Volkswagen Transporter

Volkswagen Transporter eller Volkswagen Type 2 er en bilmodell fra tyske Volkswagen. Den finnes som varebil, minibuss og pickup. Fra tredje generasjon (T3) het den også Caravelle/Multivan i noen utførelser i Europa, og Vanagon i USA

Den ble vist første gang i november 1949 og allerede den 8. mars 1950 forlot den første bilen samlebåndet i Wolfsburg.

Type 2 kalles også Transporter, og på folkemunne «Folkevognbuss».

T1

Idéen for Volkswagen Type 2 kom fra den nederlandske Volkswagen-importøren Ben Pon, som tegnet de første skissene i 1947. Tre år senere kom de første produksjonsmodellene ut av samlebåndet i Wolfsburg.

Modellen ble produsert fra 1950 til 1967. Som de første Boblene (Type 1) hadde Volkswagen Type 2 en 1,2 liters luftkjølt bensinmotor på 25 hk (19 kW) montert bak. Tyske Westfalia lagde allerede i 1951 en campingløsning for Type 2 Volkswagen, første utgave riktignok en privat bestilling, men da startet campingeventyret som i 2013 lever i beste velgående.

Produksjon av Volkswagen T1 fortsatte i Brasil fram til 1975, lenge etter at produksjonen i Tyskland var lagt ned.

T2

I 1968 ble den andre generasjonen introdusert. Den ble bygget i Tyskland i 2.533.188 eksemplarer fram til 1979, før produksjonen ble flyttet til Mexico i 1980 og til Brasil i 1996, hvor bilen fortsatt bygges i dag (2012). Det har også blitt produsert transportere nær Melbourne i Australia og i Argentina. 23. desember 2005 ble den siste luftboxermotoren montert i Brasil-bussen. Dette var den aller siste luftkjølte og Boxermotor montert i en VW. Den ble erstattet med en vannavkjølt rekke 4-sylinder flex-fuel motor på 1,4 liter og 80hk, pga. nye avgasskrav. Motoren kan kjøres med etanol (E100).

Transporter T2 var litt større og hadde litt kraftigere motorer enn Transporter T1.

Transporter T2 kan grupperes i: T2a produsert 67-71 1,6liter 48 og50hk 71 modellen fikk skivebremser og boltmønster 5x112 mot 5x205 på alle tidligere transportere. T2ab i 72 med den nye bakenden med større, rektangulære lykter og større luftinntak. Dette for å gi plass til den såkalte type4 motoren fra VW411/412 T2b 73- med høyt plasserte fremre blinklys. Motorene var type1 motorer 1,6l 50hk og type4 på 1,7l 66hk 1,8l 68hk og fra 1976 2,0 og 70hk Disse kunne også leveres med automatgir. T2c Bygget i Mexico og senere i Brasil disse har høyere tak en "normalt" De er fremdeles i produksjon som en enkel persontransporter og som lukket varebil. Siden 2006 har den hatt vannkjølt motor og en stor radiator i fronten.

De forskjellige årsmodeller kan utvendig skilles på følgende måte: 67/68 modellen hadde låssylinderen inne i trykknappen på fremre dørlåser og hadde også lakkert dashbord. 69 modellen fikk separat låssylinder og "spaken" på innsiden i handtaket, noe som holdt seg til T4 kom i 1990 70 modellen ingen forskjell fra 69 men i USA fikk bilene rektangulære sidereflekser mot tidligere runde. 71 modellen fikk boltsirkel til felgene 5x112, større tromler bak og skivebremser foran. 72 modellen T2ab fikk den nye bakenden. 73 modellen fikk også ny front med høyt plasserte blinklys og små blinklys på B-stolpen samt nye mer firkantede støtfangere og bedre kollisjonsbeskyttelse. Tanklokket ble flyttet lenger bak. Dette var siste året med en "skrukork" under lokk. 74-79 Fikk skrulokk til tankpåfylling i 74 ellers uendret frem til produksjonsslutt i 79

Det ble bygget 5 prototyper med 4WD på slutten av 70-tallet, men det ble ingen serieproduksjon før Transporter T3-Syncro kom i 1985.

T3

Tredje generasjon het Transporter i varebil utgave og Bus i personutgave. I 1983 endret bus navn til Caravelle og det kom en rekke nye farge varianter. Senere kom også variantene Multivan og Coach i Europa. Den het Vanagon i Nord-Amerika. Den var også kjent som T25 i Storbritannia og Australia. Den var i normal produksjon fra 1979 til 1990 da den ble avløst av den forhjulsdrevne T4. Produksjonen ble fortsatt i liten skala sammen syncro modellen i Graz i Østerrike til 1992. Den var bredere (12 cm utvendig, 16 cm innvendig) og tyngre enn forgjengeren, og hadde en rekke mekaniske forbedringer, slik som for eksempel servostyring, sentrallås, luftkondisjonering (i USA) og 5-trinns girkasser.

