Palace of Whitehall
From Wikipedia, the free encyclopedia
Palace of Whitehall (også stavet White Hall) var den engelske monarkens hovedresidens fra 1530 til 1698, da de fleste av dens strukturer, unntatt spesielt arkitekten Inigo Jones’ festsal Banqueting House fra 1622 ble ødelagt av brann. Henrik VIII flyttet den kongelige residensen til White Hall etter at de gamle kongelige leilighetene ved det nærliggende Palace of Westminster selv ble ødelagt av brann. Selv om Whitehall-palasset ikke har overlevd, heter området der det lå fortsatt Whitehall, og dette navnet brukes også når man refererer til Storbritannias regjering ettersom de fleste regjeringskontorer ligger langs gaten.
| Palace of Whitehall | |||
|---|---|---|---|
 Palasset malt av Hendrick Danckerts. Bildet viser kun palasset, en broket forsamling av forskjellige typer bygninger. | |||
| Land | Storbritannia | ||
| Sted | City of Westminster | ||
| Historiske fakta | |||
| Arkitekt | Inigo Jones | ||
| Stilretning | Gotisk arkitektur | ||
| Etablert | 1530 | ||
| Kart | |||
 Palace of Whitehall 51°30′16″N 0°07′32″V | |||
White Hall var på et tidspunkt det største palasset i Europa, med mer enn 1500 rom,[1] som overgikk Vatikanpalasset, før det selv ble forbigått av det ekspanderende franske slottet i Versailles, som skulle nå 2400 rom.[2] På sitt mest ekspansive, strakte palasset seg over store deler av området som grenset til Northumberland Avenue i nord; til Downing Street og nesten til Derby Gate i sør; og fra omtrent høyden av de nåværende bygningene som vender mot Horse Guards Road i vest, til den daværende bredden av elven Themsen i øst (byggingen av Victoria Embankment har siden gjenvunnet mer land på bekostning av Themsen), totalt rundt 23 acre (9,3 hektar). Det var omtrent 650 meter fra Westminster Abbey.
Historie
På 1200-tallet var Palace of Westminster blitt regjeringssenteret i England, og hadde vært Londons hovedresidens for kongen siden midten av 1000-tallet.[3] Området rundt ble et populært og kostbart sted. Walter de Grey, erkebiskop av York, kjøpte en nærliggende eiendom som sin bolig i London like etter 1240, og kalte den «York Place».[4]
Kong Edvard I bodde ved York Place ved flere anledninger mens arbeidet ble utført i Westminster, og utvidet det for å imøtekomme hans følge.[5] York Place ble gjenoppbygd i løpet av 1400-tallet og ble utvidet så mye av kardinal Thomas Wolsey at det bare ble konkurrert med Lambeth Palace som det største huset i London.[5] Følgelig, da kong Henrik VIII fjernet kardinalen fra makten i 1530, kjøpte han York Place for å erstatte Westminster (det kongelige boligområdet, eller privy, hvor området hadde blitt ødelagt av brann i 1512)[6] som hans viktigste bolig i London, og inspiserte dens besittelser i selskap med Anne Boleyn. Navnet «Whitehall» ble først registrert i 1532; den hadde sin opprinnelse i den hvite steinen som ble brukt til bygningene.[7]
Kong Henrik VIII hyret den flamske kunstneren Anthonis van den Wijngaerde (Anton van den Wyngaerde i engelske kilder) til å omforme York Place, og han utvidet stedet i løpet av sin levetid.[6] Inspirert av Richmond Palace bygde han også fasiliteter for sport, med en bowlingbane, en ekte innendørs tennisbane, en grop for hanekamp (på stedet for Cabinet Office, 70 Whitehall) og en turneringsplass for ridning og dysting (nå stedet for Horse Guards Parade). Det er anslått at mer enn £30 000 (flere millioner i dagens verdi)[8] ble brukt i løpet av 1540-årene, halvparten så mye igjen som byggingen av hele Bridewell Palace. Henrik VIII giftet seg med to av sine hustruer i palasset – Anne Boleyn i 1533 og Jane Seymour i 1536, og døde der i januar 1547.[9]
I 1611 var palasset vert for den første kjente framføringen av William Shakespeares drama Stormen.[10] I februar 1613 var palasset lokaliseringen for bryllupet til prinsesse Elizabeth og Fredrik V av Pfalz.[11][12]
Kong Jakob I av England (og VI av Skottland) gjorde betydelige endringer i bygningene, særlig byggingen i 1622 av den nye festsalen, Banqueting House, utformet av Inigo Jones for å erstatte en rekke eldre festsaler fra tiden til Elizabeth I.[13] Utsmykningen sto ferdig i 1634 med ferdigstillelsen av et tak av den flamske kunstneren Peter Paul Rubens, på oppdrag fra Karl I av England (som faktisk kom til å bli henrettet foran bygningen i 1649).[14] I 1650 var Whitehall Palace det største komplekset av sekulære bygninger i England, med mer enn 1500 rom.[1] Dens utforming var uregelmessig, og dens bestanddeler var av mange forskjellige størrelser og i flere forskjellige arkitektoniske stiler, noe som fikk den til å se mer ut som en liten by enn en enkelt bygning.[15] Uregelmessigheten i bygningene ble økt av hoffmenns forkjærlighet for å bygge på deres tildelte residens, enten for egen regning eller kongens. Stephen Fox, ansvarlig for å organisere reiser og assistere administrasjonen av den kongelige husholdning under den tradisjonelle tittelen Clerk of the Green Cloth,[16] fikk tillatelse fra Office of Works på 1660-tallet til å bygge tillegg til de tre rommene han ble tildelt. Da han var ferdig, hadde han bygget et storslått herskapshus med vognhus, staller og utsikt over Themsen, alt innenfor palassnettverket.[17]
