Bebop
From Wikipedia, the free encyclopedia
Bebop (eller bop) er en form for jazz som ble utviklet tidlig på 1940-tallet i USA. Den har sanger som er karakterisert av raskt tempo, komplekse akkordprogresjoner med raske akkordskifter og tallrike endring av toneart (modulering), instrumental dyktighet, og improvisasjon basert på en kombinasjon av harmonisk struktur, bruk av skalaer og tidvis referanser til melodien.
Bebop ble utviklet da den yngre generasjonen av jazzmusikere ekspanderte de kreative mulighetene i jazzen utover den populære, danseorienterte swingstilen med en ny «musikerens musikk» som ikke var dansbar og krevde oppmerksom lytting.[1] Da hensikten med bebop ikke var dans, kunne musikerne spille i raskere tempo. Bebopmusikerne utforsket avanserte harmonier, kompleks synkope, alterasjon, utvidete akkorder, akkorderstatninger, asymmetrisk frasering, og intrikate melodier. Bebopgrupper brukte rytmeseksjonen på en måte som utvidet deres rolle. Hvor nøkkelensemblet i swingperioden var storband med opp til fjorten musikere som spilte som i et ensemble, besto den klassiske bebopgruppen av et mindre antall musikere bestående av saksofon (alt- eller tenor), trompet, piano, kontrabass og trommer, som spilte som støtte for solistene. Framfor å spille tungt arrangert musikk, spilte bebopmusikere melodien i en sang (kalt for «hodet») med akkompagnement fra rytmeseksjonen, fulgt av en seksjon hvor alle musikerne framførte improviserte soloer, og deretter vendte tilbake til melodien mot slutten av sangen.
En del av de mest innflytelsesrike bebopmusikerne, som ofte var både utøvende og komponister: Tenorsaksofonistene Dexter Gordon, Sonny Rollins og James Moody; altsaksofonistene Charlie Parker; trompetistene Fats Navarro, Clifford Brown, og Dizzy Gillespie; pianistene Bud Powell og Thelonious Monk; el.-gitaristen Charlie Christian, og trommeslagerne Kenny Clarke, Max Roach og Art Blakey.