Slovenia-krigen

Slovenia-krigen, også kalt tidagerskrigen (slovensk: Slovenska osamosvojitvena vojna, «Uavhengighetskrigen» eller desetdnevna vojna, «tidagerskrigen») var en kort militær konflikt mellom Slovenia og det tidligere Jugoslavia etter Slovenias uavhengighetserklæring fra 26. juni til 7. juli 1991.

Slovenia-krigen
Konflikt: Del av jugoslaviakrigene
Jugoslavisk opersjonskart fra krigen
Dato 26. juni til 7. juli 1991 Sted Slovenia Resultat Slovenia løsriver seg fra Jugoslavia.
Stridende parter
Slovenia	Jugoslavia
Kommandanter og ledere
Milan Kučan Janez Janša Igor Bavčar	Ante Marković Veljko Kadijević Konrad Kolšek Andrija Rašeta Aleksandar Vasiljević Milan Aksentijević
Styrker
35 200 forsvar og 10 000 politi	22 300 Jugoslaviske hær personell
Tap
19 drepte, 182 sårede (offisielle tall)	44 drepte, 146 sårende 4 693 krigsfanger

Bakgrunn

Etter Titos død i 1980 kom etniske, religiøse og økonomiske spenninger til overflaten innenfor Jugoslavias grenser. I 1987 ble den serbiske nasjonalisten Slobodan Milošević president av Serbia, den største av de seks republikkene og også den med høyest befolkning. De mer velstående republikkene Slovenia og Kroatia hadde sett seg lei på å subsidiere resten av landet, og var på vei mot desentralisering og demokrati, mens Serbia fortsatt holdt fast ved sentralisering og kommunisme med kun ett politisk parti, ledet av Milošević. I 1990 ble det første frie valget holdt i Slovenia og det ble vunnet av Kristen Demokratisk Parti.

Eskalering til krig

23. desember 1990 holdt Slovenia en folkeavstemning om uavhengighet fra Jugoslavia hvor 88% stemte ja. Den slovenske regjeringen var høyst klar over at den sentrale Beograd-regjeringen meget gjerne kunne ta i bruk militær makt for å hindre Slovenias uavhengighet. Umiddelbart etter krigen erklærte den Jugoslaviske Hæren (JNA) at en ny forsvarsdoktrine ville gjelde for hele landet. Man ville gå bort fra den tidligere doktrinen hvor hver republikk selv sørget for sitt eget forsvar (teritorialna obramba eller TO) og erstatte den med et sentralstyrt forsvar. Republikkene ville miste sin rolle i forsvaret og deres TO ville bli avvæpnet og underlagt JNA-hovedkvarteret i Beograd.

Den slovenske regjeringen motstod disse endringene og lyktes med å beholde det meste av det militære utstyret. Slovenia erklærte også en endring i grunnloven 28. september 1990 som sikret at Slovenias TO ville være under egen kontroll. Samtidig etablerte Slovenia i all hemmelighet en alternativ kommandostruktur, kjent som Manevrski Strukturi Narodne Zaščite eller MSNZ (Manøvreringsstruktur for nasjonal beskyttelse).

Da JNA forsøkte å ta over kontrollen over Slovenias TO, ble den helt enkelt erstattet av MSNZ. Mellom mai og oktober 1990 ble ca. 21 000 politi og militærpersonell i all hemmelighet mobilisert inn i MSNZs kommandostruktur. Den slovenske regjeringen hadde også detaljerte planer om en militær kampanje mot JNA, noe som resulterte i en operasjonell og taktisk plan over syv måneder før krigen faktisk startet.

Slovenerne var fullstendig klar over at de ikke ville kunne motstå JNA over lang tid. Under forsvarsminister Janez Janša adopterte de en strategi baserte på asymmetrisk krigføring. TO-enheter ville utføre geriljaangrep ved å bruke antitankvåpen og luftvernmissiler til å angripe JNA. Tankkolonner skulle angripes ved å angripe den fremste og bakerste stridsvognen i passende terreng, f.eks. en smal fjellvei hvor det er begrenset hvor godt man kan manøvrere en stridsvogn. For å gjennomføre dette ble de utstyrt med lette missilsystemer som SA-7 Grail (Strela) luftvernmissil og det tyskproduserte Armbrust-antitanksystemet. «Hit-and-run» og forsinkelsestaktikker ble foretrukket, og man skulle unngå direkte kamper, for i slike situasjoner ville JNAs slagkraft bli for mye.

På den diplomatiske fronten ville hverken EU eller USA anerkjenne Slovenias uavhengighet, og jobbet sterkt for et fortsatt samlet Jugoslavia. Slovenia søkte internasjonal hjelp til å forhandle frem en fredfull splittelse fra Jugoslavia, men ble forbigått av vestlige land som heller ville ha en føderasjon å forholde seg til og ikke flere små stater.

