Strabon

Strabon (gresk: Στράβων, Strábōn;^[3] født 64/63 f.Kr., død ca. 24 e.Kr.) var en gresk geograf, filosof og historiker. Hans store verk Geografika, bestående av 17 bøker (bokruller), er den eneste bevarte teksten som beskriver grekere og romere i keiser Augustus' regjeringstid. Verket er en utfyllende beretning om folk og steder i forskjellige regioner i den delen av verden som var kjent i Strabons samtid.

Strabon
Født		ca. 63 f.Kr.[1] Amasia (Kingdom of Pontus)[1][2]
Død		ca. 23 Amasia (Det romerske keiserriket)
Beskjeftigelse		Geograf, historiker, filosof, skribent
Strabon på Commons

Strabon er pro-romersk politisk sett, men kulturelt gresk i sitt vesen.^[4]

Liv og virke

Bakgrunn

Omkring 64 f.Kr. ble Strabon født inn i en rik familie fra Amaseia i Pontos (i dag Amasya i Tyrkia),^[5] en by som han selv sa lå om lag 75 km fra Svartehavet. Pontos hadde på denne tiden nylig blitt underlagt den romerske republikk. Strabon selv støttet romersk imperialisme. I hans georgiske mors familie hadde imidlertid flere slektninger, deriblant Strabons morfar, bekjempet romersk ekspansjon gjennom sine posisjoner i kretsen rundt kong Mitridates VI av Pontos.^[6] Da den siste krigen mellom Mitridates og Romerriket gikk mot slutten, overga imidlertid morfaren flere av Pontos' festninger til romerne. Strabon skriver i den forbindelse at morfaren til gjengjeld ble lovet viktige motytelser, uten at han konkretiserer hva løftene gikk ut på. Senere historikere har derfor blant annet lurt på om familien mottok romersk statsborgerskap som belønning for morfarens avståelse av festningene.

Strabons liv var preget av en omfattende reisevirksomhet. Han seilte til Egypt og Kusj, vestover var han så langt som til kysten av Toscana, og sørover nådde reisene hans helt til Etiopia. Han reiste også mye rundt i Anatolia, og tilbragte tid i Roma. I hans samtid hersket det under styret til Augustus (27 f.Kr. – 4 e.Kr.) en relativ verdensfred (den såkalte Pax Romana), og derfor var det blitt svært vanlig å reise på kryss og tvers av Middelhavet, og Midtøsten var også et populært reisemål. Mange som la ut på slike reiser var motivert av akademiske interesser. Strabo flyttet til Roma i 44 f.Kr., og bodde der i alle fall til år 31 f.Kr. Mens han oppholdt seg i Roma tilbragte han tiden med å studere og skrive. I 29 f.Kr. reiste han til Korint (hvor Augustus var på denne tiden), og på veien dit besøkte han øya Gyaros i Egeerhavet. Rundt år 25 f.Kr. seilte han opp Nilen til øya File.^[7] Så foreligger det lite dokumentasjon om hva han foretok seg, før man finner ham igjen i år 17 e.Kr.

Tittelsiden til Isaac Casaubons utgave fra 1620 av Geografika.

Man vet ikke nøyaktig når Strabons Geografika ble skrevet, selv om hans egne merknader i teksten angir at verket ble til mens keiser Tiberius (14 e.Kr. – 37 e.Kr.) satt med makten. En del forskere mener at det første utkastet ble skrevet rundt år 7 e.Kr., andre anser at det må ha blitt nedtegnet rundt år 18 e.Kr. Den siste tekstpassasjen som det er mulig å tidfeste omhandler dødsfallet til kong Juba II av Mauretania i år 23, som Strabon skriver har dødd «ganske nylig».^[8] Sannsynligvis arbeidet han på Geografika i mange år og reviderte verket jevnlig, og ikke alltid like konsekvent. Dersom man antar at «ganske nylig» betyr at det ikke er mer enn ett år siden, sluttet Strabon å skrive enten i år 23 eller i det påfølgende året. Han døde selv i år 24 e.Kr..

