Haratin
From Wikipedia, the free encyclopedia
Haratin (arabisk حراطين, romanisert Ḥarāṭīn, eintal Ḥarṭānī), også skrive haratine og harratin, er ei etnisk gruppe frå vestlege Sahel og sørvestlege Maghreb.[1][2][3] Haratinar lever hovudsakleg i dagens Mauritania (der dei utgjer ein majoritet), Marokko, Vest-Sahara og Algerie. I Tunisia og Libya blir dei omtalte som shwashin (Chouachin, Chouachine; eintal: Shwashin, Chouchan).
Haratinar snakkar maghrebi-arabisk dialektar og ulike berbarspråk.[4] Dei er tradisjonelt blitt karakteriserte som etterkomarar av tidlegare subsahariske slavar.[5][6]
Dei dannar den største definerte etnolingvistiske gruppa i Mauritania, der dei utgjer 40 % av folkesetnaden (~ 1,5 millionar).[7] I delar av arabisk-berbiske Maghreb blir dei til tider referert til som ein sosialt skild klasse av arbeidarar.[4][8]
Haratinane har vore og er ofte framleis sosialt isolerte i nokre maghrebiske land, og lever i segregerte gettoar. Dei er vanlegvis oppfatta som ein endogam gruppe av tidlegare slavar eller etterkomarar av slavar.[9][10] Dei konverterte til islam under arabar og berberar,[11] og blei tvangsrekrutterte til den marokkanske hæren av Ismail Ibn Sharif (sultan av Marokko 1672-1727) for å konsolidere makta hans.[10]
Tradisjonelt har mange haratinar hatt yrke innan landbruket - som jordbrukarar, gjetarar og kontraktsarbeidarar.[9]