Erik Zabel (født 7. juli 1970 i Østberlin) er en tidligere tysk professionel cykelrytter. Han blev regnet for at være en af verdens bedste sprintere i slutningen af 1990'erne. Zabel har blandt andet vundet den grønne pointtrøje i Tour de France hele seks gange i træk (1996–2001), pointkonkurrencen i Vuelta a España (2002–2004), og klassikeren Milano-Sanremo fire gange.
| Erik Zabel | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Personlig information | |||
| Fulde navn | Erik Zabel | ||
| Kælenavne | Mr Milan-Sanremo | ||
| Født | 7. juli 1970 (54 år) | ||
| Land |  Tyskland | ||
| Højde | 178 cm | ||
| Holdinformation | |||
| Nuværende hold | Milram | ||
| Disciplin | Landevejscykling | ||
| Rolle | Rytter | ||
| Ryttertype | Sprinter | ||
| Professionelle hold | |||
| |||
| Store sejre | |||
| Tour de France, 12 etaper
Milano-Sanremo (1997, 1998, 2000, 2001) Paris-Tours (1994, 2003, 2005) Amstel Gold Race (2000) HEW Cyclassics (2001) | |||
| Del af Portal:Cykling | |||
I størstedelen af sin karriere cyklede Zabel for T-Mobile Team, hele tretten sæsoner, før han afsluttede med tre sæsoner på Team Milram. Han stoppede som professionel cykelrytter efter 2008-sæsonen, og Paris-Tours 12. oktober blev hans sidste landevejsløb. Før han stoppede, cyklede han også nogle seksdagesløb på bane. I dag er han blandt andet rådgiver for sprinterne på Team Columbia.
Zabel er sandsynligvis den mest vindende professionelle cykelrytter de sidste 20 år med godt over 200 sejre. Desuden er han den mest vindende tyske rytter gennem tiderne.
Zabel er søn af den tidligere cykelrytter Detlev Zabel og hans kone Marianne. Selv traf Zabel sin store kærlighed, Cordula, under et cykelløb mens han cyklede for RC Olympia Dortmund. De giftede sig efteråret 1992 og fik sønnen Rick et år senere. Rick er opkaldt efter den tidligere cykelrytter Rik van Looy og er aktiv cykelrytter. Som person bliver Zabel gerne beskrevet som sympatisk og jordnær.
Foto: Robert Roeske, Deutsches Bundesarchiv
Zabels internationale gennembrud kom ved junior-VM i 1987, hvor han tog bronzemedalje med DDRs firer i banecykling. Han var egentlig ikke tiltænkt en plads på DDR's hold, men kom ind som reserve kort tid før VM. Året efter fulgte han op med en femteplads i pointløbet. Med klubholdet TSC Berlin blev han DDR-mester i 4000 meter forfølgelsesløb på bane for hold i 1989. I 1990 var han en af de bedste øst-tyske ryttere og fik i Ardennerne Rundt sin første sejr i et etapeløb.
Efter den tyske genforening skiftede Zabel hold til RC Olympia Dortmund. Meget takket være sin sølvmedalje ved det tyske amatørmesterskab i landevejsløb i 1991 blev han udtaget til VM-holdet samme år. I 1992 vandt han spurten i gruppe to under landevejsløbet ved OL i Barcelona og tog med det en fjerdeplads. Ledelsen på det tyske prohold Team Telekom lagde efter lidt mærke til det unge talent og skrev kontrakt med ham til 1993-sæsonen.
Allerede i sit første professinelle år debuterede Zabel i det som hurtigt blev hans favoritløb - Milano–Sanremo. Sin første prosejr af betydning tog han da han vandt første etape af Tirreno-Adriatico i 1993. Efter dette vandt han nogle mindre løb, før han efteråret 1994 tog sin første store sejr som professionel da han vandt klassikeren Paris-Tours.
I 1994 debuterede Zabel i Tour de France, men han måtte udgå på grund af et mave-tarmvirus og magtede heller ikke at tage en etapesejr. Året efter kom han tilbage og fik sin første Tour-sejr 7. juli på 6. etape. Afgørelsen faldt i en massespurt hvor han først tog hjulet til Djamolidine Abdoujaparov og siden passerede ham lige før mål.[1] Sejren kom for øvrigt på Zabels 25-års fødselsdag. Senere vandt han også 17. etapen til Bordeaux. Med de to sejre i Touren, samt blandt andet to etapesejre i Schweiz Rundt, begyndte Zabel at etablere sig som en sprinter i verdenstoppen. Samtidig sørgede sejrene for opmærksomhed omkring holdet, noget som var vigtigt for at holde holdsponsoren Deutsche Telekom tilfredse. På dette tidspunkt blev det også klart at Zabel definitivt var bedre end Telekoms aldrende topsprinter Olaf Ludwig, og at Zabel dermed ville få en stærkere position på holdet.
