Herregård
From Wikipedia, the free encyclopedia
Herregård, hovedgård eller storgård er historisk sett en større gård som har tilhørt en adelsmann og som var fri for alminnelige skatter.[1] Dette forholdet gjelder hovedsakelig utenlandske forhold.[1] Opprinnelig var hovedgårdens stilling alene knyttet til eierforholdet, og senere ble skattefriheten knyttet til et visst[klargjør] jordtilliggende. Hovedgårder hadde i tillegg til egen jord festegårder, der brukerne (festere) var forpliktet til dels å betale landgilde til, dels å yte hoveri for hovedgårdens eier. Et slikt samlet eierskap av hovedgård med eller uten ladegård[2] og festegårder betegnes som et gods.
Betegnelsen herregård stammer fra at eierne var herremenn – det vil si hadde forpliktet seg til å gjøre krigstjeneste for en herre – som oftest kongen. Etter middelalderen kom betegnelsen adel i bruk om herremenn. En hovedgård er, som ordet antyder, den ledende gård innenfor et område. Den kunne beboes også av folk som ikke er adelige. En herregård (en adelsmanns gård eller hus), er derimot er opprinnelig det samme som en setegård (en gård hvor en adelsmann har sitt sete), selv om dette ordet i nyere tid er blitt benyttet også om borgeres eiendommer på landet, såkalte lystgårder.[3]
Et annet begrep er gods. Et gods er definert som en stor skog- og jordeiendom.[4]