From Wikipedia, the free encyclopedia
Fagopplæring (Fag- og yrkesopplæring) viser til yrkesfaglig utdanning som leder fram til svenneprøve innen et av de tradisjonelle håndverksfagene eller fagprøve innen et av de nyere håndverksfagene og handels- og industrifagene, samt annen fagkompetanse.
| Fagopplæring | |||
|---|---|---|---|
 Lærling og læremester innen bakerfaget | |||
| Oppgaver | Opplæring av elever innen videregående skole i skole og bedrift | ||
| Formål | Lede elevene fram til fagprøve/svenneprøve | ||
| Opprettet | Fra 1870-årene | ||
| Lovhjemmel | Opplæringsloven, 17. juli 1998 (tidligere Fagopplæringsloven 23. mai 1980, Lærlingeloven 14. juli 1950, Yrkesskoleloven 1. mars 1940) | ||
| Forvaltningsområde | Skole, opplæring | ||
| Forvaltningsnivå | Fylkeskommune | ||
Innen videregående opplæring er den yrkesfaglige utdanningen i Norge organisert gjennom ti yrkesfaglige utdanningsprogram. Fagopplæringen består av en kombinert opplæring i skole og i gjennom praksis i en bedrift innen det faget eleven utdannes i. Hovedmodellen bygger på to års opplæring i skole og to år som lærling i bedrift. Fylkeskommunene har hatt ansvaret for fagopplæringen siden 1981, da fylkeskommunene overtok ansvaret for de fleste videregående skolene. Det har hele tiden vært et tett samarbeid mellom skoleverket og partene i arbeidslivet om innhold og opplæringstilbud.
Den organiserte fagopplæringen har røtter langt tilbake i tid, fra middelalderens laugsvesen til etablering av tegneskoler og tekniske aftenskoler fra midten av 1800-tallet, og etablering av yrkesskoler fra 1940. Fra 1976 ble fagopplæringen slått sammen med gymnas og andre videregående skoleformer til videregående skoler slik vi kjenner det i dag. Fagopplæringen reguleres i dag av opplæringsloven fra 1998.
Kuben yrkesarena i Oslo er størst størst på fagopplæring i Norge, med 1800 elever i videregående opplæring og nær 1000 studenter tilknyttet Fagskolen Oslo.
Yrkesopplæringen har sine røtter tilbake til middelalderens håndverkere og laugsvesen. Opplæringen foregikk i verkstedene under mesternes veiledning, og ble regulert av laugene. I Norge vokste laugsvesenet fram fra andre halvdel av 1500-tallet og varte i over 300 år, fram til 1870.
Ordningen fungerte slik at mesterne tok lærlinger inn i verkstedet og ga opplæring i faget. Lærlingene hadde en læretid på 3-5 år, før de avla svenneprøven. Svennene kunne da reise rundt til andre land, «vandre på faget», og arbeide hos andre mestere i lauget og skaffe seg slik ytterligere kunnskap. Svennen kunne deretter bli godtatt som mester og bli tatt opp i mesterlauget.
Laugsvesenet var på grunn av den strenge reguleringen omstridt, og ble avviklet i løpet av 1800-tallet. Næringsfrihet ble nedfelt som prinsipp allerede i grunnloven, og ble ytterligere styrket gjennom videre lovgivning utover 1800-tallet. Håndverksloven av 1839[1] gav bygdehåndverkere anledning til å arbeide fritt i byene. Og ved håndverksloven av 1866 ble det fritt for alle norske statsborgere over 21 år, inkl. ugifte kvinner, å starte næringsvirksomhet i håndverksfag. Laugene ble avskaffet fra og med 1870, ved lov av 1866[2].
På 1800-tallet oppstod skoler som var beregnet på lærlinger og svenner. De første var søndagsskolene, som kunne kombineres med jobb som lærling. De ga undervisning i lesning, skriving, kristendom, regning, geografi, samfunnslære, historie, brevskriving og så videre Det ble opprettet søndagsskole i Christiania i 1802 og i Trondheim i 1802[3]. Etter hvert som allmueskolen ble bygget ut, slik at den ga den nødvendige allmennkunnskap for både by og land, mistet søndagsskolene sin betydning.