Under Touren i 1996 tog Zabel sin første sejr på 3. etape. En uge senere vandt han 10. etape, tog begge de indlagte spurter, og kunne for første gang i karrieren iklæde sig Tourens grønne pointtrøje. Zabel beholdt trøjen gennem resten af løbet og tog med det sin første sejr i Tourens pointkonkurrence.
Gennem denne periode befæstede og senere styrkede Zabel sin position som en af verdens bedste sprintere. Dette kom først og fremmest til udtryk gennem yderligere tre pointtrøjer og flere gode etapeplaceringer i Touren. Med to sejre og en andenplads i Milano-Sanremo viste han sig desuden frem som en rytter med klassikerfærdigheder. (Mere om Zabels fem sidste pointtrøjer og resultat i Milano–Sanremo findes i egne afsnit længere nede i artiklen). Selv om Zabel var meget hurtig på denne tid, var hans måske virkelige konkurrencefortrin at han desuden var brugbar på korte bakker og bjerge. Flere af hans konkurrenter måtte nemlig udgå eller bruge en del kræfter på hårde bjergetaper i for eksempel Touren, mens Zabel med sine relativt gode færdigheder opad, var i stand til at komme sig over bjergene uden at havne udenfor tilladt maksimaltid eller bruge for meget energi. Desuden gav disse færdigheder ham muligheden til at vinde mere kuperede etaper og klassikerløb end en del andre sprintere.
Til trods for den sportslige fremgang blev Zabels position på holdet noget svækket i disse år. I sæsonerne 94 og 95 var det først og fremmest Zabel som stod for de vigtige sejre, desuden var han tysker på et tysksponsoreret hold lokaliseret i Tyskland. Disse faktorer gav ham ekstra stor opmærksomhed, høje forventninger til resultater og en stærk position på holdet. Efter Bjarne Riis og tyske Jan Ullrichs præstationer i Touren 1996 fik Zabel meget hård konkurrence, og efter Ullrichs sejr i Touren i 97 var det helt klart at Zabel ikke længere var den største profil.
Foto: Johannes K. Schlüter
I denne periode havde Zabel sine bedste placeringer på UCIs verdensrangliste for landevejsløb. Dette var en rangliste som, baseret på løbstype og vanskelighedsgrad, gav point for resultater i alle UCI-kategoriserede løb. I år 2000 blev han nummer 2 før han året efter for første gang afsluttede sæsonen som nummer 1. Denne præstation blev gentaget i 2002, mens de to efterfølgende år endte med 2. og 3. plads.
I 2000 vandt han også UCI World Cup, en konkurrence som var baseret på præstationerne i 10 endagsløb, hovedsagelig takket være sejrene i Milano-Sanremo og Amstel Gold Race, tredjeplads i Paris-Roubaix og fjerdepladser i HEW Cyclassics og Flandern Rundt.[2] I 2001 endte han på andenpladsen i UCI World Cup. Dette år tog Zabel desuden sine første etapesejre i Vuelta a España, da han vandt 2., 3. og 4. etape. Efter årtusindskiftet er han den eneste som har vundet tre lige etapesejre i det spanske treugersløb. Det så også ud til at Zabel skulle vinde Vueltaens pointtrøje, men på næstsidste etape blev han passeret af bjergspecialisten José María Jiménez.
I 2002 blev Zabel vippet ned fra Tour de Frances pointtrone af Robbie McEwen, men til gengæld tog han sin første sejr i tilsvarende konkurrence i Vuelta a España. 2003 og 2004 endte også med sejr i Vueltaens pointkonkurrence og Zabel tog dermed pointtrøjen med sig fra en Grand Tour i imponerende 9 år i træk.
I denne perioden tog Zabel bronze- og sølvmedalje ved VM i landevejscykling efter at have tabt massespurtene mod Mario Cipollini og Robbie McEwen i 2002 og Óscar Freire i 2004.
I 2005 vandt Zabel sin første landevejssejr for året i Rund um den Henninger-Turm og blev dermed den første cykelrytter til at vinde tre sejre i dette løb. Dette år deltog han i Giro d'Italia for første gang, men klarede hverken at tage en etapesejr eller pointtrøjen med sig. Zabel blev ikke udtaget til Touren fordi han ikke længere var en garanti for sejre, samtidig som T-Mobile Team ønskede at koncentrere sig om den samlede stilling i løbet.[3]
31. juli offentliggjorde Zabel at han ville forlade T-Mobile efter sæsonen[4] og under VM nogle måneder senere fortalte han at Team Milram ville blive hans næste arbejdsgiver.
