Rettsregel

Rettsregel er en norm som regulerer forhold mellom borgerne i et samfunn, mellom borgerne og det offentlig eller mellom styresmaktene. Rettsreglene er regler som samfunnet setter sin autorietet bak, normalt ved at det fins maktmidler til å håndheve reglene. Eksempler på maktmidler er politi og domstoler. Rettsregler utledes av lover, forskrifter, andre skriftlige rettskilder eller ulovfestet rett, men rettsregelen er ikke selve teksten. Rettsregelen er den regel man kommer frem til etter å ha gjort en juridisk tolking ved hjelp av rettskildefaktorer.^[1][2]

En rettsregel kan ikke leses direkte ut av en lovtekst. De er en tankemessig mellomstasjon. Når rettskildefaktorene brukes til å tolke en lov og derigjennom finne frem til et standpunkt i et enkeltspørsmål finner man en rettsregel. Man finner den rettsregel som gjelder i enkeltspørsmålet.^[3] Rettskildefaktorer som andre lovtekster, forskrifter, lovgivers uttalselser, lovens formål, domstolenes tidligere tolkninger, praksis i saksforholdet, rettsvitenskapens uttalelser og reelle hensyn veies mot hverandre for å finne frem til hvilken regel som gjelder. At lovens tekst ikke alltid er klar, at det kan være tilsynelatende motstrid mellom lover eller mellom lov og forskrift, er eksempler på grunner til at lovtekster må tolkes for å finne frem til rettsregelen.^[4]

Rettsregler skiller seg fra sosiale normer som oppstår i sosiale grupper. «I en sosial gruppe vil det alltid være en tendens til å danne seg visse mønstre det forventes at individene skal handle og tenke i overensstemmelse med. Når konformitet med disse mønstre er så maktpåliggende for gruppen at overtredelse fører til sanksjoner, som f.eks. mishagsytringer, latterliggjørelse, sosial isolasjon eller endog utstøtelse av gruppen, snakker man om sosiale normer.»^[5] Rettsfilosofiens juridiske normer behandler rettsregler også som normer og drøfter da særlig rettsreglenes forhold til andre normer som religiøse og moralske normer.^[6]

Klassifisering

Rettsregler kan deles inn i kompetanseregler, pliktregler og kvalifikasjonsregler.^[3]

Kompetansereglene angir hvilke betingelser som må være til stede for at det skal foreligge «makt», «myndighet» eller «evne» til å gi lover eller andre generelle bestemmelser, eller til å avsi dommer, treffe forvaltningsrettslige enkeltvedtak eller inngå avtaler med mer.^[3] For eksempel har en tingrettsdommer kompetanse til å avsi en dom, forvaltningen har kompetanse til å fatte enkeltvedtak eller en huseier har kompetanse til å inngå en leiekontrakt med en leietaker.

Pliktregler (eller «handlingsregler» eller «forholdsregler») er regler som pålegger eller fritar for plikter. Påbud, forbud, fritagelser eller tillatelser er pliktregler. Pliktregler kan rettes seg mot myndighetene eller mot borgerne. For eksempel er det påbudt å kunngjøre lover og forskrifter i Norsk Lovtidend og borgerne har plikt til å stanse for kontroll hvis politiet krever det.^[3]

Kvalifikasjonsregler er regler som angir tilhørighet til en kategori. For eksempel er legaldefinisjonene i forvaltningslovens § 2 av enkeltvedtak en angivelse av hvilke vedtak som skal kategoriseres som enkeltvedtak til forskjell fra forskrift i forvaltningslovens forstand.^[3]

Referanser

1. Jon Gisle (2010). Jusleksikon (4. utgave utg.). Kunnskapsforlaget. s. 344. ISBN 978-82-573-2104-8.
2. Kåre Lilleholt (2009). «Rettssystemet § 1». Knophs oversikt over Norges rett (13. utgave utg.). Universitetsforlaget. s. 1-4. ISBN 978-82-15-01406-7.
3. Torstein Eckhoff (1993). «Kapittel 2». Rettskildelære (3. utgave utg.). TANO. s. 39-45. ISBN 82-518-3116-4.
4. Torstein Eckhoff (1993). Rettskildelære (3. utgave utg.). TANO. ISBN 82-518-3116-4.
5. Sitert fra «norm – sosial». Store norske leksikon (2005 - 2007). Kunnskapsforlaget. Besøkt 23. april 2013.
6. «norm – jus». Store norske leksikon (2005 - 2007). Kunnskapsforlaget. Besøkt 23. april 2013.