Yasir Arafat
palestinsk politiker og fredsprisvinner / From Wikipedia, the free encyclopedia
Mohammed Abdel Rahman Abdel Raouf Arafat al-Kidwa al-Husseini (arabisk:محمد عبد الرحمن عبد الرؤوف عرفات القدوة الحسيني), kjent som Yasir Arafat og med dekknavnet Abu Ammar, (født 24. august 1929[13] i Kairo i Egypt, død 11. november 2004 i Clamart i departementet Hauts-de-Seine i Frankrike) var en palestinsk leder. Han var formann i Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO) og president i Den palestinske selvstyremyndigheten,[14] og kjempet utrettelig mot den israelske stat og for palestinsk selvråderett. Han brukte mye av sitt liv på å lede det sekulære, politiske partiet Fatah, som han dannet i 1959.[15] Arafat var opprinnelig imot Israels eksistens, men modifiserte sin posisjon i 1988 da han aksepterte resolusjon 242 fra FNs sikkerhetsråd.
Yasir Arafat | |||
---|---|---|---|
Født | محمد ياسر عبد الرحمن عبد الرؤوف عرفات 4. aug. 1929[1][2][3] Kairo (Egypt)[2] | ||
Død | 11. nov. 2004[1][4][2][5] (75 år) Clamart[2] Percy militærsykehus[6] | ||
Beskjeftigelse | Politiker, sivilingeniør | ||
Utdannet ved | Universitetet i Kairo (1944–1950) (studieretning: byggeteknikk, akademisk grad: bachelorgrad) | ||
Ektefelle | Suha Arafat (1990–2004) | ||
Far | Abdel Raouf al-Qudwa al-Husseini | ||
Mor | Zahwa Abul Saud | ||
Søsken | Khadija Arafat Fathi Arafat Jamāl ʻArafāt | ||
Parti | Fatah | ||
Nasjonalitet | Palestina | ||
Gravlagt | Mukata | ||
Utmerkelser | 23 oppføringer
Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden (1999)[7]
Nobels fredspris (1994) (sammen med: Yitzhak Rabin, Shimon Peres)[8][9] Jawaharlal Nehrus pris (1988)[10] Félix Houphouët-Boigny-fredsprisen (1993) Fyrstinnen av Asturias' pris for internasjonalt samarbeid Doublespeak Award (1975) Storkors med kjede av Det gode håps orden (1998)[11] 1. klasse av Jaroslav den vises orden (1999) Ordenen Playa Girón Honorary doctor of the University of Patras[12] Republikkens orden Alaouite-ordenen 1. klasse av Den hvite løves orden Grand Collar of the State Of Palestine (2018) Order of the State of Palestine Det gode håps orden Republikken Italias fortjenstorden Order of the Great September Revolution 1969 Den sivile fortjenstorden Den hvite løves orden Order of the Grand Conqueror Ordenen Bulgarias tretten århundrer Fyrstinnen av Asturias-prisene | ||
President i Den palestinske selvstyremyndigheten | |||
5. juli 1994 – 11. november 2004 | |||
Etterfølger | Mahmoud Abbas | ||
Signatur | |||
Nobels fredspris 1994 |
Arafat og hans bevegelse opererte fra flere arabiske land. På slutten av 1960-tallet og starten av 1970-tallet kjempet Fatah mot Jordan, i det som skulle bli en kortvarig konflikt. Arafat og Fatah ble presset ut av Jordan og inn i Libanon, hvor de var mål for Israels invasjoner i 1978 og 1982. Flertallet av det palestinske folket, uavhengig av politisk ideologi eller fraksjon, anså ham for å være en frihetskjemper og martyr som symboliserte deres nasjonale ønsker. Mange israelere så derimot Arafat som en terrorist på grunn av de mange angrepene hans gruppe begikk mot sivile.[16]
Senere i karrieren deltok Arafat i en rekke forhandlinger med de israelske myndighetene, med sikte på å gjøre slutt på den flere tiår lange konflikten mellom Israel og PLO. Forhandlingene inkluderte Madridkonferansen i 1991, Oslo-avtalen i 1993 og Camp David-forhandlingene i 2000. Hans politiske rivaler, inkludert islamister og flere venstreorienterte PLO-medlemmer, anklaget ham ofte for å være korrupt eller for å være underdanig i sine forhandlinger, og i sine avtaler med de israelske myndighetene. I 1994 mottok Arafat Nobels fredspris sammen med Yitzhak Rabin og Shimon Peres for sine forhandlinger i Oslo. På denne tiden kom Hamas og andre paramilitære organisasjoner til makten og undergravde autoriteten som Fatah og Arafat hadde gjort krav på.
Sent i 2004, etter å ha vært innesperret i sitt hovedkvarter i Ramallah i over to år av den israelske armeen, ble Arafat syk og falt i koma. Arafat døde den 11. november 2004, i en alder av 75 år. Dødsfallet skapte stor sorg blant det palestinske folket, og det ble spekulert hyppig i media om potensielle dødsårsaker. Den eksakte dødsårsaken er fortsatt ukjent, og selv om legene snakket om idiopatisk trombocytopenisk purpura og skrumplever, ble det ikke foretatt noen obduksjon.