Stefan II
pave i årene 752-757 / From Wikipedia, the free encyclopedia
Stefan II (latin: Stephanus II (eller III); født 714, død 26. april 757 i Roma)[1] var en romersk aristokrat[2] som ble pave fra 26. mars 752 og til sin død i 757. Han etterfulgte pave Sakarias som følge av at den pavevalgte Stefan (tidvis kalt for Stefan II) døde. Stefan ble valgt den 23. mars og døde tre dager senere, og ettersom han døde så raskt telles han vanligvis ikke med i den offisielle paverekken, og er ikke listet i Liber Pontificalis.[3] Stefan II markerer den historiske avgrensingen mellom det bysantinske pavedømmet og det frankiske pavedømmet.
Stefan II Stephanus Secundus | |||
---|---|---|---|
Født | ukjent Roma (Eksarkatet Ravenna, Østromerriket) | ||
Død | 26. april 757 Roma | ||
Beskjeftigelse | Presbyter, forfatter | ||
Embete |
| ||
Søsken | Papa Paolo I | ||
Nasjonalitet | Kirkestaten | ||
Gravlagt | Peterskirken | ||
Dåpsnavn | ukjent | ||
Innsatt | 752 | ||
Saligkåret | - | ||
Forgjenger | Zacharias | ||
Etterfølger | Paul I | ||
Se også liste over paver |
Den politiske situasjonen var at Roma var truet av invasjon av det langobardiske kongerike som hadde etablert seg i nordlige Italia. Pave Stefan II reiste helt til Paris for å søke hjelp og trygghet mot trusselen fra langobardene fra Pipin den yngre, frankernes konge. Pipin hadde blitt salvet første gang i 751 i Soissons av Bonifatius, erkebiskop av Mainz, men krevde nå en gjenytelse fra paven. Etter at adelen i Frankerriket hadde gått med på å drive krig i Lombardia, ble Pipin salvet for andre gang i en overdådig seremoni i klosterkirken Saint-Denis i Paris i 754. Paven skjenket Pipin ytterligere en tittel, Patricius Romanorum, latin for «romernes patrisier», i den første dokumenterte kroningen av en verdslig hersker av en pave. Pipin beseiret langobardene, tok kontroll over nordlige Italia, og skjenket eiendommer til paven som tidligere hadde tilhørt eksarkatet Ravenna (den østromerske keiserens representasjon i Italia). Denne gaven, kalt for «Pipins donasjon», i 756 ga det lovmessige grunnlaget for opprettelsen av Kirkestaten, som utvidet pavedømmets styre utover Romas grenser.[4][5]