Øst-Timor
land From Wikipedia, the free encyclopedia
Øst-Timor, også kalt Timor-Leste,[lower-alpha 1] er et land i Sørøst-Asia. Landet er ett av de yngste i verden og fikk full uavhengighet 20. mai 2002, etter lang tids konflikt med okkupasjonsmakten Indonesia. Landet består av den østre del av øya Timor, øyene Atauro og Jaco, og Oecusse, en eksklave nordvest på øya, innen det indonesiske Vest-Timor. Det samlede landarealet er på størrelse med Montenegro.
| Den demokratiske republikken Øst-Timor | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Repúblika Demokrátika Timór Lorosa'e República Democrática de Timor-Leste | |||||||
| |||||||
| Nasjonalt motto: | |||||||
| Honra, Pátria e Povo (portugisisk: Ære, land og folk) | |||||||
|
| |||||||
| Innbyggernavn | Østtimoreser, østtimoresisk | ||||||
| Grunnlagt | 28. november 1975 | ||||||
| Hovedstad | Dili | ||||||
| Tidssone | UTC+9 | ||||||
| Areal – Totalt – Vann | Rangert som nr. 159 14 918,72 km² 0 % | ||||||
| Befolkning – Totalt | Rangert som nr. 158 1 243 235[1] (2017) | ||||||
| Bef.tetthet | 83,33 innb./km² | ||||||
| HDI | 0,607 (2021) | ||||||
| Styreform | Republikk | ||||||
| President | José Ramos-Horta | ||||||
| Statsminister | Xanana Gusmão | ||||||
| Offisielle språk | Tetum og portugisisk | ||||||
| Uavhengighet fra | Portugal og Indonesia 20. mai 2002 | ||||||
| Valuta | Amerikansk dollar¹ (USD) | ||||||
| Nasjonalsang | «Pátria» | ||||||
| ISO 3166-kode | TL | ||||||
| Toppnivådomene | .tl (var .tp) | ||||||
| Landskode for telefon | +670 | ||||||
| Landskode for mobilnett | 514 | ||||||
¹ Østtimoresiske centavomynter brukes også. | |||||||
Øst-Timor ble en portugisisk koloni på 1500-tallet og var det frem til Japans invasjon under andre verdenskrig. Timoreserne samarbeidet med de allierte under den japanske okkupasjonen og drev geriljakrig i fjellene på øya. Etter andre verdenskrig fikk Portugal tilbake kontrollen, men startet en dekoloniseringsprosess i begynnelsen av 1970-årene. I 1974 avsluttet Portugal sitt koloniherredømme. Etter en kort borgerkrig mellom de politiske partiene Fretilin og UDT, erklærte Øst-Timor unilateralt seg uavhengig 28. november 1975. I desember 1975 invaderte Indonesia og okkuperte landet. I juli 1976 erklærte Indonesia at territoriet ble landets 27. provins. FN anerkjente ikke annekteringen og ga Øst-Timor status som et ikke-selvstyrt territorium under portugisisk administrasjon. Frihetskampen fortsatte og i 1990-årene kom det til større militære konfrontasjoner. Indonesias okkupasjon var preget av vold og overgrep mot sivilbefolkningen. Etter Suhartos fall i Indonesia bestemte Indonesias nye president Habibie at det skulle holdes en folkeavstemning om uavhengighet i 1999. Denne gav klart flertall for et uavhengig Øst-Timor, men utløste nye voldshandlinger. FN ba det internasjonale samfunn intervenere og etter en FN-styrt overgangsprosses fikk Øst-Timor full uavhengighet i 2002.
Øst-Timor er ett av bare to land i Asia med katolisisme som dominerende religion (Filippinene er det andre). Øst-Timor er et relativt fattig land, og er i en nasjonsbyggingsfase etter mange tiår med uavhengighetskamp.
Øya ligger nord for Australia, separert av Timorhavet. Landet er preget av fjellgeografi og det høyeste fjellet er Tatamailau (også kjent som Mount Ramelau) på 2 963 meter. Det lokale klimaet er tropisk og karakteriseres med klar regntid og tørketid. Hovedstaden, største by og viktigste havn er Dili, og den nest største byen er Baucau i øst.
Etter okkupasjon og revolusjon, der en stor del av befolkningen omkom, er over halvparten av befolkningen på rundt 1 million, under 18 år (1.066.000 fra folketellingen 2010).
Religion
Befolkningen i Øst-Timor er, i motsetning til majoriteten i Indonesia, katolsk. Ifølge statistikker fra 1992 var omtrent 90 % av befolkningen registrert som katolikker, mens 3 % var registrert som protestanter, 4 % muslimer og 0,5 % hinduer. Det er imidlertid sannsynlig at det innad i disse religionsgruppene også praktiseres animisme blant enkelte av de registrerte medlemmene.