Hans sidste løb i den karakteristiske rosa T-Mobile-trøje var klassikeren Paris-Tours. Zabel havde få sejre dette år og mange tvivlede på om han i en alder af 35 år fortsat var hurtig nok til at vinde vigtige massespurter, men i dette løb gav han et eftertrykkeligt svar. Knapt 100 mand kom samlet mod mål og det var åbenbart at løbet ville afgøres i en massespurt. Da der var 4–5 kilometer tilbage, var Zabel isoleret fra sine holdkammerater og måtte dermed manøvrere sig i feltet på egen hånd. Dette lykkedes ham til fulde og nåede akkurat at passere Daniele Bennati før målstregen.[5] Med denne triumf blev Zabel den fjerde (efter Gustave Danneels, Paul Maye og Guido Reybroeck), og den første i perioden efter 1968, som har vundet tre sejre i dette løb.
Før denne sæson blev hverken Zabel eller Milrams anden topsprinter Alessandro Petacchi udråbt til den klare sprinterkaptajn på holdet. Hvem af de to som skulle være kaptajn skulle variere efter løbsprofil og -betydning, samt interesserne til de to ryttere. I praksis betydede dette at Petacchi for det meste var holdets kaptajn, men i de tyske løb Rund um Köln og Rund um den Henninger Turm var Zabel kaptajnen til trods for at også Petacchi stillede til start. Grunden til dette var at Zabel som tysker havde størst interesse for disse løb.
24. maj tog Zabel sin første landevejssejr for året da han vandt en etape i Bayern Rundt. Sammenlignet med de fleste tidligere år i hans karriere var dette meget sent på året. Før Tour de France var det planlagt at Zabel skulle være en afgørende brik i Petacchis sprintoptræk, men under Giro d’Italia blev italieneren skadet og Zabel blev forfremmet til kaptajn i Touren. Til trods for en række gode placeringer på Tourens sprinteretaper blev hans bedste placeringer kun to tredjepladser. I pointkonkurrencen blev Zabel nummer to, men han var hele 89 point efter vinderen Robbie McEwen.
Under Tyskland Rundt tog Zabel pointtrøjen og bar førertrøjen efter 5. etape. Desuden viste han sig frem fra en anden side da han sammen med Sebastian Lang var i et langt udbrud på et af løbets hårde bjergetaper.
På 4. etape af Vuelta a España tog Zabel sin første ProTour-sejr for året. Denne præstation fulgte han op ved at vinde løbets afsluttende etape til Madrid. Knap en uge senere kom han til VM som kaptajn for det tyske hold. Her blev han kun slået af Paolo Bettini og tog dermed sit andet VM-sølv. Efter 1982 er det kun Óscar Freire som har taget flere VM-medaljer i de professionelles landevejsløb end Zabels tre.
Dette års første sejr kom i seksdagesløbet i Bremer på bane. Nogle måneder senere vandt han to etapesejre og pointtrøjen i Bayern Rundt. I Schweiz Rundt vandt han den anden etape.
Efter at Petacchi blev udelukket fordi han havde brugt for meget astmamedicin, blev Zabel igen Milrams kaptajn i Touren. Heller ikke dette år klarede Zabel at tage en ny etapesejr, men han klarede til gengæld to andenpladser og én tredjeplads. Desuden kunne han iklæde sig den grønne trøje efter 6. etape. Det var første gang siden 13. etape af Touren 2002 at Zabel havde føringen pointkonkurrencen, og det skulle også vise sig at blive den sidste gang han bar denne trøje.
Under Tyskland Rundt vandt Zabel den tredje etape og pointkonkurrencen samlet. Dette var syvende gang på ni år at han vandt dette løbs pointtrøje, og han er også mest vindende i denne konkurrence.
På 7. etape af Vuelta a España vandt Zabel spurten mod Allan Davis og Paolo Bettini. Dette var hans 8. etapesejr i løbet og ble hans sidste store sejr.
I 2008 sesongdebuterte Zabel på landeveien i Algarve rundt. Hans første seier kom 27. februar i Valencia rundt. Etter å ha vært opptrekker for Alessandro Petacchi under hele fjorårsutgaven av rittet, satset Milram på Zabel på andre etappe. Dette endte med seier i en massespurt foran italieneren Mirco Lorenzetto.[6] Denne triumfen ble Zabels siste på landeveien.
I begynnelsen av mai ble det klart at Petacchi ikke kunne starte i Giro d'Italia pga bronkitt og Zabel ble Milrams kaptein under rittet.[7] Til tross for tidvis godt arbeid fra resten av laget klarte ikke Zabel å ta sin første etappeseier i Giroen. Hans beste resultat kom på 2. etappe, da han ble nr to bak Daniele Bennati i en massespurt. Dessuten spurtet han inn til tre fjerdeplasser og en niendeplass sammenlagt i poengkonkurransen.
