Antikkens filosofi
filosofi i oldtiden / From Wikipedia, the free encyclopedia
Antikkens filosofi refererer til den filosofi som ble drevet i oldtiden, først i antikkens Hellas på 400- og 300-tallet f.Kr. De tre store tenkerne på denne tiden var Sokrates, Platon og Aristoteles. Filosofene som virket før denne tiden refereres til som førsokratiske filosofer. Det som markerte avslutningen på antikkens vestlige filosofi var spredningen av kristne tanker i Romerriket, og deretter Vest-Romerrikets sammenbrudd på 500-tallet e.Kr. Avslutningen på antikkens filosofi ble derimot begynnelsen på middelalderens filosofi. Utenfor Europa, og tildels Midtøsten og Nord-Afrika, var den østlige eller orientalske filosofi i sivilisasjoner som Kina og India. Disse utviklet seg samtidig med og var like gamle som den greske filosofi. Spredningen av islam i øst betydde slutten på gammeliransk filosofi og ble begynnelsen på tidlig islamsk filosofi.
Begrepet filosofi kommer fra det greske begrepet φιλοσοφία, Philosophia, det vil si «venn av visdom», fra «philo» = vennskapelig kjærlighet, og «-sophia» som betyr visdom.[1] Filosofi er, som grekerne pleide å si, en rundreise man gjør for dens egen skyld ettersom filosofi ikke forsøker og heller ikke kan løse våre vanskeligheter, eller frelse vår sjel.
- «Det er faktisk to holdninger man kunne innta overfor det ukjente. Den ene er å godta forkynnelsen fra folk som sier at de vet, på grunnlag av bøker, de innviddes mysterier eller andre kilder til inspirasjon. Den andre måten er å gå ut og undersøke for seg selv. Det er dette siste som er framgangsmåten innenfor vitenskap og filosofi.»