Aksetiden
From Wikipedia, the free encyclopedia
Aksetiden eller aksialtiden betegner perioden fra 8. århundre f.Kr. til 2. århundre f.Kr., da et tankesett med fellestrekk oppsto tilsynelatende uavhengig i Kina, India, Israel og Hellas. Betegnelsen ble formulert av den tyske filosofen Karl Jaspers i 1949.
I verket Vom Ursprung und Ziel der Geschichte (Om historiens opprinnelse og mål), uthever Karl Jaspers en rekke betydningsfulle grunnleggere av tenkning som hver for seg har hatt en avgjørende innflytelse på senere filosofi og religion i hvert område der disse tenkerne virket. Jaspers fant en slående likheter tilsynelatende uten noe form for direkte idéoverføring fra ett område til et annet, da det ikke foreligger noen nedskrevet indikasjon på en omfattende kommunikasjon og idéutveksling mellom antikkens Hellas, Midtøsten, India, og Kina. Jaspers framholdt denne epoken som enestående, og som kunne settes opp mot hele resten av menneskehetens forestillingshistorie. Jaspers' tilnærming til kulturen omkring midten av forrige årtusen før Kristus har blitt antatt av senere forskere, og har blitt et diskusjonstema i religionshistorie.