Invasjonen i Normandie
Landgangen i Normandie / From Wikipedia, the free encyclopedia
Invasjonen i Normandie (med kodenavnet Operation Overlord) var de vestlige alliertes landgang og fremrykking i Normandie i Frankrike under andre verdenskrig. Den begynte 6. juni 1944, den største amfibiske operasjonen noensinne. Invasjonsfasen av Vest-Europa ansees avsluttet med frigjøringen av Paris den 25. august 1944.
Invasjonen i Normandie | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Konflikt: andre verdenskrig | |||||||
| |||||||
Stridende parter | |||||||
De allierte: USA Storbritannia Canada Frankrike Polen Belgia Tsjekkoslovakia Hellas Nederland Norge Luxembourg Sør-Afrika Australia New Zealand | Tyskland | ||||||
Kommandanter og ledere | |||||||
D. Eisenhower B. L. Montgomery Bertram Ramsay T. Leigh-Mallory Omar Bradley Miles Dempsey Harry Crerar | Adolf Hitler G. von Rundstedt G. von Kluge Walter Model Erwin Rommel Friedrich Dollmann | ||||||
Styrker | |||||||
6. juni: 156 000 soldater[1] 5000 skip[2] 11 000 fly[3] Frem til 12. juni: 326 547 soldater[4] 2700 stridsvogner[4] Frem til 16. juni: 557 000 soldater[5] Frem til 3. juli: 929 000 soldater[6] 4300 stridsvogner[6] | 6. juni: 50 000 soldater[1] ca. 40 skip[7] ca 500 fly[8] Frem til 12. juni: 130 000 soldater[4] 600 stridsvogner[4] Frem til 16. juni: 220 000 soldater[5] Frem til 3. juli: 300 000 soldater[6] 1050 stridsvogner[6] | ||||||
Tap | |||||||
6. juni: 9000[9] Frem til 30. juni: 61 732 soldater[10] 900 stridsvogner[10] Frankrike fritt: 206 703 soldater[note 2] | 6. juni:3 000+[1] Frem til 1. juli: 62 603 soldater[10] 200–400[10][note 3] Frankrike fritt: 615 000 soldater[note 4] 2200 stridsvogner[11] | ||||||
Den allierte invasjonsstyrken og tyske forsvarsstyrker, 6. juni 1944 (stor versjon). |
Beslutningen om å invadere ved å krysse Den engelske kanalen i 1944 ble tatt under strategiske drøftinger mellom Storbritannias statsminister Winston Churchill og den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt i Washington D.C. i mai 1943. Under konferansen i Teheran i november 1943 mellom Josef Stalin, Franklin Roosevelt og Winston Churchill ble invasjonsplanen bekreftet. Kort etter ble general Dwight D. Eisenhower utnevnt til sjef for Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force (SHAEF). Invasjonen var avhengig av vest-alliert nedkjempelse av trusselen fra tyske ubåter, fly, og at Sovjetunionens Den røde armé bandt storparten av det tyske Wehrmachts styrker på østfronten.
Kysten av Normandie i det nordvestlige Frankrike ble valgt for invasjonen. USA, Storbritannia og Canada fikk ansvar for hver sin sektor av landgangsområdet. For å møte forholdene ved brohodet, ble to kunstige havner, og en rekke spesialiserte stridsvogner og annet utstyr utviklet. I månedene før invasjonen gjennomførte de allierte operasjon Bodyguard, et betydelig militært bedrag som blant annet brukte elektronisk og visuell feilinformasjon for å villede tyskerne om dato og sted for den vest-allierte invasjonen. Den tyske diktatoren Adolf Hitler ga i 1943 generalfeltmarskalk Erwin Rommel ansvaret for festningsverkene i Atlanterhavsvollen, i påvente av en invasjon av Frankrike.
Rundt 156 000 vest-alierte soldater ble landsatt første dag av invasjonen, direkte mot dem sto om lag 50 000 soldater fra Wehrmacht. De vest-allierte soldatene var støttet av rundt 5 000 skip, og over 11 000 fly, mens kun 2 tyske fly angrep de allierte på strendene invasjonsdagen. De alliertes invasjon var en suksess, men de klarte ikke å oppnå alle sine mål for den første dagen. Brohodet ble gradvis utvidet da de erobret havnen i Cherbourg den 26. juni, og byen Caen den 21. juli. Mot slutten av juli 1944 var de allierte styrkene så overlegne at den tyske motstanden brøt sammen (med rundt 2 millioner soldater landsatt), og særlig amerikanske styrker rykket raskt frem.
Et mislykket motangrep fra tyske styrker som svar på alliert fremrykning 7. august førte til at om lag 50 000 soldater fra den tyske 7. armé ble fanget i Falaise-lommen innen 19. august. De vest-allierte startet en andre invasjon fra Middelhavet i Sør-Frankrike (kodenavnet operasjon Dragoon) 15. august, og frigjøringen av Paris fulgte 25. august. Både sivile og militære tap var betydelige, sivile franske tap knyttet til invasjonen var mellom 25- til 40 000 barn, kvinner og menn. Militære tap (døde, sårende og fanger) var rundt 230 000 for de vest-allierte, mens det tyske Wehrmacht tapte mellom 200– til 400 000 soldater.
Den vellykkede invasjonen i Normandie og frigjøringen av Frankrike var en milepæl på veien mot Tysklands endelige kapitulasjon. Flere av datidens ledere, og en rekke av ettertidens historikere anser at den også førte til at Tysklands totalitære styre i Vest-Europa ikke ble erstattet med ledere innsatt av Sovjetunionen, slik det ble i Øst-Europa.