Enn annen skoletype som oppstod, og som skjøt fart etter 1850, var tegneskoler. Det ble etablert tegneskoler beregnet for håndverkere i flere byer. Først ute var Christiania (1818), Bergen (1824) og Trondheim (1852). Stortinget bestemte i 1848 at tegneskolene skulle få statsstøtte, og i løpet av 1860-70-årene fikk alle byene tegneskoler. Undervisningen foregikk på kveldstid, over en periode på 6-8 måneder. Fagene var av praktisk karakter; regning, geometri, tegning, matematikk og fysikk.
Fra 1870-årene ble tegneskolene omorganisert til tekniske aftenskoler. Skolene hadde større fagkrets og mer undervisningstid enn tegneskolene hadde hatt. Først ute var Christiania og Bergen, og rundt århundreskiftet var 18 tekniske skoler i virksomhet. Skolene ga teoretisk teknisk undervisning på kveldstid, og var ment i kombinasjon med jobb som lærling. De tekniske aftenskolene ble en viktig del av fagopplæringen i flere tiår. Ved yrkesskoleloven i 1940 skiftet aftenskolene navn til lærlingskoler.
I tillegg til de tekniske aftenskolene ble det opprettet elementærtekniske skoler (tekniske fagskoler). Tre skoler ble etablert på slutten av 1800-tallet; Porsgrunn 1885, Bergen 1887 og Christiania 1893. Skolene hadde både ulikt innhold og varighet. Det ble også opprettet tekniske skoler, som var av mere polyteknisk art. Slike skoler kom i Trondheim 1870, Christiania 1873 og Bergen 1875. Dette var skoler som bygde på middelskoleeksamen, og som varte 3-4 år[4]. På høyere nivå ble etablert en teknisk skole i Horten, knyttet til marinen, allerede i 1954. Men det var med etableringen av Norges tekniske høyskole (NTH) i Trondheim i 1910 at den høyere tekniske utdanningen var på plass.
Det var staten som var pådriver og i hovedsak finansierte de nye tekniske skolene. I tillegg fantes det enkelte private tiltak. I 1898 ble det tekniske skolestellet ble lagt inn under Kirke- og undervisningsdepartementet, mens det tidligere var underlagt Indredepartementet.
De tekniske skolene som ble etablert på slutten av 1800-tallet, kom som følge av industrialiseringen og økt behov for teknisk kompetanse og faglært arbeidskraft. Man så også etterhvert behovet for en mere strukturert opplæring, og rundt 1900 var det debatt rundt dette, både i departementet og innen næringslivet selv. Debatten dreide seg om både skoletyper og opplæringens innhold. Viktig inspirasjon kom blant annet fra Tyskland og særlig München. I 1905 ble det nedsatt en komité, Fagskolekomitéen, som skulle se nærmere på dette. Komitéen mente at den grunnleggende fagopplæringen burde være bred, og at de teoretiske og praktiske fag burde knyttes nærmere sammen. Skolene skulle utdanne både dyktige fagarbeidere og gode samfunnsborgere. Selv om dette synet ikke fikk gjennomslag i Stortinget, hadde komiteen reist en prinsipiell debatt som har preget fagopplæringen siden.
Komiteens forslag ble behandlet i Stortinget i 1911, og det ble fattet viktige vedtak for framtidens fagopplæring[5]. Det ble fastsatt en normalplan for de tekniske aftenskolene, og gitt retningslinjer for opprettelse av kortvarige praktiske håndverksskoler; faglige forskoler og verkstedskoler. Det ble også foretatt en justering av de tekniske skolene, de skulle være toårige på mellomtrinnet. Man fikk nå en inndeling av den faglige og tekniske utdanningen i Norge i et elementært nivå, et mellomnivå og et høyskolenivå (med opprettelsen av NTH i 1910). Denne strukturen ble i hovedsak stående fram til 1945, da den nye loven om yrkesskoler trådte i kraft.
Den første verkstedsskolen ble opprettet i Kristiania i 1910 – Forskolen for Jern- og metallarbeidere i Kristiania. Skolen kom til å danne mønster for utviklingen av verkstedskoler ellers i landet. Skolen ga en planmessig opplæring, slik at elevene ble direkte forberedt til arbeid i verksted og industri. Et halvt år i skolen ga elevene ett års fratrekk i læretiden. Det var industriens behov som ble vektlagt, og spesielt de mekaniske fagene. Skolen var støttet både av stat og kommune.
