Pākehā
From Wikipedia, the free encyclopedia
Pākehā er eit uttrykk få New Zealand brukt for å omtala folk som ikkje reknar seg som maoriar, særleg folk med (anglo-)europeisk bakgrunn. Namnet tyder 'utlending' på maori, medan «maori» tyder 'heimleg'.[1] Ordet kom i bruk snart etter at nybyggjarar frå Europa byrja å busetja seg på New Zealand seint på 1700-talet. Omgrepet pākehā māori blei brukt om tidlege innvandrarar som levde blant maoriar. Ordet er også brukt i Waitangitraktaten, New Zealand sitt grunnleggingsdokument frå 1840.[2]