Polarisert pluralisme

Polarisert pluralisme er en betegnelse brukt på en type partisystem som er karakterisert av store ideologiske forskjeller, et stort antall politiske partier, sentrigugale tendenser hos velgerne og store, uansvarlige partier på ytterfløyene. Begrepet blei først tatt i bruk av Giovanni Sartori.

I et typisk to- eller flerpartisystem vil velgerne spre seg blant de politiske partiene på høyre-venstre-aksen på en måte som omtrent tilsvarer ei normalfordeling. Dersom landet er prega av polarisert pluralisme, vil fordelinga derimot mer ha preg av å være bimodal, der de politiske kreftene på ytterkantene står sterkt, mens oppslutninga om partiene i sentrum er langt svakere. I motsetning til ved ei normalfordeling, vil partiene i slike tilfeller bli premiert velgermessig ved å bevege seg politisk vekk fra sentrum. Denne situasjonen gjør det svært vanskelig å skape stabile regjeringer.

Den tyske Weimarrepublikken var prega av polarisert pluralisme, særlig i den siste fasen før nazistene overtok makta. Både kommunistene og nazistene sto sterkt, men nazistene var noe sterkere enn kommunistene. Til sammen hadde disse to partiene flertallet av stemmene og representantene i Riksdagen, men noe regjeringssamarbeid var ikke aktuelt, da de var politiske hovedfiender. De politiske partiene i sentrum hadde derfor store problemer med å danne regjering og det hele endte til slutt med Hitlers maktovertagelse i 1933.

Autoritetsdata