I 1913 kom en ny lov håndverkslov, som samlet alle de nye håndverksbestemmelsene. Loven fastsatte at alle som skulle utøve håndverksfag, måtte gjennomgå læretid og avlegge svenne- eller fagprøve. Dette styrket behovet for en planmessig opplæring. Loven gjaldt for alle byer og ladesteder, samt flere herredskommuner. Loven regulerte fagopplæringen fram til ny lov kom i 1940.
I 1920-årene var flere komiteer i arbeid for å se på fortsettelsesskolen (det vil si den videregående opplæringen) mere generelt[6]. Men dette førte ikke til vesentlige endringer for fagopplæringens del. På 1930- tallet fikk imidlertid fagopplæringen ny fokus. Det var kriseår med stor arbeidsledighet, og det måtte settes i verk tiltak. I 1933 ble Yrkesopplæringsrådet for håndverk og industri etablert, bestående av medlemmer fra håndverk, industri, LO og departementet. De ga råd og faglig hjelp i forbindelse med fagopplæring og ble en viktig pådriver for yrkesopplæringen de neste 40 årene. Det er ved dette rådets arbeid at begrepet yrkesopplæring først tas i bruk. I 1936 fikk rådet i oppdrag fra Kirke- og utdanningsdepartementet å utarbeide forslag til ny lov om yrkesskoler. Rådet foreslo å etablere et helt nytt skoleslag, adskilt fra folkeskolen og allmennskolen, med fokus på det rent yrkesfaglige.
I 1940 kom Lov om Yrkesskoler for håndverk og industri. På grunn av krigen ble imidlertid ikke loven iverksatt før i 1945. Nå ble alle tekniske skoler og undervisningstilbud i tekniske fag samlet inn under en felles lov, og det ble etablert moderne yrkesskoler i Norge. Loven skiller mellom skoler før læretiden - verkstedskoler, i læretiden - lærlingskoler, (det vil si de tidligere tekniske aftenskolene) og etter læretiden - formanns- og verksmesterskoler. Skoler som hadde alle tre avdelinger skulle hete Yrkesskoler for håndverk og industri (§ 2). I tillegg regulerte loven skoler som ikke var en del av den ordinære yrkesopplæringen: Elementærtekniske skoler, med formål å gi allmenndannende og elementær teknisk undervisning, og de praktisk-teoretiske tekniske fagskolene (§§ 45, 46). Loven regulerte også de tekniske skolene, som ga kompetanse for tekniske stillinger på mellom- og høyere nivå (Kap. VI). Inndelingen av yrkesopplæringen som ble fastsatt i 1940-loven, ble stående fram til Lov om videregående opplæring kom i 1974.
Yrkesskolene kunne være både kommunale, interkommunale eller statlige (§ 4). I tillegg kunne bedrifter, institusjoner eller organisasjoner drive yrkesskole. Alle skolene kunne få statsbidrag. Hver skole skulle ha et styre (§ 18), og «vedkommende regjeringsdepartement» utgjorde skolens overstyre (§ 16). Overstyret fastsatte normalplan for undervisning og eksamen, og kunne foreta endringer i skolens fagkrets. Yrkesopplæringsrådet, bestående av representanter fra «de praktiske næringer», skulle bistå overstyret (§ 17). Partene i arbeidslivet var dermed sikret fortsatt stor innflytelse over fagopplæringen.
Etterkrigstida var preget av et omfattende plan- og utredningsarbeid innen skolesektoren generelt, og dette gjaldt også for yrkesopplæringens del[7]. Lov om yrkesskoler ble iverksatt i 1945. Samme år ble Plankomitéen nedsatt som en oppfølging av loven. Komitéen leverte seks innstillinger på to år, hvorav den ene var Landsplan for den videre utbygging av yrkesskolestellet i byer og landdistrikter. Blant forslagene var at all nyrekruttering til fagene skulle gå gjennom yrkesskolene og at lærlingskolen skulle gå over fra å være kveldsskole til å bli dagskole en dag i uka. Det ble også påpekt at mange skoler hadde dårlige lokaler og utstyr. I 1948 kom stortingsmelding om håndverk og industri, der plankomitéens arbeid ble lagt til grunn[8].
