Zaporizjzja sitsj

Zaporizjzja sitsj (ukrainsk: Запорізька Січ – Zaporizka Sitsj) er et område i østre Ukraina bortenfor Dnipro-fossene, dit livegne ukrainere og belarusere flyktet fra sine bojarer og fyrster, og som ble grunnlaget for den ukrainske kosakkslekt.

Ilja Repin: Zaporogkosakker skriver brev til den tyrkiske sultan (1880, Det russiske museum, St. Petersburg)

Omkring 1304 forekom det opplysninger om fri kosakker i Zaporizjzja om deres ataman Kritikij. Frem til midten av 1400-tallet var zaporizjzjakosakkene nominelt understilt de litauiske storfyrster. Den første Zaporizjzja sitsj, det vil si fristed og samlingspunkt for de frie kosakker, ble øya Hortytsja (rett overfor det senere Alexandria i Ukraina) og ett område ved munningen av elven Bazavluk. Allerede på 1500-tallet omfattet Zaporizjzja sitsj Kyivområdet og Podolia.

Da Litauen i 1569 overlot de ukrainske området til den polske krone begynte zaporizjzjakosakkene å utgjøre en del av den polske kongelige kronhær. Kosakkenes første hetman var Ostafiy Dasjkovitsj, som bistod Polen kraftig og som derfor fikk som avståelse fra den polske konge Sigismund I (den eldre) Tsjerkasy, Kanev, Perevolotsjna og festningen Tsjigirin. Stefan Batory, som ville sikre landets søndre deler mot krimtatarerne, skjenket zaporizjzjakosakkene dessuten en arméorganisjon og gav deres ataman hetmanklenodier (regalier), og overførte til dem byen Teresjtemirov og lot dem bosette seg helt frem til Kyiv.

Fra 1589 ble det inneledet en periode med konflikter mellom Polen (Rzeczpospolita) og kosakkene. Polakkene begynte å trakassere kosakkene for deres angrep mot tatarene og tyrkerne, som på den tid hadde en fredsavtale med Polen. Kong Sigismund innførte dessuten i 1596 en kirkelig union mellom de katolske og ortodokse kirker der den ortodokse ble tilordnet under paven. Det var ikke alle fornøyd med. Det fulgte en rekke mislykkede kosakkopprør mot det polske styret. Konfliktene munnet i 1648 i et frigjøringskrig mot polske undertrykkelse og førte til at kosakkene i 1654 så deg nødt til å be sine ortodokse trosfrender i Russland om bistand. Resultatet ble en russisk militærintervensjon som i 1667 med freden i Andrusjov førte til Ukrainas deling og i forlengelsen i 1775 helt gjorde slutt på kosakkenes autonomi.

Litteratur

• V.V. Boguslavskij: Slavjanskaja entsiklopedija. Kijevskaja Rus'-Moskovija, Moskva, Olma-Press, 2005 (i 2 bind), bind 2, s. 356. ISBN 5-224-02249-5, ISBN 5-224-02251-7.