Keiser Taizong av Song

Keiser Taizong av Song (kinesisk: 太宗, pinyin: Tàizōng, Wade-Giles: T’ai⁴-tsung¹; født 20. november 939 i Luoyang, død 8. mai 997 i Kaifeng), opprinnelig Zhao Kuangyi, var det kinesiske Song-dynastiets annen keiser, og regjerte fra 976 til 997.

Keiser Taizong av Song
Født		20. nov. 939 Kaifeng
Død		8. mai 997 (57 år) Kaifeng
Beskjeftigelse		Hersker
Embete		Keiser av Kina (Song-dynastiet, 976–997) keiser (Song-dynastiet, 976–997)
Ektefelle		Keiserinne Li[1] Empress Shude[1] Empress Yide Impress Yuande[1] Sun Shi[1]
Far		Zhao Hongyin[1]
Mor		Dowager Du[1]
Søsken		6 oppføringer Princess Chenguo Zhang Princess Yanguo Zhang Zhao Kuangji Keiser Taizu av Song Zhao Tingmei Zhao Kuangzan
Barn		18 oppføringer Keiser Zhenzong av Song[1] Zhao Yuanfen[1] Zhao Yuanxi[1] Zhao Yuanzuo[1] Zhao Yuanjie[1] Zhao Yuanwo[1] Zhao Yuancheng[1] Zhao Yuanyan[1] Zhao Yuanyi[1] Princess Xuguo Dazhang[1] Princess Binguo Dazhang Zhao Shi[1] Princess Yongguo Dazhang[1] Princess Weiguo Dazhang[1] Grand Princess Imperial of Jingguo[1] Princess Tengguo Zhao Shi[1] Zhao Shi[1]
Nasjonalitet		Song-dynastiet[1]
Gravlagt		Gongyi
Signatur
Keiser Taizong av Song på Commons

Han ble i ettertid vurdert som en strålende politisk leder, men ikke så god militær øverstkommanderende.^[2]

Liv og virke

Bakgrunn

Han var lillebror til Keiser Taizu, og tiltrådte som keiser etter dennes død i 976.^[3][4]

Keiser

Song Taizong var en hardtarbeidende og årvåken keiser. Han var sterkt opptatt av folkets velferd og klarte å konsolidere det nye Song-dynastiets grep om makten. Taizong klarte å konsolidere Song-herredømmet. I 978 erobret han det i det nåværende Zhejiang og Jiangsu liggende Wuyue-riket, og i 979 det i Shanxi liggende og den gang av Liu Jiyuan regjerte Nordlige Han. Dermed avsluttet han helt de uavhengige de fem dynastier og ti rikers epoke, og oppnådde med dette den nesten fullstendige gjenforening av det tradisjonelle kinesiske rike.^[5][6]

Under Taizong ble den nye statens grunnleggende instituasjoner dannet eller videreutviklet. Ved å innføre tallrike informasjons-, kontroll- og kommandoposter på kryss og tvers over hele riket forsterket keiseren i en hittil ukjent utstrekning sentralmaktens gjennomslagskraft og kunne dermed utøve en over all måte stor maktfylde. I 983 ble det opprettet tre embeder for økonomi og finans, for statsmonopolene, jordbruksbeskatningen og for statsbudsjettet. Dessutene fant det sted en videreutvikling og forbedring av eksaminasjonssystemet for rekruttering til embedsverket. Taizong fulgte Tang-dynastiets prefektursystem og inndelte Kina i femten provinser som ble forvaltet av hver sin stattholder.

I 993 fulgte opprettelsen av salt- og te-embedene i store regioner av Song-riket. Imidlertid begikk de innsatte embedsmennene i Sichuan de store feil å tvangsflytte tekstilarbeidere derfra til Kaifeng, og å forby privathandelen med siklebrokade. Dermed brøt det i 993 ut opprør i Sichuan, anført av Wang Xiaobo og Li Shun, og den raste i to år. Men dette opprøret skulle forbli en engangshendelse i Taizongs tid.

Under Taizongs fast etablerte Song-herredømme begynte nå desto mer markant en kulturell og økonomisk blomstringstid for Kina.^[7][6]

Keiser Taizongs eneste tilbakeslag var at han ikke klarte å uskadeliggjøre liaofolket i nord. Keiser Taizong angrep i 979 Liaodynastiets sørlige hovedstad (dagens Beijing), men ble katastrofalt beseiret. Taizong forsøkte seg igjen i 986 på å erobre Liao, men også dette angrepet slo feil.

Død, ettervirkninger av hans Liao-politikk

Taizong døde i 997 og ble etterfulgt av sin tredje sønn, Zhenzong.^[8] Keiser Taizong ble likt med de fleste keisere av Nordlige Song - seks av de ni - begravet i byfylket Gongyi i Henan,^[9] det som nå kjennes som Songling.

Taizongs strid med naboen fortsatte etter hans død: I året 1004 ble det derimot Liaodynastiet som angrep Songdynastiet, men dette angrepet ble stanset ved Gulelven. Det resulterte i en fredsavtale etter Taizongs død der Songdynastiet (Shanyuan-avtalen, i 1005) ble nødt til å kjøpe seg en kostbar fred ved å yte årlig tributt til Liaodynastiet.

Referanser

1. China Biographical Database^{[Hentet fra Wikidata]}
2. 宋史·卷四 本纪第四 太宗一 “庚子，帝改名炅.”
3. Imperial mausoleums of China (på svensk). China National Art Photograph Publishing House. 2006. s. 83. ISBN 7-80069-732-0.
4. Imperial China 900-1800 (på engelsk). Harvard University Press. 2003. s. 105. ISBN 0674012127.
5. Jacques Gernet: Die chinesische Welt. Französische Originalausgabe Paris 1972, deutsche Übersetzung 1988, ISBN 3-518-38005-2, d. 256 f.
6. Taizong in der Encyclopædia Britannica online
7. Jacques Gernet: Die chinesische Welt, s. 258 f. og s. 604; Herbert Franke og Rolf Trauzettel: Fischer Weltgeschichte, Bd. 19: Das Chinesische Kaiserreich, Fischer Bücherei GmbH, Frankfurt am Main 1968, ISBN 3-596-60019-7, s. 191 f.
8. Imperial China 900-1800 (på engelsk). Harvard University Press. 2003. s. 92-118. ISBN 0674012127.
9. Imperial mausoleums of China (på svensk). China National Art Photograph Publishing House. 2006. s. 74. ISBN 7-80069-732-0.

Litteratur

• Toqto'a; m.fl. (1345). Song Shi (宋史).
• Chaffee, John W. (1999). Branches of Heaven: History of the Imperial Clan of Sung China. Harvard University Asia Center. ISBN 0674080491.
• Lau Nap-yin; Huang K’uan-chung (2009). «Founding and Consolidation of the Sung Dynasty under T'ai-tsu (960–976), T'ai-tsung (976–997), and Chen-tsung (997–1022)». I Fairbank, John K. The Cambridge History of China, Volume 5, Part One: The Sung Dynasty and Its Precursors, 907–1279. Cambridge University Press. s. 206–278. ISBN 0521812488. Mangler |etternavn1= i Editors list (hjelp)

Eksterne lenker

• Veritabel Records av Song Keiser Taizong

Forgjenger  Taizu	Keiser av Kina (Song-dynastiet) 976–997	Etterfølger Zhenzong