I 1950 ble det vedtatt en ny lov om lærlinger. Loven regulerte lærlingordningen i sin helhet; hvilke fag ordningen gjaldt, krav til bedrifter, krav og rettigheter for lærlinger, lærlingkontrakter, arbeidstid og bestemmelser om fag/svenneprøver. Etter loven skulle det stedlige arbeidstilsynet føre register over lærlingene (§ 25). Lærlingskolene ble nå på dagtid, som følge av lovens arbeidstidsbestemmelser. Fagprøven skulle avlegges for en prøvenemnd (§ 16). Det skulle også opprettes lærlingnemnder i kommunene som skulle føre tilsyn med yrkesopplæringen i kommunen (§ 24). Det ble også opprettet et statlig organ – Lærlingrådet – som skulle føre tilsyn med lærlingordningen på nasjonalt plan og være rådgivende for departementet (§ 26).
Planarbeidet fortsatte videre på 1950- og 60-tallet. Plankomitéen av 1958 ledet til en stortingsmelding (St. meld. 56 1959-60), som blant annet foreslo en kraftig økning av kapasiteten ved yrkesskolene. En ny stortingsmelding i 1965 (St. meld. 97 1964-65) pekte på en videre utbygging. I 1964 overtok fylkeskommunene ansvaret for de fleste videregående skolene. Yrkesskolene hadde tidligere i hovedsak vært kommunale, men kunne også være statlige, fylkeskommunale eller private. I 1968 startet det opp prøveklasser med tekniske fagskoler. Dette var en utdanning på mellomtrinnet, med krav om 9-årig skole samt minst to års praksis fra arbeidslivet eller gjennomgått verkstedsskole.
Skolekomitéen av 1965 («Steen-utvalget») utredet hele den videregående opplæringen og ga tre innstillinger i perioden 1967-70[9]. Dette var første gang man hadde en samlet gjennomgang av videregående opplæring i Norge, og arbeidet ledet fram til en samling av all videregående opplæring under en felles lov - Lov om videregående opplæring i 1974.
Den nye loven om videregående opplæring trådte i kraft i 1976. De ulike videregående skoletypene ble nå lagt inn under samme lov. Loven bygget på idéen om at den videregående skolen skulle bli en felles og allsidig skole for alle elever. De etterfølgende tiårene ble også en enestående utbyggingsperiode for videregående skoler i Norge. Den kombinerte skolen, med allmennfag og yrkesfag under samme tak, ble malen.
I 1976 ble det satt i gang et utredningsarbeid for å legge til rettet for en mere tidsriktig lærlingordning. Ett av utvalgene - Johansenutvalget - ga innstillingen Yrkesopplæring 2000. Utvalget mente yrkesopplæringen måtte bygge på en bred basis av kunnskaper framfor en for tidlig spesialisering. De mente også at skolen skulle gi denne grunnopplæringen mens bedriften hadde ansvar for spesialiseringen.
I 1980 kom Lov om fagopplæring, som avløste lærlingloven av 1950. Denne loven står som en milepæl i fagopplæringens historie. Flere fagområder kom nå inn under loven, tilskuddene til lærebedriftene økte og flere fikk lærlingkontrakter.
Elevene skulle gå to år på skole og ett år som lærling (eventuelt et ekstra år med lærlinglønn). Skolen ga teoriutdanning, mens bedriften ga praktisk opplæring, og fagbrevet var målet for all yrkesopplæring. Det skulle opprettes yrkesopplæringsnemnder i alle fylker med tilhørende sekretariater, og det skulle opprettes opplæringskontorer, det vil si samarbeidsorgan mellom flere bedrifter med opplæringsansvar. Det kunne også opprettes opplæringsringer, det vil si to eller flere bedrifter inngikk samarbeidsavtale for i fellesskap å påta seg opplæringsansvar. På sentralt hold ble Rådet for fagopplæring i arbeidslivet (RFA) opprettet, der partene i arbeidslivet hadde en sentral rolle. Rådet skulle bistå departementet med faglige råd og ta initiativ til å fremme fagopplæringen. Rådet skulle ha representanter fra partene i arbeidslivet og fra departementet. Mer enn halvparten av medlemmene skulle representere arbeidslivet, med likt antall medlemmer fra arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. RFA ble nedlagt i 2004 og erstattet av Samarbeidsråd for yrkesopplæringen (SRY). Videre skulle vært enkelt fag ha et faglig opplæringsråd. Rådene skulle ha 50/50 representanter fra partene i arbeidslivet.