I mai ble Petacchi ilagt en utestengelse på 1 år som følge av sterkt overdreven bruk av astmamedisin.[8] (Dette var samme saken som gjorde at han ikke fikk starte Touren i 2007, men dommen ble anket og den endelige avgjørelsen ble først tatt mai 2008). På grunn av Petacchis fravær ble Zabel Milrams kaptein i Tour de France. Heller ikke her maktet Zabel å vinne, og det ble med to tredje- og fjerdeplasser. I poengkonkurransen endte han som nummer tre, kun tre poeng bak Thor Hushovd på andreplass, mens han ble nummer 43. sammenlagt. Touren 2008 var på mange måter en god illustrasjon på Zabels ferdigheter som syklist de siste årene av hans karriere. Han var fortsatt en svært god spurter, men i de fleste ritt var det stort sett minst en annen som var bedre enn ham. Dessuten var hans kapasitet i bakker og fjell kanskje enda bedre enn i begynnelsen av karrieren – en 43. plass i Touren er et godt resultat for en spurter - men disse egenskapene var langt fra gode nok til å gi ham resultat av betydning. En måned senere startet Zabel i Vuelta a España, noe som betydde at han for første gang i karrieren startet i alle de tre Grand Tours i samme sesong. Han var, sammen med Marzio Bruseghin, den eneste som startet i alle Grand Tours dette året, og begge klarte å fullføre alle de tre rittene. Zabels beste plassering i Vueltaen var en 3. plass på 3. etappe.
I klassikerne kom hans beste plassering i Gent–Wevelgem, hvor han endte som nummer 4 etter en massespurt. I VM ble han som nest beste tysker nummer 29.
26. september 2008 kunngjorde Erik Zabel at han ville legge opp etter sesongen. I en pressemelding sa han at han hadde hatt mye moro dette året og at han fortsatt var på et sportslig høyt nivå, men at han ikke var sikker på om han ville klare dette en sesong til og at tiden derfor var inne for å legge opp.[9] Hans siste landeveisritt var Paris–Tours 12. oktober, hvor han endte på syvendeplass etter å ha blitt nummer tre i spurten i hovedfeltet.
Til tross for at Zabel hadde fokus på landeveisritt fra begynnelsen av 90-tallet, var han en habil banerytter gjennom hele karrieren. Dette skyldtes at hurtighet, en av Zabels styrker som landeveisrytter, er viktig i mange typer baneritt. Spesielt på 2000-tallet stilte Zabel opp i seksdagersritt på vinterstid. Dette er ulike varianter av baneritt som sykles over en periode på seks dager, og alle resultatene de ulike dagene legges sammen slik at en sammenlagtvinner, som som oftest består av et lag på to ryttere, kåres. Sammen med Rolf Aldag, en lagkamerat fra Telekom, vant Zabel seksdagersrittet i Dortmund i 1996. Denne prestasjonen gjentok de i 2000, 2001 og 2005. Andre seksdagerspartnere Zabel har hatt inkluderer Robert Bartko og Bruno Risi. Zabel besluttet at han ville avslutte karrieren ved å delta i slike ritt senhøsten 2008 / tidlig vinter 2009. Dette betydde at han ville sykle sine siste proffritt på samme underlag som hans internasjonale gjennombrudd kom omtrent 21 år tidligere.
Det første seksdagersrittet Zabel deltok i på senhøsten 2008 var i Amsterdam. Etter å ha ledet før siste dag ble Zabel og lagkameraten Leif Lampater såvidt passert mot slutten og de endte dermed på andreplass.[10] Dette var en plassering opp i forhold til 2007-utgaven av rittet. Zabel og Lampater vant senere seksdagersrittene i Dortmund og Bremen.
Zabels siste dag som profesjonell syklist var 28. januar 2009, da han og lagkameraten Robert Bartko, som Zabel blant annet vant seksdagersrittet i München 2005 med, vant seksdagersrittet i Berlin.[11] [12] Med denne triumfen kom Zabel opp i 13 seire i seksdagersritt, noe som gjør ham til en av de 60 mestvinnende seksdagersrytterne gjennom tidene.
Touren 1997–2001
På grunn av sine to etappeseire og femteplass i poengkonkurransen i Touren i 1995, var Zabel en av utfordrerne til å vinne poengtrøyen i 1996. Etter seire på 3. og 10. etappe tok Zabel ledelsen i poengkonkurransen. Gjennom blant annet 9. og 10. plass på de to neste etappene økte Zabel avstanden til sin hardeste utfordrer i poengkonkurransen, Frédéric Moncassin. Moncassin avsluttet Touren sterkt med seier på 19. og andreplass på 21. etappe, men Zabel fulgte få plasseringer bak, og takket være forspranget han hadde skaffet seg i midten av Touren tok han en komfortabel sammenlagtseier. Noe som gjør Zabels seier mer imponerende er at hans hovedmål gjennom store deler av Touren var å hjelpe lagkapteinen Bjarne Riis.[13]
Foran 1997-utgaven av Tour de France var Zabel en av de største kandidatene til å ta den grønne trøyen. Etter 4. og 2. plass på de to første etappene var han i god posisjon til å ta trøyen på 3. etappe. Avslutningen på denne etappen hadde en kort og bratt bakke, noe som var en ulempe for Zabels hardeste konkurrent Mario Cipollini. Telekom utnyttet dette og gav Jan Ullrich oppgaven å lede Zabel mot spurten.[14] Zabel takket for tillitten og tok både etappen og poengtrøyen. På 6. etappe krysset Zabel nok en gang mållinjen først, men ble fratatt seieren fordi han hadde dyttet Damien Nazon i sprinten.[15]. Både Zabel og Telekoms lagleder Rudy Pevenage var uenige i deplasseringen og avgjørelsen ble anket[16] uten å bli tatt til følge. Zabel fikk raskt revansje, da han først vant 7. og deretter 8. etappe. Av flere årsaker var 97-utgaven sannsynligvis Zabels beste Tour noensinne. Dette var eneste gangen han klarte to strake etappeseire i Touren, han vant 3 etapper totalt, han syklet med poengtrøyen i hele 19 dager på rad, og han vant poengtrøyen med en seiersmargin på hele 127 poeng. Denne avstanden ned til nummer to er den største etter 1993.
