Pius VII
pave / From Wikipedia, the free encyclopedia
Pius VII (født 14. august 1742 i Kirkestaten, død 20. august 1823 i Roma) var pave fra 14. mars 1800 til sin død. Han var den 251. i paverekken.
Pius VII Pius VII | |||
---|---|---|---|
Født | Barnaba Niccolò Maria Luigi Chiaramonti 14. aug. 1742[1][2][3][4] Cesena | ||
Død | 20. aug. 1823[1][2][3][4] (81 år) Roma | ||
Beskjeftigelse | Katolsk prest (1765–), katolsk biskop (1782–) | ||
Embete | |||
Far | Scipione Maria Niccolo Chiaramonti[5] | ||
Mor | Giovanna Coronata Ghini[5] | ||
Nasjonalitet | Kirkestaten | ||
Gravlagt | Peterskirken | ||
Dåpsnavn | Giorgio Barnaba Luigi Chiaramonti | ||
Valgt | 14. mars 1800 | ||
Innsatt | 21. mars 1800 | ||
Saligkåret | - | ||
Helligkåret | - | ||
Festdag | - | ||
Forgjenger | Pius VI | ||
Etterfølger | Leo XII | ||
Signatur | |||
Våpenskjold | |||
Se også liste over paver |
Sentralt i hans pavetid var forholdet til Frankrike. Revolusjonsregimet til Napoleon I inngikk avtalen kjent som konkordatet av 1801. I 1804 ble Pius VII tvunget av Napoleon til å reise til Paris for å krone ham til keiser. Napoleon satte imidlertid selv kronen på sitt hode. Dette bidro til det spenningsfylte forholdet mellom dem. I 1806 erklærte Napoleon at ettersom han var keiser, var paven de facto hans undersått, og han forventet at paven ville gripe inn mot Napoleons motstandere som oppholdt seg i Kirkestaten. Fra 1808 okkuperte Napoleons styrker Kirkestaten. Natt til 6. juli 1809 ble paven arrestert, et fangenskap som skulle vare i nesten fem år. I denne tiden forsøkte Napoleon en rekke ganger å få makt over kirken.