Adrastea (måne)

Adrastea er en av planeten Jupiters måner: Den ble oppdaget 8. juli 1979 ved hjelp av romsonden Voyager 2, og er også kjent under betegnelsen Jupiter XV. Like etter oppdagelsen fikk den den midlertidige betegnelsen S/1979 J 1, men i 1983 vedtok Den internasjonale astronomiske union å oppkalle den etter nymfen Adrastea fra gresk mytologi.

Adrastea
Bilde av adrastea. Foto: Galileo
Oppdagelse
Oppdaget av		David C. Jewitt G. Edward Danielson
Oppdaget		8. juli 1979
Baneparametre
Gjennomsnittlig baneradius		129 000 km 0,00086 AE[1][2]
Eksentrisitet		0,0015[1][2]
Omløpstid		0,29826 jorddøgn[1][2]
Gjennomsnittsfart		31,378 km/s[3]
Inklinasjon		0,03°[N 1][1][2]
Moderplanet		Jupiter
Fysiske egenskaper
Dimensjoner		20×16×14  km[4]
Gjennomsnittlig radius		8,2 ± 2 km[4]
Volum		2 345 km³[3]
Masse		2 000 000 000 000 000 kg[3]
Middeltetthet		0,86 g/cm³(anslått)
Gravitasjon ved ekvator		0,002 m/s² 0 g[3]
Unnslipningshastighet		0,008 km/s[3]
Rotasjon		Bundet
Aksehelning		0°[4]
Overflaterefleksjon		0.1 ± 0.045 [4]
Temperatur		122 K

Adrastea er det minste medlem av den såkalte Amalthea-gruppen, som omfatter de fire Jupiter-månene som ligger nærmest Jupiter. Gruppen har navn etter sitt største medlem; månen Amalthea. Adrasteas bane ligger innenfor Jupiters utydelige planetring, og det er tenkelig at den leverer støv og/eller annet materiale til ringene.

På grunn av at omløpsbanen ligger så nær Jupiter har Adrastea såkalt bundet rotasjon, det vil si at månen alltid vender den samme siden mot Jupiter. Månen beveger seg så hurtig at den fullfører et helt kredsløp hurtigere enn Jupiter rekker å dreie én gang om sin egen akse. På grunn av tidevannskreftene «tappes» Adrastea for energi, slik at dens allerede lille omløpsbane langsomt blir mindre og mindre. Tidevannskreftene trekker allerede så mye i Adrastea at hvis den hadde vært en flytende væske ville den allerede blitt delt i mindre stykker, men den er inntil videre «solid» nok til at forbli i ett stykke.

Noter og referanser

Noter

1. Mot Jupiters ekvator

Referanser

1. Evans, M.W.; Porco; Hamilton (2002). «The Orbits of Metis and Adrastea: The Origin and Significance of their Inclinations». Bulletin of the American Astronomical Society. 34: 883. Bibcode:2002DPS....34.2403E.
2. Burns, J.A. (2004). «Jupiter's Ring-Moon System» (pdf). I Bagenal, F.; Dowling, T.E.; McKinnon, W.B. Jupiter: The Planet, Satellites and Magnetosphere. Cambridge University Press.CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
3. Calculated on the basis of other parameters.
4. Thomas, P.C. (1998). «The Small Inner Satellites of Jupiter». Icarus. 135: 360–371. Bibcode:1998Icar..135..360T. doi:10.1006/icar.1998.5976.

Portal: Astronomi