Sankt Stanislaus-ordenen

Sankt Stanislaus-ordenen (polsk: Order Świętego Stanisława, russisk: Орден Святого Станислава) var en polsk og russisk orden. Den ble innstiftet 7. mai 1765 av kong Stanisław August av Polen til belønning av fortjenester av kronen. Ordenen er oppkalt etter Stanislaus av Kraków, Polens nasjonalhelgen. Sankt Stanislaus-ordenen rangerte som den nest fornemste av Polens ordener, etter Den hvite ørns orden. Ordenen tatt opp igjen av Hertugdømmet Warszawa, videreført av Kongedømmet Polen og innlemmet i det russiske ordensvensen fra 1831. I det russiske ordensvesen rangerte Sankt Stanislaus-ordenen som nummer åttende og siste orden. Sankt Stanislaus-ordenen opphørte ved keiserrikets fall i 1917.

Ordenstegn for Den keiserlige og kongelige Sankt Stanislaus-ordenen.

Utvikling

Ved Polens tredje deling i 1795 falt Sankt Stanislaus-ordenen bort. I 1809 ble den gjenopptatt som orden av Hertugdømmet Warszawa. Da Kongedømmet Polen, med den russiske tsar som konge, ble Sankt Stanislaus-ordenen videreført. Den 17. november 1831 ble Sankt Stanislaus-ordenen formelt inkorporert i Keiserriket Russlands ordensvesen. Her rangerte Sankt Stanislaus-ordenensom den åttende og siste av keiserrikets ordener, bak Den hvite ørns orden, som også opprinnelig var polsk. Ordenen ble etter dette formelt kalt Den keiserlige og kongelige Sankt Stanislaus-ordenen. Ordenen opphørte som russisk statsorden etter revolusjonen i 1917, men er etter dette videreført som husorden innen Huset Romanov. På bakgrunn av ordenens lave prestisje ble Sankt Stanislaus-ordenen besluttet Republikken Polen seg i 1921 for ikke å videreføre ordenen. I stedet ble en ny orden, Ordenen Polonia Restituta, innstiftet.

Insignier

Ordenstegn for Sankt Stanislaus-ordenen i polsk utgave.

Ved innstiftelsen i 1785 besto ordenstegnet for Sankt Stanislaus-ordenen av en oval medaljong, som i midten bar en avbildning av helgenen. dette ble senere endret til et gull malteserkors med polske ørner i korsvinklene. Midtmedaljongen viste Sankt Stanislaus med en stav i hånden og med initialene «S.S.», en på hver side. Motivet var omgitt av en grønn krans og innskriften med ordenens motto, «PREMIANDO INICITAT» («oppfordre ved å belønne»). Baksiden viste kongens monogram.

Da ordenen i 1831 ble innordnet i det keiserlige russiske ordensvesen ble også ordenstegnene endret. Malteserkorset fikk rød emalje. Den polske ørnen i korsvinklene ble byttet ut med den keiserlige dobbeltørnen fra Russlands riksvåpen. Midtmedaljongen ble endret til initialene SS innenfor en grønn laurbærkrans. Ved tildeling til ikke-kristne ble helgenenes monogram byttet ut med riksvåpenet. Mellom 1831 og 1874 hadde ordenstegnet også en keiserlig krone. Ved tildeling til militære kunne ordenstegnet utstyres med sverd. Ordensstjernen hadde grupper av åtte stråler. I midten hadde den medaljongen med helgenens monogram omgitt av en krans, en bord der ordenens motto var innskrevet og utenfor dette igjen en bord med laurbærgrener. Ordensbåndet var rødt med hvite striper ved kantene.

Inndeling

Ved innstiftelsen fikk Sankt Stanislaus-ordenen en klasse. Etter at ordenen i 1831 ble innordnet i det russiske ordensvesenet, ble ordenen reformer og inndelt i fire grader. I 1839 ble dette igjen endret og antallet grader ble redusert til tre.

Tildeling

Ordensstjerne for Sankt Stanislaus-ordenen tildelt Peter Christophersen, utstilt i Frammuseet i Oslo

Sankt Stanislaus-ordenen skulle opprinnelig ha et begrenset antall riddere. Tallet ble ved innstiftelsen satt til 100 adelige, som måtte dokumentere at alle fire besteforeldre var av adelig stand. Medlemmene skulle sverge kongen og landet troskap, samt hjelpe de fattige. Fra 1816 måtte medlemmer av ordenen bidra med en årlig sum til drift av et sykehus i Warszawa.

Begrensningene på antall medlemmer ble raskt satt til side. Kong Stanisław August, ordenens innstifter, utnevnte i løpet av de fire årene etter ordenens opprettelse 774 medlemmer av Sankt Stanislaus-ordenen. Som følge av det store antallet utnevnelser falt ordenens prestisje.

Ordenen ble tildelt både sivile og militære og kunne også tildeles utlendinger. Ordenen ble, på bakgrunn av sitt opphav i det katolske Polen, ikke tildelt medlemmer av det russisk-ortodokse presteskap. Første klasse innebar arvelig adelskap, uten at dette i praksis skapte ny arvelig adel fordi de som ble tildelt første klasse i utgangspunktet allerede var adelige. Andre og tredje klasse medførte personlig adelskap.

Som russisk orden ble Sankt Stanislaus-ordenen tildelt i stort antall. Den var den første orden framstående tjenestemenn i det russiske imperium kunne regne med å få, vanligvis etter en tjenestetid på sju til elleve år. Fra slutten av 1800-tallet ble ordenen også tildelt personer utenfor statstjenesten, slik som framgangsrike forretningsmenn. De første årene av 1900-tallet ble ordenen i et antall på mange tusen per år. Første klasse ble i årene 1907 til 1911 tildelt i et antall av gjennomsnittlig 360 per år. I de siste årene inntil revolusjonen lå antallet tildelinger av andre klasse på 6200 til 7400 årlig. Tredje klasse ble tildelt enda hyppigere. Antallet tildelinger kunne komme opp i hele 15750 per år, med omkring 6000 tildelinger per år som et gjennomsnitt. Som følge av det store antallet tildelinger fikk Sankt Stanislaus-ordenen lav status under de to siste keisere av Russland. I Finland fikk Sankt Stanislaus-ordenen tilnavnet länsmansorden på grunn av den lave anseelsen.

Norske innehavere

Kong Haakon VII var innehaver av storkors av Sankt Stanislaus-ordenen. Også Fridtjof Nansen var innehaver av ordenens 1. klasse. Kong Haakon VIIs overadjutant (1905-07) Karl Friedrich Griffin Dawes var innehaver av ordenens 2. klasse.

Kilder

• (fr) Honneur & Gloire. Les trésors de la collection Spada, Paris: Musée national de la Légion d’honneur et des ordres de chevalerie, 2008, s. 265.
• (en) Ulla Tillander-Godenheim: The Russian Imperial Award System, 1894-1917, Helsingfors: Vammalan Kirjapaino, 2005, s. 135–138.
• (en) Rafal Heydel-Mankoo: «Poland» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, andre bind, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 1474–1479.
• Norbert Wójtowicz, Praemiando Incitat. Order Świętego Stanisława, Warszawa 2007, ISBN 978-83-925702-0-2

Autoritetsdata