Det gamle testamentet
From Wikipedia, the free encyclopedia
Det gamle testamentet, forkortet GT, på latin Vetus Testamentum («Den gamle pakt»), er første del av kristendommens kanoniserte skrifter i Bibelen, og i hovedsak identisk med jødedommens hellige skrift. I vitenskapelige sammenhenger betegnes derfor ofte 'Det gamle testamentet' heller som 'Den hebraiske bibelen', på hebraisk kalt Tanákh.
- Denne artikkelen handler om Det gamle testamentet hovedsakelig sett fra et kristent perspektiv. For behandling av Den hebraiske bibelen i jødisk perspektiv, se Tanakh.
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Treenigheten |
Bibelen |
Gudshus |
Presteskap |
Hovedretninger |
Kristen ikonografi |
Andre emner |
Kristendommen i Norge |
Samlingen av skrifter består av flere bøker skrevet over en lang periode, som kan deles inn i boksamlingene lov, profeter og skrifter (jødisk tradisjon) eller i temaene historie, poesi og profeti (kristen tradisjon). Antall bøker varierer; jøder og kristne deler bøkene opp på forskjellig måte. Derfor regner man med 24 bøker etter jødisk inndeling, og 39 bøker etter kristen tradisjon (eller flere om de apokryfe eller deuterokanoniske skrifter regnes med).
Hvordan bøkene deles inn, og hvilken rekkefølge de har, har konsekvens for hvordan man leser og oppfatter dem. I jødisk tradisjon vektlegges både loven, profetene og skriftene sammen med Talmud som instruksjon eller veiledning. I kristen tradisjon legges større vekt på frelseshistorie, og profetenes taler har oftere blitt forstått som profetier som angår fremtiden – som delvis blir oppfylt i Det nye testamentet. Det finnes momenter av frelseshistorie også i jødisk tradisjon og momenter av instruksjon også i kristen tradisjon.