Minimetro

En minimetro (engelsk people-mover) brukes om skinnegående, automatisk og planseparert kollektivtransport med enheter som er større enn sportaxier, men mindre enn de fleste «fullvoksne» jernbane- eller T-banetog. De finnes ellers i ulike størrelser, og med forskjellige teknologier.

Denne formen for lettbane trafikkeres oftest med enslige vogner eller korte tog på opptil tre vogner. Automatikken gjør at vognene kan kjøres med korte intervaller, slik at kapasiteten kan bli svært høy selv om hver enhet tar færre passasjerer enn f.eks. et T-banetog. I tillegg til at banene er adskilt fra all annen trafikk, kan stasjonene være lukket med dører som åpnes mot banen bare når et tog er klart for av- og påstigning – som i en heis. Dette forhindrer at folk forviller seg ut på linjen.

En minimetro kan benytte seg av VAL-teknologi. Disse vognene går på gummihjul og er bare 2 m brede (en T-banevogn er ofte over 3 m bred), men sporvidden er 1435 mm som på en vanlig jernbane. Andre teknologier finnes. Enkelte énskinnebaner kalles f.eks. «people movers»^[1].

Infrastrukturen

En minimetro kan gå på ordinære jernbaneskinner med normalspor eller smalspor, men noen av dem bygges som énskinnebaner eller hengebaner. Den mer beskjedne størrelsen gjør at infrastrukturen lettere kan tilpasses eksisterende bebyggelse osv. enn f.eks. «voksne» tunnelbaner. Mens disse gjerne graves ned under bysentrene og går på bakkenivå i utkanten av byene og i forstedene, går «people-movernes» skinnegang ofte på søyler, høyt hevet over annen trafikk.

Som tunnelbaner drives «people-moverne» elektrisk, ofte med 600 V likestrøm.

Remove ads

Etter bruksmåten kan de inndeles slik:

Som en metro, dvs. til lokaltrafikk (nærtrafikk) i en by – basert på VAL-teknologi i byer som Lille, Toulouse og København, og andre teknologier i f.eks. Vancouver
Regionaltrafikk mellom byer. Foreløpig finnes ingen slike systemer, men de er foreslått^[2]^[3].