Europeisk kolonisering av Afrika
From Wikipedia, the free encyclopedia
Europeisk kolonisering av Afrika ble innledet den portugisisk erobringen av Ceuta i 1415 og fikk sitt største omfang omkring 1900. Det europeiske kolonistyret i Afrika ble raskt avviklet fra 1956. I 1959 var det bare fire selvstendig stater i Afrika, i 1960 var det 27 stater.[1]
På 1400-tallet var det Portugal som var den mest aktive sjøfartsnasjonen på Den iberiske halvøy. I 1415 erobret portugiserne Ceuta i Marokko og fikk sitt første afrikanske støttepunkt. Få år senere, i 1424 etablerte de seg på Kanariøyene, og senere i 1471 øvre Guinea, i 1485 Kongos munning og i 1486 Kapp det gode håp. Koloniseringen av Afrika var da et faktum. Portugisiske handelsmenn og oppdagelsesreisende begynte å seile langs Afrikaskysten for ta kontroll over handelen som foregikk i Det indiske hav.
Portugal var Europas første kolonimakt og den siste som ga koloniene uavhengighet, med unntak av Brasil ble uavhengig i 1822.[2]
Før 1870 var europeisk kolonisering stort sett begrenset til kystområdene. Det indre av Afrika var helt ukjent for europeere inntil midten av 1800-tallet. Den britiske misjonæren David Livingstone medvirket til kartlegging av de indre områdene. Journalisten Henry Morton Stanley, som senere gikk i tjeneste hos Leopold II av Belgia, medvirket også til åpning av Afrikas indre. I 1875 hadde Frankrike, Storbritannia, Portugal og Spania kolonier i Afrika. Viktigst av disse var den britiske Kappkolonien og fransk Algerie. Etiopia (unntatt italiensk okkupasjon etter Den andre italiensk-abessinske krig) og Liberia forble selvstendige stater. Libya og Sudan fikk selvstendighet i 1956.[1]