Språk
Øst-Timors to offisielle språk er portugisisk og tetum, et lokalt austronesisk språk. I nasjonalforsamlingen er også indonesisk og engelsk definert som arbeidsspråk. Selv om Øst-Timor bare har om lag en million innbyggere, antas det at det snakkes om lag 30-35 språk i landet, herunder mellom annet bekais, bunak, dawan, fataluku, galoli, habun, idalaka, kawaimina, kemak, lovaia, makalero, makasai, mambai, tokodede og wetaresisk.
Pre-kolonial historie
Det antas at øya ble bebodd mellom 20 000 og 40 000 år f.Kr. av Velo-Australsk type (som på Sri Lanka). Neste antagelse er at folk fra Melanesia kom rundt 3000 år f.Kr., fulgt av folk fra Sør-Kina og nordre Indokina rundt 2 500 f.Kr.
Koloni
Portugal gikk i 1520 i land ved Oecussi og startet koloniseringen av det som ble døpt Portugisisk Timor. Den vestlige delen, i likhet med de fleste andre øyer i området, var kolonisert av Nederland. Dili ble hovedstad i 1596. Eksport av sandaltre (nesten utryddet) ble etterhvert erstattet av kaffe (1815), sukkerrør og bomull. I 1941 var øya en kort periode under nederlandsk og australsk styre, før japanske styrker inntok øya under slaget om Timor (februar 1942). Portugal tok igjen over (september 1945), etter at over 50 000 timoresere hadde omkommet i kampene mot Japan.
Dekolonisering
Portugal forsøkte å innføre delvis selvstyre og henvendte seg til tre politiske grupperinger. De to pro-indonesiske Uniao Democratica Timorense (UDT) og Associacao Popular Democritica Timorense (APODETI) dannet raskt allianser og kuppet regjeringsmakten. Frente Revolucioniria de Timor-Leste Independente (FRETILIN, pro-uavhengighet) gjennomførte et motkupp, okkuperte Dili og proklamerte Demokratiske Republikken Øst-Timor. Indonesia intervenerte vestfra, ni dager etter. Ikke før i 1984 ga FRETILIN opp og deklamerte den tidligere proklamerte republikk.
Indonesisk okkupasjon
Utover FN-fordømmelse var det lite internasjonalt engasjement, og anslagsvis 250 000 mennesker omkom. Etter massakren på Santa Cruz kirkegård i 1991 økte kritikken. Biskop Carlos Filipe Ximenes Belo og José Ramos Horta (Nobels fredspris, 1996) var viktige ikke-voldelige pådrivere i arbeidet med å synliggjøre problemet internasjonalt. Utløst av krise i indonesisk økonomi ble området tilbudt autonomi, og det ble utlyst en folkeavstemning 30. august 1999. Over 78 % ønsket uavhengighet (98 % deltakelse), hvorpå militære grupper ødela infrastruktur og hovedstaden Dili, samt deporterte 200 000 innbyggere til leirer i det indonesiske Vest-Timor. Tross FNs fredsbevarende styrker ble over 2000 drept.
Øst-Timor og Vest-Sahara
Øst-Timor og Vest-Sahara blir ofte kalt søsterkonflikter. De er svært like og ganske unike konflikter. De var henholdsvis portugisisk og spansk koloni og var begge i en dekoloniseringsprosess styrt av FN i begynnelsen av 1970-årene. Samtidig som arbeidet med dekolonisering gikk sin gang, var det naboer som gjorde krav på territoriene. Marokko og Mauritania gjorde krav på Vest-Sahara og Indonesia gjorde krav på Øst-Timor. Den internasjonale domstolen i Haag avviste Marokkos og Mauritanias krav, men de invaderte likevel Vest-Sahara i november 1975. Bare noen uker senere invaderte Indonesia Øst-Timor. FN fordømte begge invasjonene, men det internasjonale samfunnet gjorde ingenting. Det har i ettertid kommet frem at Henry Kissinger hadde «godkjent» begge invasjonene på vegne av USA. På demonstrasjoner i både Øst-Timor og Vest-Sahara var det gjennom okkupasjonstiden vanlig å rope «Fritt Øst-Timor! – Fritt Vest-Sahara!». Da Øst-Timor ble selvstendig 20. mars 2002, var den første offisielle handlingen til republikken å anerkjenne den Vest-Sahara-republikken. Vest-Sahara er fortsatt okkupert av Marokko.
