australsk film fra 1975 From Wikipedia, the free encyclopedia
Picnic ved Hanging Rock (originaltittel: Picnic at Hanging Rock) er en australsk drama og mysteriefilm fra 1975 regissert av Peter Weir. Filmen handler om en jenteklasse på en pikeskole som deltar på en utflukt til en liten fjellformasjon i sørlige Australia. Der forsvinner tre av jentene og den ene lærerinnen på mystisk vis. De ledende rollene spilles av Anne-Louise Lambert, Helen Morse, Rachel Roberts, Vivean Gray og Dominic Guard. Manus er basert på Joan Lindsays roman med samme tittel fra 1967. Både filmen og boka er fiksjon, men historien er påstått basert på noe som skal ha skjedd i Australia i år 1900.
| Picnic ved Hanging Rock | |||
|---|---|---|---|
| orig. Picnic at Hanging Rock | |||
| Generell informasjon | |||
| Sjanger | Drama / Mysterie | ||
| Utgivelsesår | 1975 | ||
| Prod.land | Australia | ||
| Lengde | 1 t. 55 min. | ||
| Språk | Engelsk | ||
| Aldersgrense | 16 (Norge) | ||
| Bak kamera | |||
| Regi | Peter Weir | ||
| Produsent | Jim McElroy Hal McElroy | ||
| Manusforfatter | Cliff Green | ||
| Musikk | Bruce Smeaton | ||
| Sjeffotograf | Russell Boyd | ||
| Klipp | Max Lemon | ||
| Foran kamera | |||
| Medvirkende | Anne-Louise Lambert Rachel Roberts Dominic Guard Helen Morse Vivean Gray | ||
| Annen informasjon | |||
| Budsjett | AUD 443 000 | ||
| Prod.selskap | Australian Film Commission British Empire Films McElroy & McElroy Picnic Productions The South Australian Film Corporation | ||
| Premiere | 8. august 1975 (Australia) 26. august 1977 (Norge) 2. februar 1979 (USA) | ||
| Eksterne lenker | |||
| IMDb | |||
Picnic ved Hanging Rock har tidvis en hallusinatorisk og hypnotisk rytme.[1] Flere sekvenser foregår i sakte film. Den har vært gjenstand for en rekke analyser og tolkninger, og har i ettertid blitt regnet som en kultfilm.[2][3]
Den ble meget godt mottatt av kritikerne, og ble tildelt både en BAFTA og en Saturn Award, som begge gikk til Russell Boyd for hans fotoarbeid.
Handlingen er lagt til Appleyard College, en pensjonatskole for piker i Australia. Skolen forfekter en streng og viktoriansk seksualmoral og jentene får innprentet at sex er et nødvendig onde som hører ekteskapet til.
På St. Valentines dag i 1900 legger en av jenteklassene ved skolen ut på en landtur under ledelse av to lærerinner. Turen går til Hanging Rock, en fjellformasjon i Victoria. Ved Hanging Rock oppdager flere at klokkene deres har stanset nøyaktig på tolv. Etter en stund velger fire av jentene å dra avgårde på en egen utflukt lenger oppe fjellene. Samtidig som de beveger seg oppover, synes tre av dem å forsvinne inn i en drømmeverden der naturens mystiske krefter overtar. En av lærerinnene forsvinner også på mystisk vis. En uke senere blir en av jentene funnet oppe i en kløft av letemannskaper, men hun klarer ikke å huske noen ting av hva som har skjedd. Noen uker senere blir levningene til lærerinnen funnet. De andre forblir borte. Ingen klarer å gi noen forklaring på forsvinningene og det hentydes at noe overnaturlig har skjedd i fjellet.
Filmen har per 2004 innbrakt 5,1 millioner AUD i Australia.[4] Produksjonskostnadene var på AUD 443 000.[5]
Filmen ble meget godt mottatt av kritikerne, noe som gjenspeiles i at den har fått 95 % på Rotten Tomatoes.[6] Den amerikanske filmanmelderen Roger Ebert gav den 3,5 av 4 stjerner i 1980.[1] I 1998 gav han directors cut-versjonen 4 av 4 stjerner, og plasserte den på sin eksklusive liste over «Great movies».[1]
Filmen er av flere anmeldere blitt beskrevet som et mesterverk.[7][8]
En director's cut-versjon ble utgitt i 1998. Denne har en varighet på 1 time og 47 minutter, åtte minutter kortere enn kinoversjonen.[9]
Filmen var meget vanskelig å oppdrive på video før 1998.
