Otto von Bismarcks regjering
From Wikipedia, the free encyclopedia
Otto von Bismarcks regjering var Det tyske keiserrikes regjering fra 21. mars 1871 til 20. mars 1890. Den tjente dermed under samtlige tre keisere, Vilhelm I (1871–1888), Fredrik III (1888) og Vilhelm II (1888–1890).
I den fransk-prøyssiske krig i 1871, vant Preussen tilbake landskapet Alsace-Lorraine, som da ble til Reichsland Elsass-Lothringen. Bismarck innså at Frankrike aldri ville akseptere tapet av disse landområdene, men søkte likevel aldri noen forsoning med nabolandet i vest.[1] Overfor omverdenen forsikret Bismarck at keiserriket ikke utgjorde noen fare, idet det var mettet (saturiert) i sin søken på nye landområder. En hovedforutsetning for Bismarcks politikk, var likevel at Frankrike ble isolert internasjonalt.[1] En ny krig mellom de to landene kunne bare forhindres gjennom opprettholdelsen av en militær likevekt dem i mellom.[1]
Innenrikspolitisk var Bismarck opptatt av nasjonalt samhold.[1] Han anså katolisismen som en alvorlig trussel mot det prøyssisk-protestantiske monarkiet, og mot denne førte han sin antikatolske «kulturkampf». Også den fremvoksende arbeiderbevegelsen fremsto for Bismarck som en trussel mot den etablerte samfunnsorden. i 1875 ble Sozialistische Arbeiterpartei (SAP) stiftet. Regjeringen på sin side, innførte i 1878 sosialistloven, som ledd i bekjempelsen av sosialdemokratiet.[2] Parallelt innførte regjeringen en omfattende sosiallovgivning, blant annet sykeforsikringslov (1883) og ulykkesforsikringslov (1884).[3] Da Bismarck i 1890 til slutt måtte gå av som kansler, var det som følge av uenighet mellom Bismarck og Vilhelm II om sosialistlovene.[1] .