Konflikten

Slovenia og Kroatia erklærte begge uavhengighet 25. juni 1991. Som Slovenia hadde forventet, reagerte den sentrale regjeringen med å mobilisere JNA for å forhindre en oppløsning av Jugoslavia. Men JNA-ledelsen var splittet med tanke på hva de skulle foreta seg. General Blagoje Adžić, JNAs stabssjef, fremmet en stor militær aksjon for å fjerne den slovenske regjeringen og etablere en ny pro-sentralisert regjering. Hans politiske overhode General Veljko Kadijević, Jugoslavias forsvarsminister, insisterte på en mer forsiktig fremgangsmåte, først og fremst en maktdemonstrasjon der man skulle overbevise Slovenia om at overmakten var for stor og at de skulle trekke sin uavhengighetserklæring. Etter flere debatter fikk Kadijević sin vilje.

26. juni 1991

Om morgenen 26. juni begynte enheter av JNAs 13. korps å forflytte seg fra sin base i Rijeka i Kroatia mot Slovenias grenser med Italia. Denne bevegelsen ble umiddelbart møtt med en sterk slovensk reaksjon hvor lokale slovenere organiserte barrikader og demonstrerte mot JNA. Det var foreløpig ingen kamper, og det var åpenbart at begge parter hadde en uoffisiell holdning om ikke å avfyre skudd.

27. juni 1991

JNA-troppenes videre bevegelse fant sted tidlig om morgenen 27. juni. En enhet fra JNAs 306. anti-fly-regiment fra Karlovac i Kroatia beveget seg over grensen ved Metlika. Noen få timer senere forlot enheter av JNAs 1. pansrede brigade sin base i Vrhnika nær den slovenske hovedstaden Ljubljana, med retning mot flyplassen i Brnik. De ankom noen få timer senere og tok kontroll over flyplassen. I øst forlot JNA-enheter Maribor med retning mot grensepasseringen Sentilj og grensebyen Dravograd lengre vest.

Den slovenske regjeringen hadde mottatt advarsler om at JNA ville bruke helikoptre for å frakte spesialstyrker til strategiske beliggenheter. De svarte med å advare JNAs 5. militærkommandodistrikt i Zagreb mot å fly helikopter; hvis det fortsatte, ville de bli skutt ned. Advarselen ble oversett av JNA, som fortsatt trodde at Slovenia heller ville overgi seg enn å kjempe. Dette var en stor feilkalkulering. Om ettermiddagen 27. juli skjøt den slovenske TO ned to JNA-helikoptre over Ljubljana og drepte alle som var ombord. Ironisk nok var piloten slovensk.

Slovenias TO inntok også posisjon rundt JNAs baser ved flere beliggenheter, beleiret dem og lanserte en serie av angrep på JNA-styrker over hele Slovenia. Ved Brnik angrep en TO-enhet JNA-tropper som holdt flyplassen, og ved Trzin utviklet det seg skuddvekslinger hvor fire JNA-soldater og en TO-soldat ble drept; resten av JNA-troppen ble tvunget til å overgi seg. Slovenske TO angrep JNA-stridsvognkolonner ved Pesnica, Ormoz og Koseze nær Ilirska Bistrica.

28. juni 1991

I løpet av natten mellom 27. og 28. juni ble slovenske TO-enheter beordret til å foreta en generell offensiv mot JNA. Ordren lød:

Alle beliggenheter hvor RS' (Republikken Slovenias) væpnede styrker har taktisk overtak, skal offensive aksjoner mot fiendtlige enheter og fasiliteter utføres. Fienden skal tvinges til å overgi seg, den korteste mulige tidsfristen for overgivelse skal gis, og tiltak skal brukes med alle tilgjengelige våpen. Når i kamp, skal de nødvendige arrangement bli gjort for å evakuere og beskytte sivilbefolkningen.

Videre kamper foregikk gjennom hele dagen. JNA-stridsvognkolonnen som ble angrepet ved Pesnica dagen før, ble blokkert av barrikader av slovenske lastebiler ved Strihovec, noen kilometer fra grensen med Østerrike, hvor det igjen ble angrepet av TO og politi personell. Det jugoslaviske flyvåpenet angrep to ganger for å støtte JNA-styrkene ved Strihovec, og drepte fire lastebilsjåfører. I Medvedjek i det sentral Slovenia ble nok en kolonne blokkert av lastebiler og angrepet; her ble seks lastebilsjåfører drept i flyangrep.

