Design ovenfra og nedenfra
strategier for informasjonsprosessering og kunnskapsordning / From Wikipedia, the free encyclopedia
Ovenfra og ned og nedenfra og opp er to strategier for informasjonsprosessering og kunnskapsordning som er brukt innen mange ulike fagfelt som programvareutvikling, humaniora og vitenskapsteori (se systemikk), samt ledelse og organisasjon. I praksis kan de sees på som to stiler for tenking, undervisning og lederskap.
En ovenfra tilnærming (også kjent som stegvis design eller stegvis raffinering,[1] og i noen tilfeller som synonym for dekomposisjon) innebærer at man bryter ned systemet for å få innsikt i de utgjørende delsystemene lik som ved dekonstruksjon. Ovenfra-tilnærmingen formulerer et overblikk over systemet, og spesifiserer (men detaljerer ikke) det første nivået av eventuelle delsystemer. Hvert delsystem blir så raffinert i mer detalj, noen ganger ved å dele inn i flere nivåer av delsystemer, inntil hele spesifikasjonen er redusert til grunnelementer. En ovenfra modell er ofte spesifisert ved hjelp av svarte bokser, hvilket gjør modellen lettere å manipulere. Imidlertid kan svarte bokser ha problemer med å klargjøre elementære mekanismer eller være detaljerte nok til at man realistisk kan validere modellen. En ovenfra tilærming starter med det store bildet, og bryter deretter ned i mindre deler.[2]
En nedenfra tilnærming er å sette sammen systemer for å skape mer komplekse systemer, som derved gjør de originale systemene til delsystemer av det nye systemet. Nedenfra prosessering er en type informasjonsprosessering basert på innkommende data fra miljøet for å danne en oppfatning. Fra et kognitivt psykologisk perspektiv kommer informasjon inn gjennom øynene (sanseinntrykk, eller "nedenfra"), og blir deretter omformet til et bilde i hjernen som kan tolkes og gjenkjennes som en persepsjon (utputt som er "bygget opp" fra prosessering til endelig kognisjon). I en nedenfra tilnærming vil de individuelle grunnelementene i systemet først bli spesifisert i stor detalj. Disse elementene blir deretter lenket sammen for å danne større delsystemer som igjen er lenket, noen ganger på mange nivå, inntil et komplett system på toppnivå har blitt dannet. Denne strategien ligner ofte en frømodell hvor begynnelsen er liten, men til slutt vokser i kompleksitet og kompletthet. Imidlertid kan slike "organiske strategier" resultere i et virvar av elementer og delsystemer utviklet i isolasjon, og som har vært optimert lokalt i motsetning til å oppfylle et globalt formål