Etter en brukbar prolog i 1998-Touren og en 2. plass på 1. etappe var Zabel kun åtte sekunder bak ledende Chris Boardman. På 2. etappe tok Zabel 12 bonussekunder på innlagte spurter[17] og til tross at han kun ble nummer 17 på etappen, kunne han før første gang ikle seg den gule trøyen. Neste dag fikk et brudd gå helt til mål og Zabel mistet ledelsen. Imidlertid fikk Zabel kun sykle i sin rosa Telekom-trøye i 2 dager, for etter 2. plassen på 5. etappe tok han over føringen i poengkonkurransen. Selv om Zabel ikke vant en eneste etappe i denne Touren, beholdt han poengtrøyen til målgang på Champs-Élysées i Paris.
I 1999 var Telekoms sammenlagtstjerne Jan Ullrich skadet, og som følge av dette var det Zabel det ble stilt størst forventninger til. Sett i lys av dette var 1999-Touren skuffende. Mario Cipollini og Tom Steels dominerte den første uken med henholdsvis 4 og 2 etappeseire og det var først på 12. etappe Zabel kom seg i grønt. Zabel endte uten etappeseire i Touren for andre år på rad, men hans fire andre- og to tredjeplasser holdt til en solid seier i poengkonkurransen.
Det neste året tok Zabel over poengtrøyen på 9. etappe, etter at den tidligere lederen Marcel Wüst bommet totalt i spurten. Zabel beholdt trøyen men det så lenge ut til at han ville stå uten etappeseier for tredje år på rad. Først på 20. etappe, tre år og ni dager etter forrige gang, lyktes det Zabel å krysse mållinjen i Touren først. Med sin femte strake poengtrøye ble Zabel den rytteren som har tatt flest poengtrøyer på rad i et og samme Grand Tour-ritt. Hans seiersmargin på 118 poeng er den nest største etter 1993.
I 2001 fikk Zabel en svært god start på Touren da han vant første etappe og tok poengtrøyen. Imidlertid mistet han trøyen allerede neste dag, noe som betydde at han første gang i karrieren ikke klarte å forsvare en ledelse i Tourens poengkonkurranse. Zabel vant 3. etappe og tok tilbake trøyen, men mistet den til Stuart O'Grady på 8. etappe. O'Grady så lenge ut til å ta trøyen, og Zabel lå 11 poeng bak etter 18. etappe.[18] På 19. etappe satset Telekom alt på å erobre trøyen og Zabel ble nr to og en på de innlagte spurtene. Etappen ble kronet med Zabels tredje Tour-seier for året, men O'Grady endte på plassen bak Zabel både på de innlagte spurtene og etappen. Som følge av dette ledet O'Grady med kun to poeng før den avsluttende etappen.[19] På den siste dagen vant Zabel den første innlagte spurten foran O'Grady og de to rivalene hadde dermed like mange poeng. Zabel tok også den andre innlagte spurten, dessuten klarte Zabels lagkamerat Aleksandr Vinokurov å slå australieren. I massespurten på Champs-Élysées ble Zabel nr to og O'Grady nr tre. Med dette tok Zabel sin siste poengtrøye i Touren med kun 8 poengs margin.[20]
Totalt har Zabel båret Tourens poengtrøye i 88 dager. Zabels 12 etappeseire og fjorten deltakelser i Touren er begge tyske rekorder.
