Angelsaksisk litteratur
From Wikipedia, the free encyclopedia
Angelsaksisk litteratur, også kalt gammelengelsk litteratur, består av den litteratur som ble skrevet på angelsaksisk (gammelengelsk) i løpet av Englands 600-årige angelsaksiske periode, fra midten av 400-tallet og fram til den normanniske erobringen av England i år 1066. Disse tekstene inkluderer sjangre som episk poesi, hagiografier (helgenbiografier), prekener (forkynnelser), bibeloversettelser, lovverk, krøniker og gåter. I alt er det blitt bevart rundt 400 manuskripter fra denne perioden, en betydelig corpus (mengde) som har interesse både for allmennheten og vitenskapelig forskning.
Et av de viktigste verkene fra den angelsaksiske perioden er diktet Beowulf, som har fått en status i England som «nasjonalepos». Den angelsaksiske krønike er betydningsfull som en historisk dokumentasjon av perioden ved å være kronologi av tidlig engelsk historie, mens det korte religiøse diktet Cædmons hymne fra 600-tallet er det eldste bevarte litterære verket på engelsk. Av angelsaksisk poesi, som kan betraktes som mest betydningsfull innenfor angelsaksisk litteratur, er det ikke bevart mer enn 30 000 linjer samlet poesi.
Angelsaksisk litteratur har gått gjennom ulike forskningsperioder – på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet var fokuset plassert på Englands germanske røtter, senere ble de litterære kvalitetene fremhevet, og i dagens forskning er hovedvekten plassert på paleografi, den filologiske forskningen innenfor skriftens utvikling og anvendelse i eldre tid samt lesning og tolkning av håndskrifter, og de fysiske manuskriptene i seg selv. Forskerne diskuterer ulike emner som datering, opprinnelsessted, forfatterskap, og sammenhengen mellom angelsaksisk litteratur og det øvrige Europa i middelalderen.