Margaret Thatcher
britisk politiker / From Wikipedia, the free encyclopedia
Margaret Hilda Thatcher (1925–2013) var en britisk politiker. Hun var Storbritannias statsminister fra 1979 til 1990 og leder for Det konservative partiet (toryene) fra 1975 til 1990, i begge vervene som den første kvinnen. Thatcher har fått kallenavnet «jernkvinnen».
Margaret Thatcher | |||
---|---|---|---|
Født | Margaret Hilda Roberts 13. okt. 1925[1][2][3][4] Grantham[5][1][4][6] | ||
Død | 8. apr. 2013[1][2][3][4] (87 år) The Ritz Hotel (City of Westminster)[1][5][7][8] | ||
Beskjeftigelse | Politiker, advokat, kjemiker | ||
Utdannet ved | City Law School Kesteven and Grantham Girls' School[4][8][9][10] Somerville College (1943–1947) (studieretning: kjemi, akademisk grad: Bachelor of Science)[4][8][9][10] | ||
Ektefelle | Denis Thatcher (1951–2003)[1][11][12][13] | ||
Far | Alfred Roberts[1][12][14][13] | ||
Mor | Beatrice Ethel Stephenson[1][12][14][13] | ||
Barn | Mark Thatcher[8][15][16] Carol Thatcher[8][16] | ||
Parti | Det konservative parti[1][17][12][9] | ||
Nasjonalitet | Storbritannia[18][3][19] Det forente kongerike Storbritannia og Irland (1925–1927) (avslutningsårsak: Royal and Parliamentary Titles Act 1927) | ||
Gravlagt | Royal Hospital Chelsea (2013)[20][12][16] | ||
Medlem av | Royal Society (1983–2013)[21][22] Det kongelige råd (1970–2013)[23][8][24] Carlton Club (æresmedlem)[16][9] Pilgrims Society[16] | ||
Utmerkelser | 22 oppføringer
Order of Merit (1990)[8][25][22]
Presidentens frihetsmedalje (1991)[26][8][22] Hosebåndsordenen (1995)[1][12][8][27] Fellow of the Royal Society (1983)[21][8] Den hvite løves orden (1999)[28] Ronald Reagans frihetsmedalje (1998)[29] Kong Petar Krešimir IVs stororden Dostyk-ordenen av første klasse Det gode håps orden Storkorset av Vytautas den stores orden Kong Dmitar Zvonimirs stororden (1998)[30] Fellow of the Royal Institute of Chemistry (1979)[31] Æresborger av Zagreb (1998)[32] Clare Boothe Luce Award (2002)[16] Æresdoktor ved Hofstra Universitet Æresdoktor ved Bar-Ilan University Årets person i Financial Times (1987)[33] Honorary citizen of Gdańsk Order of the Precious Crown, 1st Class (1995) Den britiske Johanniterorden Vytautas den stores orden Frans Is orden | ||
Nettsted | margaretthatcher | ||
Storbritannias statsminister | |||
4. mai 1979–28. november 1990 | |||
Forgjenger | James Callaghan | ||
Etterfølger | John Major | ||
Det konservative partiets leder | |||
11. februar 1975–28. november 1990 | |||
Forgjenger | Edward Heath | ||
Etterfølger | John Major | ||
Storbritannias undervisnings- og forskningsminister | |||
20. juni 1970–4. mars 1974 | |||
Regjering | Heaths regjering | ||
Forgjenger | Edward Short | ||
Etterfølger | Reginald Prentice | ||
Parlamentsmedlem | |||
8. oktober 1959–9. april 1992 | |||
Valgkrets | Finchley | ||
Forgjenger | John Crowder | ||
Etterfølger | Hartley Booth | ||
Våpenskjold | |||
Hun var utdannet kjemiker og jurist, og fra 1959 satt hun i underhuset i Det britiske parlamentet. Fra 1970 til 1974 var Thatcher undervisnings- og forskningsminister i Edward Heaths regjering. I 1975 utmanøvrerte hun Heath som partileder og opposisjonsleder i parlamentet. Thatcher ble første kvinnen som ledet et av de store partiene i Storbritannia.
Thatcher ble statsminister under en økonomisk krise. Hun førte en frimarkedspolitikk og ville dempe arbeidskonfliktene ved å tøyle fagforeningene. Det var i begynnelsen lite populært, men økonomisk oppgang og seieren i Falklandskrigen førte til et brakvalg for de konservative i 1983. Thatcher overlevde et IRA-terrorangrep i 1984 og vant en politisk seier mot fagforeningen i gruvearbeiderstreiken. Hun ble gjenvalgt i 1987, men koppskatten var mislikt, og andre i regjeringen delte ikke hennes skepsis til EF. Da hennes posisjon ble utfordret i november 1990, trakk hun seg som partileder og statsminister.
Etter å ha trådt ut av underhuset i 1992, ble hun tildelt tittelen baronesse på livstid og dermed et sete i overhuset. Thatchers helse sviktet, og hun opptrådte sjelden offentlig mot slutten av livet. Thatchers politikk er fortsatt omstridt, men hun regnes både av historikere og i folkemeningen som en av Storbritannias fremste statsministre gjennom tidene.