Grensepasseringen ved Homec ble okkupert av slovenske styrker og tok 91 JNA-soldater til fange. JNA-leiren ved Bukovje, nær Dravograd, ble angrepet av TO-enheter, og JNAs våpendepot ved Borovnica ble tatt av slovenske TO, og med det forbedret Slovenia sine våpen kraftig. Det jugoslaviske flyvåpenet lanserte flere angrep over hele landet, spesielt ved Brnik flyplass, hvor to østerrikske journalister ble drept.

29. juni 1991

Utbruddet av krigen galvaniserte diplomatiske tiltak fra EU for å få en slutt på krisen. Tre utenriksministere møtte slovenske og jugoslaviske regjeringsrepresentanter i Zagreb natten mellom 28. og 29 juni. Der ble det avtalt våpenhvile, men avtalen ble ikke gjennomført i praksis. Om morgenen oppnådde Slovenia to viktige militære seirer. JNA-troppene ved Brnik flyplass overga seg til slovenske TO-styrker som hadde omringet flyplassen i løpet av natten. I nord ble flere JNA-stridsvogner fanget nær Strihovec og senere reorganisert til et TO-stridsvognkompani.

JNA stilte et ultimatum til Slovenia klokken 09.00 30. juli og krevde umiddelbart opphør av alle fiendtligheter. Som en respons ble en resolusjon vedtatt for å finne en fredelig løsning på krisen uten å risikere slovensk uavhengighet.

30. juni 1991

Uroligheter fortsatte flere steder gjennom dagen. Slovenske styrker erobret den strategisk viktige Karavankentunnelen under Alpene ved grensen til Østerrike og fanget ni JNA-stridsvogner nær Nova Gorica.

1. juli 1991

Det var flere uroligheter, hvor slovenske styrker erobret en JNA-leir ved Nova Vas, sør for Ljubljana. JNA-stridsvognkolonnen ved Medvedjek beveget seg inn i Krakovskiskogen, men ble stoppet av nok en blokade. På kvelden stilte JNA enda et ultimatum.

2. juli 1991

De tyngste kampene i krigen så langt fant sted 2. juli. En JNA-stridsvognkolonne i Krakovskiskogen ble tungt beskutt av TO-enheter og tvunget til å overgi seg. Enheter fra JNAs 4. pansrede korps forsøkte å bevege seg opp fra Jastrebarsko i Kroatia, men ble slått tilbake nær grensebyen Bregana. Den slovenske TO hadde flere vellykkede angrep ved grensepasseringene Sentilj, Gornja Radgona, Fernetici og Gorjansko, og fanget flere JNA-soldater. En lang kamp mellom JNA- og TO-styrker fant sted om kvelden ved Dravograd, og flere JNA-leire over hele Slovenia falt til slovenske styrker.

Klokken 21.00 erklærte den slovenske regjeringen våpenhvile, men den ble avslått av JNA, som sverget å ta kontroll og knuse den slovenske motstanden.

3. juli 1991

En stor JNA-panserkonvoi forlot Beograd på morgenen 3. juli på vei mot Slovenia. Den kom aldri fram; ifølge den offisielle forklaringen var dette på grunn av mekaniske feil, men observatører har indikert at den virkelige grunnen til denne troppebevegelsen var å posisjonere dem for et angrep på den kroatiske regionen Slavonia.

(Se Kroatia-krigen for mer informasjon.)

Kamper fortsatte i Slovenia. En JNA-styrke på vei mot Gornja Radgona-grensepasseringen ble stoppet nær Radenci. JNA-styrker ved Kog-grensepasseringen ble også angrepet av TO-enheter. Om kvelden aksepterte JNA våpenhvilen og dro tilbake til leirene.

4. - 6. juli 1991

Med våpenhvilen nå gjeldende, gikk de to partene fri. Slovenske styrker tok kontroll over alle landets grenseoverganger, og JNA-enheter fikk lov til å returnere til sine leire i fred og krysse grensen til Kroatia.

7. juli og ettertiden

Tidagerskrigen var formelt over med avtalen Brioni-avtalen, undertegnet på de kroatiske Brioniøyene. Avtalen var mest av alt fordelaktig for Slovenia, et tre måneders moratorium på slovensk uavhengighet ble avtalt – som hadde liten praktisk betydning – og det slovenske politiet og hæren ble anerkjent som suverene på sitt territorium.

Det ble avtalt at alle jugoslaviske militære enheter skulle forlate Slovenia, og den jugoslaviske regjeringen satte en tidsfrist til slutten av oktober for å gjennomføre dette. Den slovenske regjeringen insisterte på at tilbaketrekkingen ikke skulle inkludere JNAs tunge artilleri og militære utstyr, som senere ble brukt lokalt eller solgt til andre jugoslaviske republikker. Tilbaketrekkingen begynte etter ti dager og var ferdig innen 26. oktober.