Hr. Milan–Sanremo
I tiden før Milano–Sanremo 1997 ble Erik Zabel regnet som en av de farligste outsiderene til tross for at rittet ikke hadde endt med massespurt siden 1980. Året før hadde Zabel blitt hektet av mot slutten av rittet og kom inn til 39. plass. I 1997 hadde Zabel tatt 42 av sine 44 tidligere seire i massespurter, og det syntes klart at han var avhengig av en slik avslutning for å kunne vinne. Opp Poggio, som er den siste bakken mot slutten av rittet, skjønte Zabel at det var gode muligheter for at det ville ende med en massespurt og for at han ville ha gode nok ben til å henge med feltet. Da de nærmet seg mål var det knappe 40 mann igjen i teten. Alberto Elli startet en langspurt 400m fra mål og så ut til å kunne vinne da det gjenstod 50 meter, men Zabel hadde lagt opp spurten perfekt og passerte den italienske veteranen før målstreken. Zabel tok dermed sin andre verdenscupseier og sin første triumf i Milano–Sanremo. Etter målpassering sa han "I'm above all a sprinter. And in this domain there's already quite enough competition to make it unrealistic [for me] to think of becoming a classics specialist,"[21] en uttalelse som står i kontrast med de resultatene han senere oppnådde. Med denne seieren ble han også den andre tyskeren (etter Rudi Altig i 1968) til å vinne vårens første klassiker.
Foran 1998 utgaven av Milano–Sanremo ble Zabel utpekt som en av de største favorittene til å vinne. Som en følge av dette jobbet de syv lagkameratene hans knallhardt i fronten av feltet for å sørge for at rittet skulle ende i en massespurt. Imidlertid kostet dette mye krefter – kun to av hjelperne hans fullførte rittet – og etter Poggio var Zabel alene i feltet. Allikevel klarte han å posisjonere seg godt foran spurten, og i selve spurten var han overlegen.[22] I 1999 ble Zabel straffet for at han ikke hadde med seg lagkamerater inn mot oppløpet. Andrei Tchmil stakk fra feltet 600m fra mål og Zabel endte som nummer to.
Året etter hadde Telekom lært av sine feil i 1999-utgaven, og sparte Gian Matteo Fagnini til siste delen av rittet. Selv om de brukte mye krefter på å kontrollere feltet fikk Zabel dermed med seg en hjelper i spurten. Det var nok en gang flere rykk inn mot avslutningen men Fagnini gjorde et fantastisk spurtopptrekk for Zabel, som kunne ta sin tredje La Primavera-seier.[23]
2001 ble en ren kopi av 2000. Telekom kontrollerte feltet og fra 800 - 500m før mål gjorde Fagnini et perfekt opptrekk for Zabel som tok sin fjerde seier i rittet.[24]
I 2004 var Zabel tilbake i toppen av Milano–Sanremo. Han hadde muligheten til å bli den tredje med fem seire i den italienske klassikeren etter en svært god spurt, men dessverre løftet han armene for å juble litt for tidlig og Óscar Freire passerte ham like før målstreken.[25] Bilder av hendelsen kan bl.a. sees hos Cyclingnews.[26][27] På grunn av dette må han nøye seg med å dele tredjeplassen over dem med flest seire i Milan-Sanremo med Gino Bartali. Etter 1950 er det kun Zabel og Eddy Merckx som har flere enn tre seire, mens Bartali og Costante Girardengo klarte dette før 1951.
Milano–Sanremo var et av Zabels favorittritt, og etter hans tredje seier i 2000 fikk han tilnavnet «Signore Sanremo», eller «Hr. Milan–Sanremo», av Gazzetta dello Sport.[28]. Navnet ble snart fulgt opp av andre media, og ble etterhvert et etablert kallenavn på Zabel. Hans siste deltakelse i rittet endte med en 17. plass som hjelperytter for Alessandro Petacchi i 2008.
Doping
Våren 1994 testet Zabel positivt for kortison. Zabel forklarte at han hadde brukt en salve mot sittesår og det viste seg at denne inneholdt kortison, selv om det ikke var opplyst på pakken. Som følge av dette ble han ikke utestengt og han ble heller ikke offisielt regnet som dopet. Imidlertid gikk han ikke helt ustraffet fra hendelsen, da han ble han ilagt en bot på 3000 sveitserfranc og mistet 50 UCI-poeng.[29]
Erik Zabel innrømmet 24. mai 2007 bruk av dopingmiddelet EPO under den første uken av Tour de France 1996.[30] Innrømmelsen fra Zabel kom i forbindelse med at flere ryttere fra hans tidligere lag Team Telekom innrømmet å ha dopet seg i kortere eller lengre perioder på nittitallet. Zabel kom med tilståelsen på en pressekonferanse sammen med den tidligere lagkameraten og nåværende sportsdirektøren i Team Columbia, Rolf Aldag. Med dette ble Zabel den første fortsatt aktive syklisten som innrømmet å ha brukt EPO under Touren i 1996.[31]
Zabels innrømmelse kom, i motsetning til Aldag, som en stor overraskelse på de fleste og han var tydelig preget under pressekonferansen. Med tårer i øynene beklaget han det han hadde gjort, og forklarte at han hadde sluttet etter en uke pga bivirkninger og redsel for «å ikke våkne opp neste morgen»[31]. Zabel fikk ingen dopingdom etter dette fordi foreldelsesfristen for slike saker er åtte år.[32] Pga dopingtilståelsen var det lenge usikkert om Zabel ville bli tatt ut til VM, men det endte med at han fikk delta og han spurtet inn til en 17. plass. I juli 2007 ble han fratatt seieren i spurtkonkurransen i 1996 av ledelsen i Tour de France på grunn av doping.[33] Denne trøyen fikk han imidlertid tilbake et knapt år senere fordi innrømmelsen kom etter foreldelsesfristen.[34] Disse innrømmelsene var medvirkende til at også Bjarne Riis stod frem med sitt bruk av EPO bare dager senere.