Det første av Strabons hovedverker, Historiske skisser (Historica hypomnemata), ble skrevet mens han var i Roma rundt 20 f.Kr. Dette verket har imidlertid gått nesten fullstendig tapt. Med Historiske skisser ville Strabon skildre historien til den kjente verden, med utgangspunkt i romernes erobring av Hellas. Man vet at verket har eksistert fordi Strabon selv siterer fra det i sine senere arbeider, og fordi andre antikke forfattere omtaler det. Men det eneste bevarte dokumentet fra Historiske skisser er et papyrus-fragment som i dag eies av Universitetet i Milano (der det nå har betegnelsen [Papyrus] 46).

Utdannelse

Statue av Strabon i hans hjemby Amasya i dagens Tyrkia.

Da han var en ung mann på reise i Middelhavet hadde Strabon flere studieopphold hos datidens fremste lærere i ulike disipliner.^[9] Den første av disse lærerne fant han i Nysa (i dag den tyrkiske byen Sultanhisar); det dreide seg om Aristodemos, som var mester i retorikk og som tidligere hadde vært lærer for sønnene til Pompeius.^[10] Aristodemos ledet to skoler i retorikk og grammatikk; den ene holdt til i Nysa og den andre på Rhodos. Kultureliten i Nysa var særlig opptatt av Homers litteratur og av tolkning av de homeriske epos. Strabon satte Homers poesi meget høyt, noe som kan ha vært et resultat av oppholdet hos Aristodemos i Nysa.^[11]

Da han var rundt 21 år gammel flyttet Strabon til Roma, hvor han studerte filosofi med Xenarkos av Seleukia,^[12] som tilhørte den peripatetiske skole. Xenarkos nøt stor respekt som lærer ved Augustus' hoff. Selv om Xenarkos var påvirket av Aristoteles' lære, vitner Strabons senere skrifter om at Strabon i større grad utviklet en stoisk verdensanskuelse. I Roma studerte han også grammatikk under den rike og berømte akademikeren Tyrannion fra Amisos (som også kom fra Pontos, men hadde blitt ført til Roma som krigsfange og slave).^[13] Tyrannion var også peripatetiker, men mer betydningsfullt er det at han var en fremtredende geograf, et fag som Strabon senere skulle vie seg til.

Den siste av de mentorene som skulle bli sentrale for Strabon var filosofen Atenodorus Kananites, som siden 44 f.Kr. hadde bodd i Roma og bygget opp et kontaktnett innen den romerske eliten. Atenodorus delte tre viktige ting med Strabon: sin filosofiske innsikt, sin kunnskap og sine kontakter. I motsetning til Strabons tidligere lærere, den aristotelisk anlagte Xenarkos og peripatetikeren Tyrannion, bekjente Atenodorus seg til stoisismen. Dette er etter all sannsynlighet årsaken til at Strabon ikke gikk i Xenarkos' og Tyrannions filosofiske fotspor. Dessuten kunne Atenodorus dele med Strabon sin egen førstehåndskjennskap til områder av Romerriket som det ellers ville vært vanskelig for Strabon å få opplysninger om.

Geografika

Strabon er mest kjent for verket Geografika. Det består av 17 bøker, og inneholder en utførlig beskrivelse av historien til folk og steder i ulike regioner i det som den gang utgjorde den kjente verden.^[8]

Selv om det ikke var ofte at Geografika ble brukt som kilde i forfatterens samtid, ble tallrike kopier bevart i og etter Det bysantinske riket. Den første utgaven som ble produsert i Vest-Europa så dagens lys i Roma, i form av en latinsk oversettelse som ble utgitt en gang rundt 1469. Den første greske nyutgaven ble utgitt i 1516 i Venezia.^[14] Isaac Casaubon, som var akademiker i klassiske fag og spesialist på greske tekster, var redaktør for en bearbeidet utgave som ble utgitt i 1587.