Det var stor optimisme knyttet til fagopplæringen på 1980-tallet. Men mot slutten av 1980-tallet sank rekrutteringen av lærlinger, blant annet på grunn av konjunkturer i arbeidslivet. Dette vakte bekymring både i skolekretser og i næringslivet. I 1990 inngikk NHO og LO en felles erklæring der man ønsket å samarbeide om utfordringene - Felles erklæring om fag og yrkesopplæringen i skole og arbeidsliv. Partene forpliktet seg her til å skaffe lærlingeplasser, under forutsetning av at grunnopplæringen foregikk på skolen. Man mente også at allmennkunnskap og yrkesteori måtte få større plass i opplæringen. Denne erklæringen var et viktig felles «løft» og ble en hjørnestein i Reform 94.
Med Reform 94 ble opplæringen i arbeidslivet for alvor en del av den videregående opplæringen. Det ble nå et forpliktende samarbeid mellom offentlig og privat sektor, mellom skole og bedrift. Hovedmønsteret skulle fortsatt være to års opplæring i skole og ett år i bedrift (kunne være to år, men da med lærlinglønn siste år), men den teoretiske delen av yrkesopplæringen ble nå styrket. Yrkesutdannelsen ga fag- eller svennebrev som tidligere. Og det ble nå også mulig å oppnå generell studiekompetanse ved å bygge videre på gjennomført yrkesutdannelse. I 1998 kom Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova), som er felles lov for hele skoleverket.
Alle fylkeskommuner har et administrativt fagopplæringskontor. Kontorets formål er å bistå søkere i kontakt med lærebedrift og formidling til læreplass. Blant tiltakene er kurs og veiledning i CV-skriving og presentasjonsteknikk, med også speeddating og bedriftsbesøk. Kontorene arbeider også med å rekruttere og beholde lærebedrifter, samt stimulere disse til å ta inn flere lærlinger. Arrangementer som fag- og yrkesmesser er gjerne administrert av fagopplæringskontorene.
Ved håndverksloven av 1913 ble det bestemt at lærlingene skulle avlegge svenneprøve, også benevnt fagprøve, for en egen nemnd (§ 29) - en prøvenemnd. I byene og ladestedene ble nemndas medlemmer valgt av magistraten, fra 1922 av politimesteren, byfogden eller byskriveren. I landkommunen valgte herredsstyrene prøvenemndene, som da ble kommunale. Prøvens utfall skulle føres i egen protokoll, svennebrevet utstedes etter retningslinjer fra departementet (§ 30). Ved lærlingloven av 1950 ble prøvenemndene kommunale også for byenes del. Det ble da bestemt at fagprøven kunne avlegges på yrkesskolen, men fortsatt bedømmes av en prøvenemnd.
Ved fagopplæringsloven av 1980 ble det bestemt at yrkesopplæringsnemnda skulle oppnevne prøvenemnder for det enkelte fag som det var prøvekandidater i (§ 22). Flere fylkeskommuner kunne eventuelt samarbeide om prøvenemnder. Sammensetning og funksjon ble fastsatt i forskrift om fagprøve og svenneprøve. Ordningen med prøvenemnder ble videreført i opplæringsloven av 1998 (§ 12-3).
Ved yrkesskoleloven av 1940 ble det fastsatt at det skulle opprettes rådgivende yrkesutvalg for hvert yrke eller for grupper av yrker, der «Overstyret finner det formålstjenlig» (§ 20). Iht. lærlingloven av 1950 var det kommunenes formannskap som skulle opprette yrkesutvalgene, bestående av tre medlemmer (§ 27). Overstyret fastsatte instruks for yrkesutvalgene. Utvalgene skulle iht. loven ivareta så vel faglige undervisningsspørsmål som økonomiske spørsmål ved skoleverkstedenes produksjon og drift (§ 21).
Lov om videregående opplæring av 1974 videreførte bestemmelsene om yrkesutvalg. Fylkesskolestyret skulle opprette rådgivende yrkesutvalg ved skoler som ga yrkesopplæring (§ 24). Bestemmelsen om yrkesutvalg ble videreført i Lov om fagopplæring av 1980. Det var nå yrkesopplæringsnemnda som skulle oppnevne rådgivende yrkesutvalg for det enkelte fag eller fagområde (§ 7). Prøvenemnda kunne alternativt fungere som yrkesutvalg. Departementet kunne fastsatte reglement for yrkesutvalgenes sammensetning og virksomhet (§ 7)[10]. Dette ble gjentatt i opplæringsloven av 1998 (§ 12-3).