Foto: Paul Hermans
I desember 2008 ble det klart at Zabel ville bli tilknyttet Team Columbia fra og med 2009.[35] Tilknytningen medførte verken en plass i ledelsen eller fulltidskontrakt, men kun en posisjon som rådgiver for lagets spurtere.
I 2009 har han også vært testrytter for sykkelrammeprodusenten Canyon, samt bidratt med teknisk knowhow og været mentor for unge ryttere som støttes av Canyon.[36] Som følge av dette produserte Canyon i 2009 et begrenset antall sykler oppkalt etter, og utviklet i nært samarbeid med, Erik Zabel.
11. august 2009 offentliggjorde Zabel at han hadde forlenget kontrakten med Columbia med to år.[37] Zabel uttalte at jobben er gøy, men også mer tidskrevende enn han hadde trodd. Rådgivningen hans foregår hovedsakelig via DVD og video. Dessuten sykler han gjennom spurten i blant annet Tour de France, for å kunne gi et detaljert bilde av avslutningen og gi råd om hvordan den bør kjøres. Cavendish har tidligere sagt at han ikke kunne ha vunnet Milano–Sanremo 2009 uten Zabels hjelp. Fra tid til annen deltar Zabel også på treningsleire sammen med Columbia-laget, for å pleie den personlig kontakten og best mulig være i stand til å gi gode råd.
I oktober 2009 overtok Zabel plassen til Rudolf Scharping i Pro Tour-rådet,[38] og får dermed innflytelse over et av landeveissyklingens viktigste arrangement.
Til tross for at han har lagt opp er Zabel fortsatt en svært aktiv syklist. Da han la opp ble han anbefalt å sykle halvparten så mange kilometer pr år som han hadde gjort som proff, det vil si 10 000 km, men dette tallet hadde han bak seg allerede da han forlenget kontrakten med Columbia i august 2009.[39]
Erik Zabel har hatt en helt unik karriere og blir sett på som en av de største syklistene de siste tiårene. Om man ser på sykkelhistorien under ett vil Zabels navn fortsatt peke seg ut. Dette avsnittet vil trekke frem noen av grunnene til at Zabel i dag har en slik posisjon.
Det kanskje mest opplagte er antall seire. Med over 200 seire er Zabel en av de mestvinnende profesjonelle syklistene gjennom tidene og etter all sannsynlighet den mestvinnende siden Francesco Moser avsluttet sin karriere i 1988. Til sammenligning klarer de fleste syklister aldri å få et tosifret antall seire gjennom en hel karriere, mens det er rundt 300 seire opp til tidenes mestvinnende profesjonelle syklist, Eddy Merckx. I Zabels samtid er det nok Mario Cipollini som med rundt 190 seire er nærmest. Det nøyaktige antallet seirer for Zabel varierer i ulike kilder. Et av de høyeste tallene er 222[40], mens 211[41] er et av de lavere tallene. De fleste nøyer seg derfor med å si «over 200 seire».
Grand Tours
Med seire i poengkonkurransen i en Grand Tour i ni strake år, fra 1996 til 2004 (Touren 96–01, Vueltaen 02–04), er Zabel den rytteren som har tatt flest poengtrøtyer i Grand Tours gjennom tidene. Nummer to på listen er Seán Kelly med åtte. Dermed er det naturligvis heller ingen som har vunnet Grand Tour-poengtrøyer i flere år på rad enn Zabel.
Zabel er den eneste som har vunnet mer enn to poengtrøyer på rad i Tour de France. Etter 1994 er det kun Zabel som har klart å forsvare den grønne trøyen, mens det totalt er fem andre ryttere som har klart dette: Dzjamolidin Abduzjaparov, Seán Kelly, Merckx, Jan Janssen og Stan Ockers.
I Vuelta a España er det kun Zabel og Laurent Jalabert som har tatt poengtrøyen mer enn to år på rad. Zabel klarte tre strake seire, mens Jalabert klarte fire fra 1994 til 1997.
Om man ser på Grand Tour-rittene hver for seg, er det kun Zabel, nevnte Jalabert, Giuseppe Saronni og Francesco Moser, som har mer enn to seire på rad i poengkonkurransen i et Grand Tour-ritt.
