Okkupasjonen av Hellas under andre verdenskrig
aksemaktene / From Wikipedia, the free encyclopedia
Okkupasjonen av Hellas under andre verdenskrig startet i april 1941 etter at Italia og Tyskland hadde vunnet slaget om Hellas, og varte til Tyskland og Bulgaria trakk seg ut av Fastlands-Hellas i oktober 1944. Gjenværende tyske garnisoner beholdt kontrollen over Kreta og andre Egeiske øyer frem til etter slutten av andre verdenskrig. Flere av disse garnisonene kapitulerte til de allierte i mai og juni 1945.
Den 28. oktober 1940 erklærte Italia krig mot Hellas etter at det italienske ultimatumet hadde blitt avvist. Italia gjorde dermed et forsøk på å invadere Hellas gjennom det italienske protektoratet Albania. Den greske hæren klarte å stoppe den italienske fremrykningen og presse dem tilbake inn i Albania. Den militære utviklingen i Hellas presset Tyskland til å gripe inn i konflikten på Italias side. Mesteparten av den greske hæren var lokalisert langs den albanske fronten for å hindre italienske motangrep da Tyskland iverksatte Blitzkrieg mot Hellas gjennom Jugoslavia og Bulgaria i april 1941. Etter at slaget om Kreta ble vunnet av Tyskland i begynnelsen av juni 1941 var hele landet okkupert av aksemaktene. Tyskerne okkuperte Athen, Thessaloniki og de strategisk viktigste Egeiske øyene. Andre deler av landet ble okkupert av Italia og Bulgaria.
Okkupasjonen var hard for den greske befolkningen. Over 40 000 grekere døde bare i Athen av hungersnød, flere tusen andre døde av nasjonalsosialistiske represalier og landets økonomi lå i ruiner.[1] Samtidig var den greske motstandsbevegelsen blant de mest effektive i det okkuperte Europa. Motstandsgruppene drev geriljakrig mot okkupasjonsmaktene og etablerte et spionasjenettverk. I slutten av 1943 oppsto det uenigheter mellom de forskjellige motstandsgruppene. Da de tyske styrkene trakk seg ut av fastlandet i oktober 1944 var Hellas i en tilstand av ekstrem politisk polarisering noe som førte til utbruddet av den greske borgerkrigen. Utbruddet av borgerkrigen førte til at flere nasjonalsosialistiske kollaboratører unnslapp straff (på grunn av deres anti-kommunistiske holdninger) og flere fikk ledende stillinger i etterkrigstidens Hellas.[2][3]