Bølgjebryting
From Wikipedia, the free encyclopedia
Bølgjebryting eller brenning er i væskedynamikk ei bølgje der amplituden har nådd eit kritisk nivå der somme prosessar brått startar slik at store mengder bølgjeenergi vert omforma til turbulent kinetisk energi. På dette stadiet gjeld ikkje lengre enkle fysiske modellar som skildrar bølgjedynamikk, særleg dei som tar utgangspunkt i lineær oppførsel.
Den mest kjende sorten bølgjebryting er brenningane som havbølgjer skapar langs kysten. På grunn av den horisontale komponenten av væskesnøggleiken til bølgjerørsla, vil bølgjeryggen verte brattare når amplituden aukar. Generelt bryt bølgjene når amplituden når eit punkt der bølgjeryggen faktisk veltar. Visse andre effektar i væskedynamikk vert òg kalla «brytande bølgje», og er delvis analogt til havbølgjer. I meteorologi vert atmosfæriske tyngdebølgjer sagt å bryte når bølgjene skapar område der den potensielle temperaturen minkar med høgda. Dette fører til oppløysing av energi via konvektiv instabilitet. På same måte vert rossbybølgjer sagt å bryte[1] når den potensielle virvlingsgradienten snur om. Bølgjebryting skjer òg i plasmaer[2], når partikkelsnøggleiken går forbi fasefarten til bølgja.