Eksperimentell rock
From Wikipedia, the free encyclopedia
Eksperimentell rock (eller avantgarderock) er en undersjanger av musikksjangeren rock,[1] som presser grensene for vanlig komposisjon og teknisk framføring[2] eller hvor eksperimenter med de grunnleggende elementer i rockesjangeren.[3] Musikernes mål er å frigjøre og skape innovativ musikk, og hvor en del av sjangerens særskilte vesenstrekk er framføringer med improvisasjon, uvanlige instrumenter, ugjennomsiktige lyrikk, uortodokse strukturer og rytmer, innflytelse fra avantgardistisk musikk, og en underliggende avvisning av kommersiell streben.[4]
Fra dens begynnelse har rockemusikk i seg selv vært eksperimentell, men det var ikke før på slutten av 1960-tallet at rockemusikere begynte å skape lengre og komplekse komposisjoner gjennom framgangen i flersporsinnspilling. I 1967 var sjangeren kommersielt levedyktig som popmusikk, men ved 1970 hadde de fleste av de ledende musikere kommet i oppbrudd. I Tyskland hadde det som der ble kalt for kosmisk musikk (av engelsk musikkpresse nedlatende kalt for «krautrock») begynt å blande improvisasjon og psykedelisk musikk med avantgarde og samtidens kunstmusikk. Senere på 1970-tallet skjedde en betydelig musikalsk krysningsavl samtidig med utviklingen av punk og nyveiv, «gjøre-det-selv»-eksperimentering, og elektronisk musikk. Funk, jazz-rock, og jazz-fusions rytmer ble også integrert i den eksperimentelle rocken.
Den første bølge av eksperimentelle rockegrupper på 1980-tallet hadde få direkte forgjengere for sitt lydbilde. Senere i tiåret søkte tilsvarende rockegrupper en psykedelisk estetikk som adskilte seg fra selvbevisstheten og årvåkenheten av eldre post-punk. I løpet av 1990-tallet ble en løs bevegelse som er kjent som post-rock den dominerende formen for eksperimentell rock.