Ved lærlingloven av 1950 ble det opprettet lærlingnemnder i de kommunene som drev yrkesopplæring (§ 24). De skulle føre tilsyn med yrkesopplæringen i kommunen og påse at loven ble fulgt. De oppnevnte og førte tilsyn med prøvenmndene og ga årlige rapporter til det statlige Lærlingrådet. Lærlingnemnda ble valgt for fire år av formannskapet/herredsstyret. Ved lov av 1980 ble lærlingnemndene avløst av lokale yrkesopplæringsnemnder og rådgivende yrkesutvalg med sekretariat tilknyttet fylkesskolesjefens administrasjon. Yrkesutvalgene kunne benyttes som rådgivende organer for lærlingnemndene. De kommunale formannskapene valgte medlemmene i yrkesutvalgene.
Et statlig lærlingråd ble opprettet ved lærlingloven av 1950 (§ 26). Rådet var underlagt departementet, og førte tilsyn med lærlingordningen og skulle påse av loven ble overholdt. Halvparten av rådets medlemmer skulle representere de næringene som loven omfattet, med likt antall fra arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Det ble også opprettet riksyrkesutvalg for de enkelte fag (§ 27). Disse var rådgivende for lærlingrådet innenfor de ulike fagområdene. Lærlingrådet var ankeinstans for lærlingnemndene.
Ved fagopplæringsloven av 1980 ble det opprettet yrkesopplæringsnemnder 1980 i alle fylker (§ 7). Oppnevnelsen ble foretatt av fylkestinget, eventuelt delegert til fylkesutvalget (§ 7). Nemnda skulle ha 7 medlemmer, oppnevnt av partene i arbeidslivet og fylkeskommunen, samt en lærlingrepresentant. Nemndas funksjonstid var den samme som fylkestingets, og den skulle ha sitt eget sekretariat med leder (§ 7). Yrkesopplæringsnemnda hadde på vegne av fylkeskommunen det administrative ansvaret for gjennomføring av fagopplæringsloven, samt et utviklingsansvar for fagopplæringen. Nemnda godkjente lærebedrifter (§ 4), formidlet elevene til disse (§ 3) og utstedte fagbrev/svennebrev på grunnlag av bestått fagprøve/svenneprøve (§ 19). Departementet kunne gi forskrifter om nemndas virksomhet[11].
Bestemmelsen om yrkesopplæringsnemnder ble videreført i opplæringsloven av 1998 (§ 12-3). Fylkeskommunen forberedte saker til nemnda, og nemnda skulle uttale seg i alle saker av betydning for fag- og yrkesopplæringen før fylkeskommunen gjorde vedtak i saken (§ 4-8). Nemnda skulle ha sin egen administrasjon med faglig og administrativ leder i direkte instruksjonsforhold til nemnda. Sekretariatet kunne inngå som en større organisatorisk enhet i fylkeskommunen, men at det da må kunne identifiseres i form av en avdeling/seksjon innenfor denne enheten[12].
Iht. Lov om videregående opplæring av 1974 skulle Fylkesskolestyret velge en nemnd som skulle ta seg inntaket av elever til den videregående skolen (§ 7).
Yrkesskolene skulle etter yrkesskoleloven av 1940 ha et særskilt styre (§ 18). Skolenes overstyre var vedkommende departement (§ 16). Styret bestod av medlemmer fra overstyret, kommunestyret, yrkesutvalgene, lærerrådet samt skolens rektor. Av medlemmene skulle over halvparten representere de praktiske yrkene skolen underviste i, med representanter fra både arbeidsgiver og arbeidstakersiden.
Forskjellige skoler eller grupper av skoler kunne ha samme styre. Overstyret fastsatte da styrets sammensetning. Overstyret fastsatte også styrets sammensetning for interkommunale skoler. Styret skulle føre tilsyn med skolens virksomhet og påse at den utførte sine oppgaver på best mulig måte. Styret skulle gi bestemmelser for blant annet undervisningstid, elevtall, lokaler, materiell, styrer og lærerpersonale, fordel friplasser og stipend. Styret ga innstilling til tilsetting av styrer og faste lærere, og hadde tilsettingsmyndighet for andre lærere. Videre skulle styret sende trykt årlig melding om skolens virksomhet til Overstyret og kommunestyret. Når det gjaldt spørsmål vedrørende det enkelte yrke, skulle styret samarbeide med yrkesutvalgene. Ved Lov om videregående opplæring av 1974 ble det fastsatt at Fylkesskolestyret var styre for de skolene fylkeskommunen drev, deriblant yrkesskoler (§ 24).
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
