Amanuensis
vitenskapelig stilling / From Wikipedia, the free encyclopedia
Amanuensis er i Norge en vitenskapelig mellomstilling ved universiteter, som er under utfasing. Den utgjør tradisjonelt det laveste ordinære faste vitenskapelige stillingsnivået ved universitetene og rangerer under førsteamanuensis og over midlertidige vitenskapelige stillinger som stipendiat. Stillingen oversettes offisielt til engelsk som assistant professor. Kravet til stilling som amanuensis i Norge var fra 1900-tallet høyere grads eksamen (hovedfag, embedseksamen eller tilsvarende, normalt normert til 6–8 års studier[lower-alpha 1]) og forskningserfaring av «et visst omfang» som ikke var presist definert, men som i praksis ofte ble regnet som rundt en halv doktorgrad. På grunn av konkurransen om stillingene, det lave antallet toppstillinger og mangelen på en personlig opprykksordning var det på deler av 1900-tallet ikke uvanlig at amanuenser hadde doktorgrad og/eller vitenskapelige kvalifikasjoner på nivå med mange dosenter og professorer. Stillingen var formelt likeverdig med universitetslektor, men hadde en friere stilling med mer forskningstid og bedre avansementsmuligheter, og hadde derfor i praksis høyere status enn lektorstillinger. Tradisjonelt var amanuensis en kombinert stilling med forskning, veiledning og mer begrenset undervisningsplikt, mens lektor var en ren undervisningsstilling.[1] Det var vanlig å kvalifisere seg som midlertidig ansatt stipendiat og/eller vitenskapelig assistent før man fikk fast stilling som amanuensis. Det ble etterhvert mulig for amanuenser å få opprykk til førsteamanuensis ved oppnådd doktorgrad eller tilsvarende forskningskompetanse, men opprykket var lenge avhengig av ledige «hjemler». Fra 1993 ble det innført en rett til personlig opprykk til professor ved oppnådd professorkompetanse. Stillingen er likeverdig med forsker III i instituttsektoren.