elgeart From Wikipedia, the free encyclopedia
Amerikansk elg eller sibirsk elg (Alces americanus) er en spesielt stor utgave av elg som lever i det store barskogbeltet som finnes i Asia øst for Uralfjellene og i Nord-Amerika. Hannen kalles okse, mens hunnen kalles ku, kvige eller kolle. Avkommet kalles kalv. Hvorvidt amerikansk elg og vår hjemlige elg er samme art eller ikke er omstridt. De to gruppene har forskjellig kromosomtall, men det finnes en bred hybridiseringssone ved Uralfjellene der de to møtes.[1]
| Amerikansk elg | |||
|---|---|---|---|
 Alaskaelg (Alces americanus gigas)
| |||
| Nomenklatur | |||
| Alces americanus Clinton, 1882 | |||
| Synonymi | |||
| Alces alces | |||
| Populærnavn | |||
| amerikansk elg, sibirsk elg | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Pattedyr | ||
| Orden | Klovdyr | ||
| Familie | Hjortedyr | ||
| Slekt | elger (Alces) | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste:[1] | |||
ver 3.1  LC — Livskraftig | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | boreal barskog | ||
| Utbredelse: | |||
.png) | |||
| Inndelt i | |||
| |||
Elg som lever vest for Ural tilhører arten europeisk elg (Alces alces).
Elg er en relativt ung dyreart, antakelig omkring 2-2,6 millioner år gammel. Hjorteelgen (Cervalces scotti) var trolig en nær slektning av dagens elg, men den døde ut for omkring 11 500 år siden. Den var større enn elgen, men minnet mer om en krysning mellom elg og hjort.
Elg er et stort klovdyr med en tydelig pukkel fremst på ryggen. Sommerpelsen varierer fra rødbrun til mørkebrun i farge, mens vinterpelsen gjerne er mer grålig. Hårlaget er vannavisende og svært isolerende ettersom hvert hår er hult. Både oksen og kua har hakeskjegg.
Oksen kjennetegnes ved sitt fjølformete gevir (skovler). Dette kan bli opptil to meter bredt. I vekstperioden er elggeviret dekket av et hudlag, såkalt basthud. Basten har et rikt nettverk av nerveceller og blodårer som sørger for tilførsel av næringsstoffer under tilveksten. Når geviret er ferdig utvokst tørker basten ut og oksen fjerner restene gjennom å «feie» geviret mot busker og trær, noe som i mange tilfeller gir store skader på skogen. Oksen feller geviret etter brunsten og utvikler nytt neste vår.
Elgoksen blir omkring 2,5-3,2 m lang og ca. 190-220 cm i skulderhøyde. Oksen veier normalt ca. 200-600 kg. Kua blir gjerne ca. 10 cm kortere og er gjerne ikke like høy. Elgkua veier normalt 200-400 kg.
Elgen har, som alle drøvtyggere, tre molarer, tre premolarer og fire fortenner i den ene delen av underkjeven. Den siste av fortennene er en omdannet hjørnetann. I overkjeven har den også tre molarer og tre premolarer på hver side. Den har imidlertid ingen fortenner, men en hornplate som maten tygges mot.
Amerikansk elg er utbredt i barskogbeltet i Nord-Amerika og Asia, vest til Uralfjellene.
Det er beskrevet mange underarter av elg, men det hersker en viss uenighet omkring disse. Noen har ment at de amerikanske underartene egentlig var varianter av samme underart, som kunne samles til en. En tilsvarende uenighet har eksistert om de asiatiske. Wilson og Reeder (2005) argumenterte i 2005 for en deling av europeisk elg (Alces alces) og amerikansk elg/sibirsk elg (Alces americanus).[2] Separasjon i to arter har blitt antatt av IUCNs rødliste, men det hersker fortsatt en viss uenighet omkring en slik deling. Både vanlig elg og sibirsk elg lever på samme måte og det foregår utstrakt hybridisering mellom dem i strøk der utbredelsesområdene overlapper.[1] De er derfor ikke arter etter det biologiske artsbegrepet, selv om den fysiske forskjellen kan brukes til å argumentere for at de er forskjellige arter etter det morfologiske artsbegrepet.