Frigjøring
En FN-ledet interimsregjering (1999–2002) og politiske partier etablerte en grunnlov, og etter gradvis overføring av makt ble staten uavhengig 20. mai 2002. Den tidligere frigjøringslederen Xanana Gusmão ble ny leder, Marí Alkatiri ble statsminister og José Ramos-Horta utenriksminister.
Frem til sommeren 2004 var det stasjonert en FN-styrke på 9500 mann i landet (hvorav 6 fra Norge). Forholdet til Indonesia er nå kraftig forbedret og Indonesia er blant landets sterkeste støttespillere på flere områder, inkludert i Øst-Timors målsetning om å bli medlem av ASEAN.
Krisen våren 2006
Hæren, bestående av 800 soldater og 600 avskjedigede soldater braket sammen i kamper i mai 2006. Kampene ble beskrevet som de verste siden løsrivelsen fra Indonesia i 1999. Mer enn 5000 hus ble brent eller ødelagt, hovedsakelig i hovedstaden Dili. 38 mennesker ble drept, der flere av dem ble regelrett henrettet. Regjeringen i Øst-Timor ba om hjelp fra andre nasjoner for å bevare kontrollen i landet, og fredsstyrker fra Australia, New Zealand og den tidligere koloniherren Portugal ble sendt til landet.
Konflikten skal ha rot i at opprørssoldatene føler seg diskriminerte fordi de kommer fra den vestre delen av landet, mens den militære ledelsen stort sett er fra øst. Disse soldatene ble sparket ut av hæren i mars 2006 etter en streik, som startet i februar, mot diskrimineringen.
Den opprinnelige urolighetene gikk etterhvert over i en annen type uro, der gjenger med bakgrunn i kampsport ble med i kampene. FN trakk som et resultat av urolighetene ut mesteparten av sitt personell i landet.
President Xanana Gusmão innførte unntakstilstand 30. mai 2006, og tok myndigheten over den nasjonal sikkerheten og forsvaret i et ekstraordinært tiltak for å dempe urolighetene. Den 3. juni ble det klart at José Ramos-Horta skulle ta over som sikkerhetsminister i Øst-Timor.
Australia ba etter hvert om flere soldater (utover de 2200 som allerede var på plass), da urolighetene viste seg å være vanskelige å stoppe.
Statsminister Marí Alkatiri gikk 25. juni 2006 av etter sterkt press bl.a. fra president Gusmão.
Den norske spesialutsendingen Gunnar Stålsett prøvde å forsone de[2] stridende partene i kjølvannet av krisen i 2006.[3]
Attentatforsøket mot Ramos-Horta
Utdypende artikkel: Attentatforsøket mot Ramos-Horta februar 2008
Den 11. februar 2008 angrep opprørere under ledelse av Alfredo Reinado president José Ramos-Horta og statsminister Xanana Gusmao.[4] Ramos-Horta ble skutt og skadet i angrepet. Opprøreren Reinado ble selv skutt og drept under attentatet. I februar 2009 ble det reist tiltale mot 28 personer som delaktige i attentatet.
Forholdet til Norge
Norge er representert gjennom ambassaden i Jakarta, Indonesia, og en ambassadeseksjon i hovedstaden Dili. Som første anerkjennende land, bidrar Norge med 2,5% av bistandsinntektene (58 kroner/innbygger) i et av verdens fattigste land. NORAD, NVE og Olje- og energidepartementet har siden 2003 arbeidet med regimet for å gjenoppbygge infrastruktur for vannforsyning og elektrisk strøm, samt utvikle oljeindustrien. Inntektsforventninger er knyttet til drift av Bayu-Undan (fra 2004) og nye konsesjoner som i 2005 blir utlyst, for oljeboring i havet sør for øya. Caritas Norge har arbeidet i landet siden 1995 og Strømmestiftelsen siden 2000. Etter at mer enn 150 000 mennesker ble fordrevet under krisen i 2006, har Flyktninghjelpen arbeidet med husly for interne flyktninger, leirdrift, bygging av ungdomssentre og yrkesutdanning.
Øst-Timor er rangert som nummer 120 på HDI (Indeks for menneskelig utvikling). Landet har en BNP på 628 millioner USD (2010 est.), altså 2 600 USD pr innbygger.[5] Øst-Timor er et jordbruksland og mellom 70 og 80 prosent av befolkningen lever av å dyrke mat til eget forbruk. Fremste eksportartikler er kaffe, sandeltre og marmor. Olje og gass er imidlertid raskt i ferd med å etablere seg som viktigste inntektskilde. Landet har hatt en positiv økonomisk utvikling de siste årene. Øst-Timor har vært i en gjenoppbyggingsfase etter omtrent alt av infrastrukturen i landet ble ødelagt i frigjøringskrigen i 1999. I 2007 førte dårlig avling til sultrelaterte dødsfall og sult i syv av Øst-Timors 65 sub-distrikter.