I tillegg til sine seks seire i Tourens poengkonkurranse, har Zabel ytterligere seks plasseringer blant de tre beste i denne konkurransen i årene 2002 til 2008. Dessuten ble han nummer 5 i samme konkurranse i 1995 og har dermed endt blant de fem beste alle de 13 årene han har fullført Touren.
Med sine 14 Tour-deltakelser er Zabel på delt tredjeplass over dem med flest Tour-starter. Kun fire ryttere har deltatt flere ganger i verdens hardeste sykkelritt. Når det gjelder etappeseire i Grand Tours har Zabel med sine 20 seire (12 i Touren og 8 i Vueltaen) vært relativt beskjeden i forhold til syklister som Mario Cipollini og Alessandro Petacchi. Imidlertid tok begge disse flesteparten av sine Grand Tour-seire i Giroen, så om man kun ser på Touren blir bildet helt annerledes. Blant Zabels hardeste spurtkonkurrenter har Robbie McEwen og Mario Cipollini 12 og Tom Steels og Abduzjaparov 9, mens Jean-Paul van Poppel som var aktiv i begynnelsen av Zabels karriere også hadde 9 seire. Sammen med McEwen og Cippolini er Zabel den spurteren med flest etappeseire i Touren de siste 20 årene.
Endagsritt
Med sine fire seire i Milano–Sanremo er Zabel den nest mestvinnende i dette rittet etter 1950. Zabels tre triumfer i Paris–Tours gir delt førsteplass på listen over mestvinnende ryttere i dette rittet. Etter 1968 har ingen flere seire enn Zabel. Zabel er, sammen med Michele Bartoli, den som har nest flest seire i de 13 klassikerne (Milano–Sanremo, Flandern rundt, Gent–Wevelgem, Paris–Roubaix, Amstel Gold Race, La Flèche Wallonne, Liège–Bastogne–Liège, Vattenfall Cyclassics, Clásica de San Sebastián, GP Ouest-France, Paris–Tours, Züri-Metzgete og Lombardia rundt) etter 1989. De står med ni mens Johan Museeuw har 11.
I OL har han plasseringene 4 – 20 – 14 – 4 i landeveisrittet i perioden 1992 til 2004. De to fjerdeplassene var til sammen kun 47 sekunder fra to gullmedaljer. Fra VM tok han med seg totalt tre medaljer.
Totalranking
Det finnes flere websider som rangerer syklister basert de samlede resultatene fra hele deres karriere. På Cycling Hall of Fame er Zabel ranket som den 24. beste syklisten gjennom tidene.[42] Denne siden gir poeng for topp tre plasseringer sammenlagt i Grand Tours, poeng- og klatretrøyer i Grand Tours og seire i de største endagsrittene, noe som betyr at listen i praksis er en rangering over de rytterne som har vunnet mest i de største rittene. Etappeseire i Grand Tours og andreplass i klassikerne, med unntak av Paris–Roubaix, gir ingen poeng. For å få et mer komplett inntrykk av Zabels karriere kan man se på CyclingRankings lister. Denne websiden har som mål å inkludere flest mulig resultater fra landeveisritt fra og med 1869, og har Zabel på 5. plass.[43] Grunnen til at Zabel er 20 plasser høyere på CyclingRankings liste er at han der får betalt for sine mange topp 10 plasseringer i store ritt og seire i mindre ritt.
| Tour de France | Vuelta a España | Giro d'Italia | |
|---|---|---|---|
| 1994 | 1994 : Brøt på 14. etappe | ||
| 1995 | 1995 : 90. plass, to etappeseire | 1995 : Brøt | |
| 1996 | 1996 : 82. plass, poengtrøyen, to etappeseire | ||
| 1997 | 1997 : 66. plass, poengtrøyen, tre etappeseire | ||
| 1998 | 1998 : 62. plass, poengtrøyen, sammenlagtledelse etter 2. etappe | ||
| 1999 | 1999 : 89. plass, poengtrøyen | ||
| 2000 | 2000 : 61. plass, poengtrøyen, en etappeseier | ||
| 2001 | 2001 : 96. plass, poengtrøyen, tre etappeseire | 2001 : 86. plass, tre etappeseire | |
| 2002 | 2002 : 82. plass, en etappeseier, sammenlagtledelse etter 3. etappe | 2002 : 69. plass, poengtrøyen | |
| 2003 | 2003 : 107. plass | 2003 : 72. plass, poengtrøyen, to etappeseire | |
| 2004 | 2004 : 59. plass | 2004 : 43. plass, poengtrøyen | |
| 2005 | 2005 : 63. plass | 2005 : 63. plass | |
| 2006 | 2006 : 86. plass | 2006 : 62. plass, to etappeseire | |
| 2007 | 2007 : 79. plass | 2007 : 73. plass, en etappeseier | |
| 2008 | 2008 : 43. plass | 2008 : 49. plass | 2008 : 80. plass |
|
|
|
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