Den ble lansert i begynnelsen av 1979 med 1,6 50hk og 2,0 liters 70hk luftavkjølte boxermotorer, men den såkalte Wasserboxer-motoren ble lansert i 1983. Denne var vannavkjølt. Fra og med 1982 ble den lansert som diesel-utgave. Bensinmotorene hadde volum 1,9 liter 60hk, 78hk og 90hk Injection og 2,1 liters innsprøytningsmotor (92/95/112 hk). Dieselmotorene ble lansert i 1,6 liter (50 hk) og høsten 84 kom 1,6 liters turbodiesel med 70 hk. 1.6 liter Dieselen ble seinere erstattet med en 1.7 liter (57 hk). Begge de største motorene både for bensin og diesel hadde en alvorlig barnesykdom. De hadde lett for å skjære seg og gå for varme, grunnet feil bruk av metall i legeringen i sylindertoppen. Når motoren ble over 90 grader varm vred metallet i toppen seg, og det ble glipper og sprekker i toppakningen mellom toppen og blokka, og vann fra kjølevæske kom seg blant annet over i oljereservene. Det var derfor nødvendig for veldig mange T3-eiere å skifte/overhale motor og topp, en dyr prosess, som ikke ble støttet av Volkswagen.

Den tyske motortuneren Oettinger fikk i jobb av Volkswagen å utvikle en 6 sylindret utgave av 2,1 literen. Da jobben var gjort ønsket ikke VW å gå videre med prosjektet. Oettinger leverte derfor denne selv, først som 3,2 liter med opp til 150hk og 140hk med katalysator, senere med 3,7 liter på opptil 180hk. 3,7 literen ble bare levert med 3 trinns automat, hadde forsterkede bremser og toppfart på 181 km/t. I Syncro ble bare 3,2 liter levert med 140hk og den hadde samme bremser som vanlige Syncro biler. En av de 25 bygde 3,2 liter Syncro ble levert til Norge.

For første gang ble det nå mulig å få Transporter med vannkjølte motorer og firehjulstrekk. Utgaven med firehjulstrekk fra østerrikske Steyr-Daimler-Puch (som i dag heter Magna-Steyr og er Europas største uavhengige bilprodusent som produserer/har produsert for bl.a. Chrysler/Jeep, BMW, SAAB, Aston Martin, Peugeot, Mercedes) ble kalt Syncro, og var i produksjon fra 1985 fram til 1992. De første modellene ble levert med innsjaltbar firehjulsdrift, senere med permanent firehjulsdrift basert på en viskosekobling. Den spesielle gearkassen for Syncro-modellene var en fire-trinns manuell kasse pluss et lavgir for terrengkjøring, G-gear (Gelände-Gang), som var veldig sterkt, med høyt turtall og lav fart. Det ble produsert ca. 43.000 biler med Syncro. De største markeder etter antall var Østerrike, Tyskland og Norge. Det ble også levert en spesiell Syncro 16 modell. Den hadde 16 tommers hjul hadde skjermbeskyttere av plast, endrede bremser med 270mm tromler, mot 252mm for vanlige og forlengede bærearmer til bakhjulene. Forran var det 277 mm bremseskiver mot 258 på vanlige, men med samme tykkelse (16mm) som på vanlig syncro og samme calipper og bremseklosser som på vanlig syncro. Det ble bare levert 1643 Syncro 16 som i dag er ett yndet samlerobjekt. Det ble avholdt et 25-årsjubileumstreff i Tyskland for Syncro i månedsskiftet april/mai 2010. 48362878

I Sør-Afrika var Transporter T3 i produksjon fra 1993 til 2002. T3 ble kalt Microbus hadde helt andre vinduer og luftinntak bakerst, de ble levert med 5 sylindret rekke bensinmotor på opp til 2,6 liter og 136hk og hadde 280mm ventilerte bremseskiver med større calipere foran. Bak var tromlene like store, men litt tyngre og hadde større overflate for bedre kjøling.