Den ble tildelt både en BAFTA og en Saturn Award, som begge gikk til Russell Boyd for hans fotoarbeid. Manusforfatter Cliff Green ble i tillegg tildelt en pris av Australian Writers' Guild og Peter Weir ble tildelt en Golden Charybdis ved Taormina Film Fest.[10]
Det kan også nevnes at den ble nominert til ytterligere to BAFTAer i klassene beste kostyme og beste lyd. Den ble også nominert til beste foto av British Society of Cinematographers og en Saturn Awards for beste manus.[10]
Den ble innspilt vinteren og våren 1975.[4] Det meste av opptakene ble gjort ved Hanging Rock, men også andre steder som blant annet Martindale Hall, Adelaide og Mintaro ble benyttet.[11] Produksjonskostnadene er estimert til 440 000 australske dollar.[4]
På grunn av dvelende fortellerstil, duse og softede bilder i pastell- og jordfarger, vakre tenåringsjenter som til stadighet grer sitt lange hår, snører igjen hverandres korsetter og fniser med lys stemme til panfløytemusikk, oppfattes filmen først som romantisk, men i dette er bare tilsynelatende. Filmen er full av undertrykte følelser og latent lengsel, helt uuttalte. Slik bygges det etterhvert opp en sterk spenning i det ellers så idylliske skolemiljøet. Når jentene drar på landtur, og seerne følger fire av dem opp mellom klippene der noe ubestemmelig kommer over dem, utvikler filmen seg til en ren grøsser. Det spesielle er at man aldri helt er klar over hva man frykter. Det skumle forsterkes av kontrasten til det ellers så harmoniske visuelle uttrykket. I tillegg er lyden av vindsus mellom steinformasjonene et styrkende element.[12]
Når de fire jentene - ledet av Miranda (Anne Lambert) - beveger seg i klippelandskapet, befinner kamera seg ofte bak dem, litt på avstand og med klipper eller busker i forgrunnen, slik at man får følelsen av iakttagelse.[12]
Picnic at Hanging Rock beveger seg på et metaforisk nivå, der tolkningsmulighetene er flere. Særlig de seksuelle hentydningene skinner gjennom. Bildenes komposisjon, linsebruk og ofte nedsatte hastighet skaper en suggererende og grøssende atmosfære.[12]
Den har blitt sammenlignet med filmer som Michelangelo Antonionis L'Avventura (1960) og Blow-Up (1967), og David Leans En reise til India (1984).
Hovedmusikken er basert på to rumenske panfløyte-stykker: "Doina: Sus Pe Culmea Dealului" og "Doina Lui Petru Unc". Disse fremføres av rumenske Gheorghe Zamfir på panfløyte og sveitsiske Marcel Cellier på orgel. I tillegg til dette så bidrar australske Bruce Smeaton med originalmusikk.
Andre klassiske stykker inkluderer Bachs Prelude Nr. 1 i C fra Das Wohltemperierte Klavier; Mozarts Eine kleine Nachtmusik; Tchaikovskys String Quartet No. 1, Op. 11, og Beethovens Klaverkonsert nr. 5.
Weirs film og boka med samme navn anses ofte for å være en sann historie, da begge versjonene hevder dette. Mer vitenskapelig kilder mener at alt er rent oppspinn, men uavhengig av dette er det liten tvil om at denne forvirringen utelukkende har tilført filmen styrke og ikke minst kultstatus.[2] De fleste som har sett filmen sitter igjen med en rekke spørsmål: Hva skjedde denne valentinsdagen? Ble de drept? Klarte de på mystisk vis å rømme, for så å aldri vise seg igjen? Ble de innhentet av en annen dimensjon? Spekulasjonene er mange og irrasjonelle, og svaret er umulig å finne. Enkelte mener dette utgjør fundamentet for Weirs film: desperasjonen etter å finne et svar.[2]
Filmen dufter av ondskap, men er samtidig parfymert med noen av de vakreste bildene jeg har sett, akkompagnert av tilsvarende skjønn musikk. Men bak denne maleriske overflaten befinner det seg altså et mørke som blir bunnløst i sin mangel på en utgang eller forløsning.
Lars Ole Kristiansen, Montages, 2009
|
|
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
