ADHD
psykiatrisk diagnose / From Wikipedia, the free encyclopedia
Attention deficit hyperactivity disorder (ADHD; tidligere også kjent som ADD), eller hyperkinetisk forstyrrelse, er en psykiatrisk diagnose som er preget av forskjellige grader og kombinasjoner av oppmerksomhetssvikt, impulsivitet og hyperaktivitet. Symptomene debuterer i løpet av barndommen, og kan vare hele livet. I den amerikanske diagnosemanualen DSM deles ADHD inndelt i tre typer, ut fra hvilke symptomer som er mest tydelig: uoppmerksom type, hyperaktiv/impulsiv type, og kombinert type. I Verdens helseorganisasjons diagnosemanual ICD brukes ikke betegnelsen ADHD, men hyperkinetisk forstyrrelse.
Attention Deficit Hyperactivity Disorder | |||
---|---|---|---|
Område(r) | Psykiatri, barne- og ungdomspsykiatri | ||
Symptom(er) | Eksekutiv dysfunksjon, impulsivitet, emosjonell dysregulering, hyperfokus, hypersensitivitet for avvisning, distraktibilitet | ||
Ekstern informasjon | |||
ICD-10-kode | F90 | ||
ICD-9-kode | 314.0 | ||
ICPC-2 | P81 | ||
OMIM | 143465 | ||
DiseasesDB | 6158 | ||
MedlinePlus | 001551 | ||
eMedicine | med/3103 | ||
MeSH | D001289 |
ADHD ble første gang beskrevet i medisinsk litteratur i 1899 og 1902. Diagnosen ble tidligere kalt MBD (forkortelse for minimal brain dysfunction, det vil si «ytterst liten funksjonsforstyrrelse i hjernen»), men ettersom man ikke har klart å finne noen spesiell funksjonsforstyrrelse eller skade i hjernen, har man gått bort fra dette begrepet. Man har riktignok funnet ut at barn med ADHD har redusert virkning av signalstoffet dopamin i hjernen, men det er omstridt om dette skal kunne tolkes som et avvik fra det normale.
For å få diagnosen må symptomene ha debutert før 7 års alder hvis ICD-kriteriene benyttes, og før 12 års alder hvis DSM-kriteriene benyttes. Tidligere var det vanlig å tro at ADHD var noe man vokste fra seg, men det er nå stor enighet om at tilstanden ofte varer inn i voksen alder.[1] For mange vil symptomene avta i løpet av tenårene og voksenlivet, men rundt 50 % av de som fikk diagnosen som barn oppfyller fortsatt diagnosekriteriene i voksen alder, og 25–40 % har ADHD-symptomer i den grad at de gir funksjonsvansker, men uten å oppfylle diagnosekriteriene.[2]
Forekomsten av tilstanden er anslått til ca. 1–2 % basert på kriteriene for hyperkinetisk forstyrrelse, og ca. 5 % når kriteriene for ADHD benyttes.[2] Tilstanden er vanlig blant begge kjønn, men det er rundt tre ganger så mange gutter som jenter får diagnosen. Det antas at dette har sammenheng med at symptomene er mindre synlige hos jenter.[3] Behandling av ADHD varierer fra land til land, og det er omdiskutert hvordan tilstanden helst bør behandles, men behandlingen innebærer ofte en blanding av tilrettelegging i forbindelse med skole og arbeid, medisinering, psykoterapi og livsstilsendringer.