Omkomne

På grunn av den korte tiden krigen faktisk varte, var tallet på omkomne lavt. Ifølge slovenske estimater var det 44 omkomne og 182 sårede på JNAs side og 18 omkomne og 146 sårede på slovensk side. Tolv utenlandske personer ble drept i konflikten, stort sett journalister og lastebilsjåfører som forvillet seg inn i kamper. 4 692 JNA soldater og 252 føderale politioffiserer ble tatt til fange av Slovenia. Ifølge JNA ble 31 stridsvogner, 22 pansrede personellkjøretøy, 6 helikopter, 6 787 infanterivåpen, 87 artillerivåpen og 124 luftforsvarvåpen skadet, ødelagt eller konfiskert. Materielle skader var lette på grunn av spredte og korte kamper.

Strategiske aspekter ved krigen

Handlingene til de slovenske styrkene var stort sett diktert av den militære strategien som var lagt noen måneder i forveien, og ble tett integrert med en like detaljert mediebehandlingsplan. Et internasjonal mediesenter ble etablert før utbruddet av konflikten, og Jelko Kacin ble utnevnt til informasjonsminister og Slovenias ansikt utad. Den slovenske regjeringen presenterte konflikten som Davids kamp mot Goliat, mellom et gryende demokrati og en autoritær kommunistisk stat, og bildene av kolonnene av jugoslaviske stridsvogner minnet sterkt om massakren ved Den himmelske freds plass i Beijing bare to måneder tidligere. Med dette fikk de stor internasjonal sympati, og mye medieomtale til fordel for Slovenia.

Den slovenske strategien var avhengig av en rekke risikofylte gamblinger. Slovenia kunne ikke motstått JNA over lang tid hvis den fulle styrken hadde blitt brakt inn, men isteden gamblet de på JNA-ledelsens motvilje mot å risikere store sivile tap. På den diplomatiske arenaen gamblet den slovenske regjeringen på internasjonalt press mot Jugoslavia. Igjen fikk de rett. De var også klar over at den serbiske regjeringen, ledet av Slobodan Milošević, ikke var spesielt bekymret for Slovenias uavhengighet, da det ikke var mange serbiske innbyggere i området. Selv før krigen var over, posisjonerte JNA-tropper seg for krigen i Kroatia.

Konsekvensene av krigen

Tidagerskrigen hadde viktige konsekvenser for alle de involverte. For Slovenia markerte krigen et definitivt brudd med Jugoslavia. Det ble offisielt anerkjent av hele Europa 15. januar 1992 og av USA 22. mai, sammen med de andre jugoslaviske statene. Med Kroatia som en buffer mellom Slovenia og Serbia ble de i stand til å beholde sin uavhengighet, og ble raskt den mest velstående av de tidligere jugoslaviske republikkene. Slovenia ble medlem av EU 1. mai 2004.

Krigen sørget også for store endringer på den jugoslaviske siden. JNA mistet fort alt av sitt slovenske og kroatiske personell, og bestod nesten kun av serbiske og montenegrinske soldater. JNAs svake innsats i Slovenia og senere i Kroatia gjorde at ledelsen fikk dårlig omdømme, Kadijević resignerte som forsvarsminister i januar 1992 og Adžić pensjonerte seg av medisinske grunner like etterpå. Ideen om å beholde et samlet Jugoslavia måtte avsluttes etter Slovenias uavhengighet, og gikk over i Miloševićs konsept om alle serbere i én stat.

Kroatia ble ikke direkte involvert i krigen, til tross for at territoriet ble brukt av JNA som base. Rollen til den kroatiske regjeringen ble kontroversiell; mange slovenere mente at Kroatia, som også søkte uavhengighet, i det minste skulle ha forsøkte å forhindre JNA. Kroatia erklærte nøytralitet i den slovenske konflikten, og det skuffet mange slovenere, som nesten anså det som et svik. Det etterlot en viss mistillit, noe som gjorde forholdet mellom dem anstrengt flere år.

Se også

• Slovenia
• Jugoslaviakrigene

Kilder

• Allcock, John B. et al. Conflict in the Former Yugoslavia. ABC-CLIO, Denver, 1998
• Gow, James & Carmichael, Cathie. Slovenia and the Slovenes. C. Hurst, London, 1999
• Gow, James. The Serbian Project and its Adversaries. C. Hurst, London, 2003
• The War in Croatia and Bosnia-Herzegovina, 1991-1995, ed. Branka Magaš and Ivo Žanić. Frank Cass, London, 2001
• Svajncer, Brigadier Janez J. «Krig for Slovenia 1991», Slovenska vojska, May 2001.