Renessansehumanisme
From Wikipedia, the free encyclopedia
Renessansehumanisme var en europeisk intellektuell bevegelse som utgjorde en viktig del av renessansen, og besto av en samling intellektuell gresk og latinsk lære, gjennomført av lærde, skribenter, lærere, og verdslige ledere. Det begynte i Italia ved slutten av 1300-tallet og spredte seg over Europa.[1] Renessansehumanismen utviklet seg i Firenze, og det var også betydelige sentre i Napoli, Roma, Venezia, Mantova, Ferrara, og Urbino.
Den utviklet seg i løpet av 1300- og 1400-tallet, og var et svar på utfordringene fra middelalderens skolastiske utdannelse, framhevet praktiske førprofesjonelle og vitenskapelige undersøkelser og studier. Skolastikken fokuserte på å forberede menn å bli leger, advokater eller profesjonelle teologer, og ble undervist fra godkjente tekstbøker i logikk, naturfilosofi, medisin, jus og teologi.[2] Humanistene reagerte mot denne nyttetilnærmelsen og det trange pedanteri som var assosiert med den. De søkte å skape et borgerskap (som tidvis også omfattet kvinner) skikket til å tale og skrive med eleganse og klarhet. Det ble oppnådd ved studiet av studia humanitatis, i dag kjent som humanistiske fag: grammatikk, retorikk, moralfilosofi, poesi og historie.
Som et program for å gjenopplive den kulturelle — og i særdeleshet den litterære — arv og moralfilosofi fra den klassiske antikken, var humanismen en gjennomtrengende kulturell metode, og ikke utelukkende programmet til en liten elite. Humanister var stort sett av den oppfatning at selv om Gud hadde skapt universet, var det menneskene som hadde utviklet og industrialisert den. Skjønnhet var et populært emne som ble ansett å representere en dyp, indre dyd og verdi, og en viktig del av ferden mot Gud.