Karl II av England bestilte mindre arbeiedr. I likhet med sin far døde han i palasset – men av et slag.[18] Jakob II av England beordret forskjellige endringer utført av Christopher Wren, blant annet et kapell som ble ferdigstilt i 1687, gjenoppbygging av dronningens leiligheter (ca. 1688), og dronningens private innkvartering (1689).[19] Det katolske kapellet til Jakob II ble bygget i en periode med stor anti-katolisisme i England, og vakte mye kritikk, men også ærefrykt da det ble fullført i desember 1686.[20] Taket var prydet med 8 132 stykker med bladgull, og i østenden av kirkeskip dominerte en enorm altertavle av marmor (40 fot høy x 25 fot bred) designet av Wren og skåret av Grinling Gibbons.[21]
Ødeleggelse
I 1691 var palasset blitt det største og mest komplekse i Europa.[22] Den 10. april brøt det ut en brann[23] i den mye renoverte leiligheten som tidligere ble brukt av hertuginnen av Portsmouth, og skadet de eldre palassstrukturene, men tilsynelatende ikke de statlige leilighetene.[24] Dette ga faktisk en større sammenheng til det gjenværende komplekset. På slutten av 1694 døde dronning Maria II i Kensington Palace av kopper etter at hun og ektemannen Vilhelm III hadde unngått Whitehall til fordel for palasset deres i Kensington.[25]
En annen brann 4. januar 1698 ødela de fleste av de gjenværende bolig- og regjeringsbygningene.[26] Den ble startet utilsiktet av en tjener i et øvre rom som hadde hengt vått lintøy rundt en brennende fyrfat for å tørke.[27] Tøyet tok fyr og flammene spredte seg raskt gjennom palasskomplekset, og raste i 15 timer før brannmenn kunne slukke det. Dagen etter tok vinden seg opp og tente brannen på nytt lenger nord. Christopher Wren, den gang Kongens landmåler, ble uttrykkelig beordret av kong Vilhelm III til å fokusere arbeidskraft på å redde den arkitektoniske juvelen til komplekset, Banqueting House.[27] Wren beordret murere å stenge av hovedvinduet på bygningens sørside for å blokkere flammene fra å komme inn. Rundt 20 bygninger ble ødelagt for å skape et brannskille, men dette gjorde lite for å hindre spredningen av flammene vestover.[28]
John Evelyn, kjent for sine dagbøker, bemerket kortfattet 5. januar: «Whitehall brent! Ingenting annet enn murer og ruiner igjen.»[29] Ved siden av Banqueting House overlevde noen bygninger i Scotland Yard og noen som var vendt mot parken, sammen med den monumentale Holbein Gate, bygget i 1532 og til sist ble revet i 1759.[30][31]
Under brannen ble mange kunstverk ødelagt, blant dem sannsynligvis også Michelangelos «Den sovende Cupid», en berømt skulptur kjøpt som en del av Gonzaga-samlingene på det syttende århundre. Også tapt var Hans Holbein den yngres ikoniske veggmaleri «Portrett av Henrik VIII»[32] og Giovanni Lorenzo Berninis marmorportrettbyste av kong Karl I.[33]
I dag
Banqueting House er den eneste integrerte bygningen i komplekset som fortsatt står, selv om den har blitt noe modifisert. Ulike andre deler av det gamle palasset eksisterer fortsatt, ofte innlemmet i nye bygninger i regjeringskomplekset Whitehall. Disse omfatter et tårn og andre deler av de tidligere overbygde tennisbanene fra tiden til Henrik VIII, bygget inn i Old Treasury og Cabinet Office på 70 Whitehall.[34]
Fra og med 1938 ble østsiden av stedet ombygd med bygningen som nå huser Forsvarsdepartementet (MOD), nå kjent som MOD Main Building. En kjeller eller lagerrom fra kardinal Thomas Wolseys Great Chamber, nå kjent som «Henrik VIIIs vinkjeller», er et fint eksempel på et hvelvet tak i murstein fra Tudortiden, rundt 21 meter langt og 9 meter bredt. Det ble vurdert til at det forstyrret planet til en ny bygning, men også den foreslåtte ruten for Horse Guards Avenue. Følgelig ble den innkapslet i stål og betong og flyttet 3 meter mot vest og lagt nesten 19 6 meter dypere i 1949, da byggingen ble gjenopptatt på stedet etter den andre verdenskrig. Dette ble utført uten vesentlige skader på strukturen, og den hviler nå i bygningens kjelleretasje.[35]
Et antall utskjæringer i marmor fra det tidligere kapellet i Whitehall (som ble bygget for Jakob II) er flyttet til kirken St. Andrew's Church i Burnham-on-Sea i Somerset i 1820 etter først å ha blitt flyttet til Westminster Abbey i 1706.[36]
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