Sibir
Nord-Amerika
I Kaukasus ble elgen (Alces alces/americanus caucasicus) utryddet tidlig på 1800-tallet.
Det engelske ordet for elg er elk i Europa, mens man i nordamerika kaller den moose. Nordamerikanerne bruker ordet elk om hjort. Ordet moose stammer fra det indianske (algonkinske) ordet musee som betyr kvistspiser.
Paringstiden starter normalt i september-oktober. Elgkua tiltrekker seg okser gjennom å avgi lukt og sine rautende klagelyder, som kan bære opp mot 3,2 km. Rivaliserende hanner av omtrent samme størrelse vil konkurrere om kuas gunst og om nødvendig kjempe om retten til å pare seg. Mindre okser vil normalt trekke seg unna når en større ankommer.
Kua går drektig i ca. 9 måneder og føder vanligvis 1-2 kalver i mai-juni påfølgende år. Det ser ut som om næringstilgangen i vinterhalvåret har innvirkning på om kua bringer fram en eller to kalver. Elgkalven mangler de lyse prikkene i pelsen som er karakteristisk for andre hjortedyr. Den veier gjerne ca. 11-16 kg når den blir født, og legger på seg ca. 1 kg i døgnet så lenge den dier mora. Når kalven er ca. 3 uker gammel kan den følge mora. Når den er ca. 5 måneder gammel er den fullt avvendt. Kalven blir sammen med mora i omkring ett år, eller til hun føder en ny kalv. I denne tiden er mora svært beskyttende overfor kalven. Å komme mellom mora og kalven kan derfor være svært farlig, noe både dyr og mennesker har gjort erfaring med. Rett før kua skal kalve neste vår, jager hun bort ettåringen. Disse ettåringene blir ofte "frustrerte" og kan ha uberegnelig atferd. Ikke sjelden medfører dette trafikkulykker.
Kalven regnes som kjønnsmoden når den er omkring to år gammel, men den er ikke fullt utviklet før i 4-5-årsalderen. På den tiden er kuene mest reproduktive, samtidig som oksene utvikler de største gevirene.
Statistisk dør omkring halvparten av all elg i løpet av første leveår. De som når voksen alder er på topp når de er mellom 5 og 8 år gamle, mens levetiden i snitt gjerne er 5-12 år. Bare et fåtall okser lever til de blir 15 år eller mer, mens kua kan bli noe eldre.
Elgen er drøvtygger og det er kjent at elg beiter på mer enn 1 000 ulike plantearter. Mange vannplanter er viktige næringskilder, eksempelvis planter i nøkkerosefamilien. Elgen er en dyktig svømmer, og opphold i vann gir dessuten beskyttelse mot insekter som mygg og klegg. I tillegg spiser elgen kvister, løv og røtter. Hvis man regner om til trevirke alt en voksen elg spiser av kvister og busker, vil en elg fortære rundt 8 favner ved hvert år. Den har to mager.
Elg ferdes helst alene. Den er aktiv hele dagen, men gjerne mer aktiv i grålysningen og skumringen. Elgen regnes som relativt stedbunden, men den migrerer vår og høst mellom sommer- og vinterbeite. Om vinteren forekommer det at elg samler seg i mindre flokker. Den beveger seg vanligvis i langsomt tempo, men kan nå en toppfart på ca. 60 km/t om den trenger det. Det er sjelden at elg gallopperer.
Bortsett fra mennesker er brunbjørn, svartbjørn og ulv elgens eneste naturlige fiender, i Nord-Amerika til en viss grad også puma. Jerven er også istand til å ta elgkalver. Bjørn og ulv tar først og fremst kalver samt skadde og syke dyr. Noen hevder også at spekkhuggere har tatt elg på svømmetur, men dette er ikke bekreftet.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