Historisk sett har sandeltre, som brukes i parfyme og terapeutiske midler, vært hovedeksportproduktet fra Øst-Timor. Olje og gass er nå blitt en av de viktigste inntektskildene for landet og de har opprettet Øst-Timors statlige investeringsfond, som kan minne mye om Statens pensjonsfond - Utland. Øst-Timor mangler utdannede oljearbeidere og oljebyråkrater. Norge har derfor vært involvert gjennom Olje for utvikling med petroleumsrelaterte utdanningsprosjekt. Det samme har LO-forbundet Industri Energi.[6]
Næringslivet forøvrig er hovedsakelig jordbruk (kaffe, bomull og ris), fiske og håndverk. Øst-Timor har en relativt profitabel kaffeindustri; særlig etterhvert som Fair Trade er blitt et mer ettertraktet konsept.[7]
Den 30. august 2024 ble landet det 166. medlem av Verdens handelsorganisasjon.[8]
Bistand
Utdypende artikkel: Norsk bistand til Øst-Timor
Øst-Timor var rasert etter frigjøringen i 1999. Mellom 70 og 90 prosent[9] (kildene varierer) av infrastrukturen ble ødelagt og 75 prosent av befolkningen var på flukt. Til tross for relativt store olje- og gassressurser er Øst-Timor Asias fattigste land. Landet har verdens høyeste fødselsrate med gjennomsnitt 6-7 barn pr kvinne, og relativt høy barnedødelighet. 60 % av den voksne befolkningen er analfabet. Øst-Timor har derfor vært avhengig av bistand siden uavhengigheten i 2002.
Mye av bistandsarbeidet er organisert i Consolidated Support Program (CSP) gjennom Verdensbanken, hvor også Norge deltar. Norge har vært en tung giver til Øst-Timor siden selvstendigheten. I bistandssamarbeidet mellom Norge og Øst-Timor er rammeavtalen som ble fornyet i 2008 på 50 mill. kr. I tillegg er det gitt 10 mill. til overgangsstøtte til gjenoppbygging/støtte til internt fordrevne gjennom Flyktninghjelpen, og 3 mill. til kvinner og likestilling. Øst-Timor er største mottaker gjennom Olje for utvikling-programmet og Norge er største bidragsyteren til utviklingen av petroleumsforvaltningen i landet. Petroleumsloven og petroleumsfondet i Øst-Timor er bygd opp med norsk rådgivning og etter norsk modell. Norge bisto også landet i forhandlingene med Australia om rettighetene til offshore petroleumsreserver. Øst-Timor er den største mottaker av bistand fra Norge per capita.
Bistandssamarbeidet mellom Norge og Øst-Timor er hovedsakelig konsentrert om fire punkter:
- Godt styresett, demokrati og menneskerettigheter
- Bærekraftig naturressursforvaltning (olje og energi)
- Kvinner og barns rettigheter
- Gjenoppbygging etter krisen og forsoningsprosessen
I tillegg har Norge støttet en rekke enkeltaktiviteter, som utbygging av elektrisitetsinfrastruktur[10] og beskyttelse av regnskogen.[11]
Høytider og fridager
Det er 15 offentlige fridager.[12][13]
Første nyttårsdag er årets første fridag. 1. mai markeres som arbeidernes internasjonale kampdag, mens 12. november er ungdommens dag.[12][13]
Fire offentlige fridager er knyttet til merkedager i landets historie. Den første av disse er 20. mai, dagen for gjenopprettelsen av uavhengighet, til minne om dagen i 2002 da landet på nytt ble en selvstendig stat.[12][13] 30. august er minnedag for folkeavstemningen om selvstendighet i 1999. 28. november er selvstendighetserklæringens dag til minne om dagen i 1975 da landet ble erklært uavhengig av Portugal. 7. desember markeres som nasjonalheltenes dag.[12][13] Indonesia invaderte Øst-Timor på denne datoen i 1975 og kampen mot okkupasjonen begynte.
Fra det kristne kirkeåret kommer en del faste og bevegelige helligdager: langfredag, Kristi legemsfest, allehelgensdag 1. november, alle sjelers dag 2. november, Maria unnfangelsesdag og dagen for Timor Lestes skytshelgen 8. desember, samt første juledag.[12][13]
To bevegelige offentlige fridager markerer islamske høytider: Idul Fitri og Idul Adha.[12][13]
Type nummerering
- tetum: Timór Loro-sa'e
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
