Investiturstriden
From Wikipedia, the free encyclopedia
Investiturstriden (av investitur,[1] den høytidelige innsettingen av en person i et kirkelig embete)[2] pågikk i årene 1075 og fram til Wormskonkordatet i 1122, og var en strid om hvem som skulle utnevne biskoper – paven eller keiseren.[3] I Wormskonkordatet fikk keiseren beholde en grad av kontroll over valget, mens paven i siste instans innsatte personen som biskop.
Første Laterankonsil året etter bekreftet avtalen.