Septimius Severus
From Wikipedia, the free encyclopedia
Lucius Septimius Severus (11. april 146–4. februar 211) var romersk keisar frå 193 til han døydde i 211. Han tok trona under det turbulente femkeisaråret, og nedkjempa motstandarane Pescennius Niger og Clodius Albinus.
Septimius Severus | |||
| |||
Imperator Caesar (keisar av Romarriket) | |||
Fullt namn | Lucius Septimius Severus (fødenamn); Caesar Lucius Septimius Severus Eusebes Pertinax Augustus (keisarnamn) | ||
---|---|---|---|
Fødd | 11. april 146 | ||
Fødestad | Leptis Magna | ||
Død | 4. februar 211 | ||
Dødsstad | Eboracum | ||
Mor | Fulvia Pia | ||
Far | Publius Septimius Geta | ||
Ektefelle | Paccia Marciana (175-ca. 186) Julia Domna (187-211) | ||
Barn | Septimia Major, Septimia Minor, Caracalla, Geta, Righteous Gelena | ||
Dynasti | Det severanske dynastiet | ||
Føregangar | Didius Julianus | ||
Etterfølgjar | Caracalla og Geta |
Septimius Severus annekterte kongeriket Osroene som ein ny provins, og vann over Partia under ein kvikk krig som utvida Romarriket i aust til Tigris. I 202 kjempa han mot garamantesfolket i Afrika og utvida dermed riket sørover.
Mot slutten av styret sitt reiste Septimius Severius til Britannia, der han forsterka Hadrians mur og bygde opp att og utplasserte soldatar ved Den antoninske muren. I 208 invaderte han Caledonia (dagens Skottland), men blei alvorleg sjuk i slutten av 210 og døydde i Eboracum (York) i 211. Sønene Caracalla og Geta etterfølgde han.