Selv om Strabon siterte astronomene Eratosthenes og Hipparkhos, og anerkjente deres astronomiske og matematiske bidrag til geografifaget, mente han at det var mer praktisk for en geograf å arbeide deskriptivt. Dette begrunnet han med at hans målgruppe var statsmenn hvis interesse for de ulike landene og områdene var av en antropologisk art, mens de ikke var like opptatt av informasjon basert på tall og numeriske karakteristikker. Geografika utgjør dermed en verdifull kilde til informasjon om den antikke verden, særlig når denne informasjonen kan belegges med andre kilder.

Referanser

1. EB-11 / Strabo^{[Hentet fra Wikidata]}
2. RSKD / Strabo^{[Hentet fra Wikidata]}
3. Strabon var et begrep som ble benyttet av romerne for enhver som hadde smale øyne (som å myse ved kraftig sol), rare eller deformerte øyne. Far til hærføreren Pompeius ble kalt for «Pompeius Strabo». En innfødt fra Sicilia som hadde så godt syn at han kunne se ting langt unna ble også kalt for en «strabo».
4. Kim, Lawrence (2010): Homer Between History and Fiction in Imperial Greek Literature, s. 83. Sitat: «... pro-Roman throughout the Geography. But while he acknowledges and even praises Roman ascendancy in the political and military sphere, he also makes a significant effort to establish Greek primacy over Rome in other contexts.»
5. Geografika. Bok XII kapittel 3, seksjon 15, «Amaseia, mitt fedreland».
6. Pontos ble erobret av den romerske hærføreren Pompeius i 63 f.Kr., og etter at Mitridates VI av Pontos ble drept eller begikk selvmord, ble Pontos brutt opp i mindre provinser i 64 f.Kr. Strabon skriver i bok 12, kapittel 3, seksjon 41 at romerne tok besittelse av Bitynia «noe før min tid», noe som plasserer datoen for hans fødsel til etter 63 f.Kr.
7. Han dro dit sammen med prefekten av Egypt, Aelius Gallus, som hadde blitt sendt ut på en militær ekspedisjon til Arabia.
8. Strabon: Geografika, Bok 17, kapittel 7.
9. Han nevner alle eller de fleste av sine lærere som framtredende borgere av deres respektive byer.
10. Se referanse 3; det viser også tidens trenden at den romerske elite søkte greske intellektuelle for utdannelse.
11. Aristodemos var også et barnebarn av den berømte Poseidonios, stoisk filosof, geograf og historiker, hvis innflytelse er merkbar i Strabons Geografika.
12. Seleukia her er dagens Silifke i Tyrkia
13. Således fullførte Strabon sin tradisjonelle utdannelse til det greske aristokrati; retorikk, grammatikk og filosofi.
14. Geographie, bind 1, Strabo, s. 17, Strabo, Karl Kärcher, Gottlieb Lukas Friedrich Tafel, Christian Nathanael Osiander, Gustav Schwab, Verlag Metzler, 1831.

Litteratur

• Diller, A. (1975): The Textual Tradition of Strabo’s Geography. Amsterdam.
• Dueck, Daniela (2000): Strabo of Amasia: Greek Man of Letters in Augustan Rome. New York: Routledge.
• Dueck, D.; H. Lindsay; S. Pothecary, red. (2005): Strabo's Cultural Geography: The Making of a Kolossourgia. Cambridge: Cambridge University Press.
• Lindberg, David C. (2008): The Beginnings of Western Science The European Scientific Tradition in Philosophical, Religious, and Institutional Context, Prehistory A.D. 1450, 2. utg., Chicago: University of Chicago Press.
• Roller, Duane (2014): The Geography of Strabo: An English Translation, with Introduction and Notes. Cambridge.

Portal: Historie