Kinesisk postalromanisering

Kinesisk postalromanisering, eller Chinese Postal Map Romanization (kinesisk: 郵政式拼音; pinyin: Yóuzhèngshì pīnyīn) er et system for romanisering av kinesiske stedsnavn som ble tatt i bruk sent under Qing-dynastiet. Det ble forsøksvis tatt i bruk i 1903.^[1] Det ble offisielt godkjent på The Imperial Postal Joint-Session Conference 帝國郵電聯席會議, som ble avholdt i Shanghai våren 1906.

Kart fra 1947 som benytter postalromanisering.

Postalt kart over Shanghai, 1930

For det meste bygde systemet på prinsippene utviklet av Thomas Francis Wade i 1867 basert på beijinguttalen, og relativt ensartet tilpasset en noe sørligere uttale og de behov post og telegraf hadde. Noen avvik skyldtes fransk påvirkning; sentralposten hadde fra 1901 vært nesten uavbrutt under ledelse av franskmenn.^[2]

Dette romaniseringssystemet ble beholdt også etter Qingdynastiets fall i 1912, og var i bruk på det offisielle postale atlas over Republikken Kina. Det holdt seg som norm også innen vestlig kartografi til langt innover på 1900-tallet.

Etter opprettelsen av Folkerepublikken Kina er dette systemet gradvis blitt fortrengt av pinyin, som etterhvert ble nærmest enerådende i alle fall for stedsnavn i Fastlands-Kina.

Avvik fra Wade-Giles

Systemet var basert på Wade-Giles, skjønt det benyttet også noen innarbeidede europeiske stavemåter^[3], enkelte kinesiske dialektuttaler og noen historiske uttalemåter. Ellers nyttige tegn ble fjernet fordi det skulle være lettere ved telegrafering.

Hovedavvikene fra Wade-Giles var:

• En fullstendig utelatelse av diakritiske tegn og aksentmerker,
• Chi, ch'i og hsi (pinyin ji, qi, and xi) gjengis som enten tsi, tsi og si, eller som ki, ki og hi avhengig av historisk uttale, som for eksempel
  • Peking (Pei-ching, Beijing)
  • Tientsin (T'ien-chin, Tianjin)
  • Tsinan (Chi-nan, Jinan)
• Med mindre den er eneste vokal i en stavelse blir Wade-Giles u til w, for eksempel,
  • Ankwo (An-kuo, Anguo)
  • Chinchow (Chin-chou, Jinzhou)
• Stedsnavn i Guangdong, Guangxi og Fujian romaniseres fra lokale dialekter, som hakka, kantonesisk og min:
  • Amoy (Hsia-men, Xiamen)
  • Swatow (Shan-t'ou, Shantou)
  • Quemoy (Chin-men, Jinmen)
• Populære innarbeidede europeiske stedsnavn ble beholdt, som for traktathavnene
  • Canton (Kuang-chou, Guangzhou)

Andre ortografiske særegenheter var:

• hs- blir sh- eller -s, for eksempel Kishien (fra Chi-hsien)
• -ê (schwa) og -ei blir begge -eh, for eksempel Chengteh (fra Ch'eng-te') og Pehkiao (fra Pei-ch'iao). -ê kan til tider bli -e eller -ei.
• avsluttende u blir somme tider -uh, for eksempel Wensuh (fra Wen-su)

Referanser

1. China Postal Working Map (1903)
2. Det eneste brudd på den franske kontroll var fra 1928 til 1931, da nordmannen Erik Tollefsen var leder.
3. Harris, Lane J. (2009). «A "Lasting Boon to All": A Note on the Postal Romanization of Place Names, 1896–1949». Twentieth-Century China. 34 (1): 96–109. doi:10.1353/tcc.0.0007.

Litteratur

• China postal album: showing the postal establishments and postal routes in each province. 2d ed. Peking: Directorate General of Posts, 1919.
  • Harris, Lane. "A 'Lasting Boon to All': A Note on the Postal Romanization of Place Names, 1896-1949." Twentieth Century China 34, no. 1 (2008): 96-109.
• Playfair, G. M. H. The Cities and Towns of China: A Geographical Dictionary. 2d. ed. Shanghai: Kelly & Walsh Ltd., 1910.
• "Yóuzhèng shì pīnyīn" (邮政式拼音) Zhōngguó dà bǎikē quánshū: Yuyán wénzì (中国大百科全书：语言文字). Beijing: Zhōngguó dà bǎikē quánshū chūbǎnshè (中国大百科全书出版社), 1998.

Autoritetsdata