Ulm-felttoget
From Wikipedia, the free encyclopedia
Ulm-felttoget var en serie av franske og bayerske militærmanøvrer og slag for å fange en østerriksk hær under den tredje koalisjonskrigen i 1805. Felttoget utspilte seg nær og i den schwabiske (dengang bayerske) byen Ulm.
Ulm-felttoget | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Konflikt: Napoleonskrigene, den tredje koalisjonen | |||||||
Kapitulasjonen ved Ulm, det avgjørende slaget i felttoget førte til general Macks nederlag og fangenskap for 23 000 østerrikske soldater. Malt av: Charles Thévenin | |||||||
| |||||||
Stridende parter | |||||||
Det første franske keiserdømme | Keiserdømmet Østerrike | ||||||
Kommandanter og ledere | |||||||
Napoléon Bonaparte
| Karl Mack von Leiberich
| ||||||
Styrker | |||||||
235 000 soldater, blant de 25 000 soldater fra Bayern[1] | 72 000 soldater[2] | ||||||
Tap | |||||||
2 000 soldater[3] | 60 000 soldater,[2] de fleste tatt til fange |
Den franske Grande Armée ble ledet av keiser Napoléon og bestod av 210 000 soldater. Den franske planen var å slå ut de østerrikske styrkene før russiske forsterkninger nådde frem. Ved raske troppeforflytninger utførte Napoléon en stor omgående manøver og klarte derved den 20. oktober å ta til fange en østerriksk hær på 23 000 mann under kommando av general Karl Mack von Leiberich. Totalt antall østerrikske krigsfanger under felttoget var 60 000. Felttoget betraktes som et strategisk mesterstykke og ble i ettertid lagt til grunn for den tyske Schlieffenplanen fra 1905.
Seieren ved Ulm avsluttet ikke krigen, ettersom det stadig var en stor russisk hærenhet under ledelse av feltmarskalk Mikhail Kutuzov nær Wien. Russerne trakk seg tilbake mot nordøst for å vente på forsterkninger og slutte seg til de gjenværende østerrikske tropper. Franskmennene fulgte etter og inntok Wien den 12. november 1805. Den 2. desember vant franskmennene det avgjørende slaget ved Austerlitz, og nederlaget tvang Østerrike til å kapitulere. Freden i Pressburg i slutten av desember 1805 førte til oppløsningen av den tredje koalisjonen. Frankrike ble den førende makt i Sentraleuropa, noe som i sin tur ledet til krigen mot den fjerde koalisjonen bestående av Preussen og Russland året etter.