Camping: VW Transporter regnes som den originale campingbilen. Den mest kjente produsent av camping varianter er tyske Westfalia som produserte campinginteriør til T1 allerede i 1951, se Westfalias hjemmeside. Westfalia regnes som hoffleverandør til VW. Med innføringen av T3 i 79 lanserte de varianten Joker og den litt mer luksuriøse Club Joker. De ble levert i følgend varianter: Joker1 med innredning på hele venstresiden bak føreren og flatt hevetak. Joker 2 med kortere(smalere) men dypere kjøkkenbenk og hel bredde på baksetet og en undervariant av denne uten skap på siden over motorkassen, men med ett lite skap bak passasjersetet. Joker 3 og 4 var som joker 1 og 2 men med høyt fast tak. Joker 5 og 6 er som joker 1 og 2 menn har ett hevetaktak som er 15 cm høyere på bakerste 2/3 av taket. Joker 7 er veldig lik Joker 1 men har ikke oppvaskkum, kjøleskap eller kokeplater. Club Joker har Spesielle smale forseter med armlener fra produsenten ISRI og annet trekk på seter og gardiner. Westfalia produserte over 70.000 Joker frem til 1987. I 1988 Lanserte VW modellen California med hevetak og innredning som i Joker, men vanlig glass og uten noen form for ekstra isolasjon. Denne ble montert i Hannover med interiør fra Westfalia. California ble produsert i ca22.000 eksemplarer frem til 1990 da den ble avløst av T4 California. California var ikke tilgjengelig som Syncro. Westfalia produserte fra 1988 modellen Atlantic. Denne har dobbeltglass og er fullisolert. Atlantic ble produsert i ca. 1500 eksemplarer. Hvorav ca. 20 med Syncro. Av disse 20 er minst 5 i Norge. 4 syncroer ble levert med den sterkeste Bensinmotoren på 112hk hvorav minst 3 ble levert til Norge. Den siste er det i ikke kjent hvor ble levert, men den antas også å ha blitt levert til Norge Det er også minst 2 Atlantic Syncro Diesel med hevetak i Norge, samt en bruktimportert Syncro Atlantic med høytak. Den andre produserte Syncro Atlantic høytaksbilen er på Hebridene. Flere er ikke kjent. Westfalia leverte også sett for selvbyggere. Totalt er det levert ca. 100.000 VW T3 med Westfalia tak.

Det ble også levert Campingvarianter fra andre produsenter. I Norge var den største, etter Westfalia, firmaet Trufa som leverte tak og innredninger fra det tyske Firmaet Reimo. Det er også levert camping varianter fra flere, blant annet Autohomes, Dehler, Weinsberg og Carthago. Fra Haugesunds firmaet Rico campers ble det levert en god del biler. Tyske Karmann, som produserte alle Boble og Golf Cabrioleter for VW, bygget også campingbiler, men da som alkovebiler med påbygg, av disse er det ca. 30 i Norge, hvorav en er blant de syv Syncro 16 som ble bygget, men denne er senere solgt til Sverige.

T4

I 1990 kom Transporter i T4-utgave, nå med forhjulstrekk og motoren montert framme, noe som hadde vært vanlig på personbiler i to tiår allerede. Mens man i Europa beholdt de kjente modellnavnene Transporter, Caravelle, California, Colorado og Multivan – samt variasjoner basert på disse betegnelsene – fikk den i USA/Canada betegnelsen Eurovan.

Man skiller de tidlige årgangene av Transporter T4 fra versjonen som ble introdusert i 1996 som Facelift (fra '96) av, eller at de første kalles T4a mens de siste het T4b.

I mai 2010 ble det avholdt 20-årsjubileum for disse bilene i nærheten av sjøen Edersee, hvor flere hundre biler kom fra hele Europa for å delta på jubileumstreffet.

T5

I 2004 kom Tranpsporter i T5-utgave, med ABS bremsesystem, elektronisk differensialbrems (EDS) som standard.

Til forskjell fra Transporter T4, som ble levert med Syncro fra østerrikske Puch, leveres T5 med 4Motion fra svenske Haldex.

Bilene blir nå, i tillegg til ved fabrikken i Hannover (Transporter kassebil og kombi, Multivan, Caravelle, California), også bygd i Poznan/Polen (Transporter kassebil, pick-up'ene SIKA for singlekabin/singlekabiner og dobbelkabin/dobbeltkabiner (DOKA)).

T5-modellen er den første VW bussen som ikke eksporteres til USA grunnet importklassifisering i en bilklasse høyere enn vi i Europa er vant med å se disse bilene.

Som i T4-serien opplever man begreper som inndeler typer T5 – man har T5a som førstegenerasjons T5 og T5b, altså Facelift som kom høsten 2009 som 2010-modeller. I tillegg er det flere som mener at T5b er synonymt med T6 Transporter, men den vil vel ikke være å se før rundt 2014 av.