Kinesiske æranavn (kinesisk: 年号, pinyin: Niánhào) er det æranavn, regjeringsperiodenavn eller regjeringstittel som brukes ved den tradisjonelle oppregning av en keisers regjeringstid. Æranavnet var i flere århundrer også det styrende for hvordan en keiser konvensjonelt ble omtalt: I stedet for å benytte hans personlige navn eller hans stilnavn er det for Ming-dynastiets og Qing-dynastiets keisere vanlig å kjennetegne dem med æranavnet.
Enkelte keisere kunne ha flere æranavn, det ene etter det andre, og hvert av dem tilbakeførte den årlige tidsangivelsen til år ett, eller yuán (元). Ordenstallet skifter som regel ikke etter tolv måneder; nytt æra-år regnes fra kinesisk nyttår hvert år.
Opprinnelsen til de kinesiske æranavn var de motto eller slagord som en keiser valgte for sitt styre – eller en periode av sitt styre.
Keiser Wu av Han (Han Wudi) nevnes vanligvis som den første keiser som valgte et æranavn, men egentlig var han den første kun i den forstand at han benyttet et æranavn for hvert av årene i sin regjeringsperiode. Hans bestefar og far benyttet også æranavn, men ikke kontinuerlig. Han Wudi endret æranavnene omkring hvert femte år. Dermed ble det elleve æranavn for hans lange regjeringstid fra 140 f.Kr. til 87 f.Kr.
Hvert æranavn har en ordrett betydning. For eksempel var det første æranavnet under Han Wudi Jianyuan (建元, pinyin: jiàn yuán), som betyr ordrett «opprette første». Æranavn kunne også uttrykke politiske eller sosiale visjoner. Jianzhongjingguo (建中靖國 jiàn zhōng jìng guó), det første æranavnet til keiser Huizong av Song, betyr «fastlegger lykkelig middelvei og renser riket», og viser hans ønske om å moderere rivaliseringen mellom konservative og progressive krefter om politiske og sosiale reformer. Det aller første æranavnet i Qing-dynastiet var viktig fordi det betød [impliserte] at «[[[mandsju]]ene innehar] Himmelens mandat».
Utropelsen av æranavn var en prosess som tradisjonell kinesisk historie betegner som jianyuan. Å proklamere et nytt æranavn for å erstatte et gammelt ble kalt gaiyuan (改元, gǎi yuán), som betyr «endre første».
Å identifisere et år ut fra æranavnet innebærer bare at man teller opp fra det første året i æraen. For eksempel var 138 f.Kr. det tredje år av Jianyuan (建元), ettersom 140 f.Kr. var første år. Dersom mer enn én hersker brukte samme motto, måtte også herskerens eller dynastiets eget navn nevnes. Ett eksempel er at både Han Wudi og Jin Kangdi valgte Jianyuan som deres motto. Dermed er 344 e.Kr. det annet år i Jianyuan i Jin-dynastiet (eller: av Jin Kangdi). Mens 139 f.Kr. var annet år i Jianyuan i Han-dynastiet (eller: av Han Wudi). I tradisjonell litteratur kan man finne tidfestelser som «første måned av det trettende år av Jianyuan» (建元十三年元月), og uten dynastihenvisning blir det et detektivarbeid å fastslå ut fra sammenhengen hvilket tidspunkt som er ment.
Nesten alle æranavn er på to kinesiske skrifttegn. Påfallende unntak var under det ikke-hankinesiske Xixia-dynastiet (1032–1227). Av de 33 Xixia-æranavnene har syv mer enn tre skrifttegn. Eksempler:
- Tiancilishengguoqing (天賜禮盛國慶 tiān cì lǐ shèng guó qìng) (1070) – «Himmelgitt ritualistisk rikdom, nasjonalt feiret»
- Tianshoulifayanzuo (天授禮法延祚 tiān shòu lǐ fǎ yán zuò) (1038) «Himmelbestemte ritualer og lover, evig velsignet»
Forut for Ming-dynastiet kunne en keiser endre sitt æranavn så ofte det behaget ham. Ordenstallsnummereringen veksler på den første dag av det nye år i den kinesiske kalender, uavhengig av hvilken måned det nye æranavnet ble innført. Ett eksempel er keiser Xuanzong av Tang som endret sitt æranavn, Xiantian (先天, pinyin: xiān tiān) til Kaiyuan (开元, pinyin: kāi yuán) i den tolvte (dvs. siste) måned i den kinesiske kalender. Annet år i Kaiyuan (开元二年) begynte allerede på den første dag av den påfølgende måned (dvs. på den kinesiske nyttårsdag); dette betyr at første år av Kaiyuan bare varte de siste få dagene av den nevnte tolvte måneden (开元元年).
Ming- og Qingkeiserne benyttet generelt kun ett æranavn i sine regjeringstider, og det er blitt alminnelig å referere til Ming- og Qing-keiserne ved deres æranavn. Når en keiser døde ville etterfølgeren proklamere et nytt æranavn, men nummereringen etter det nye æranavnet ville ikke ta til før på den neste nyttårsdagen. Da Kangxi-keiseren av Qing besteg tronen i 1661, skjedde det noen få dager etter kinesisk nyttår, og dermed fortsatte Shunzhiæraen hele resten av året, og det første Kangxi-året (康熙元年) tok ikke til før til nyttår ett år etter, i 1662. Eksempler fra denne ordningen er Taichang-keiseren av Ming (som døde etter bare én måned), Zhengtong-keiseren av Ming og Hung Taiji av Qing (begge benyttet to æranavn).
Et æranavn var et tegn på den keiserlige makt. En proklamering av et æranavn når det allerede var et annet i bruk ble ansett som en utfordring mot den sittende keiser. Dersom det fantes to æranavn for en periode, er det som regel et sikkert tegn på at det dreier seg om en tid med politisk uro. I tillegg var bruken av æranavn også velegnet som politiske markeringer ettersom de uttrykte herskerens makt og rett til å herske, og kunne dermed utgjøre en utfordring for tradisjonell kinesisk historieskrivning når historikeren måtte velge mellom to æranavn i sitt arbeid. Et interessant eksempel er når Yongle-keiseren av Ming usurperte tronen fra sin fetter Jianwen-keiseren i 1402: Han beordret da at alle akter fra Jiangwen-keiserens fireårige styre skulle omgjøres slik at de ble datert som år 32 til år 35 av Hongwu (æranavnet til den keiser som hersket forut for Jianwen-keiseren), for dermed å fremstille seg selv som Hongwu-keiserens rettmessige etterfølger.
Æranavn ble også benyttet (skjønt etter forskjellige navngivingskonvensjoner) i andre østasiatiske land som i Korea, Japan og Vietnam, for det meste som et resultat av kinesisk kulturell påvirkning. De er fortsatt i bruk i Japan. Republikken Kina-eraen, benyttet i Kina 1912-1949, og fortsatt i bruk i Taiwan, markerer år som Minguo (det vil si som «republikk»), som vanligvis anses som et æranavn. I Folkerepublikken Kina ble det kinesiske æranavnsystemet avskaffet i 1949 da man i stedet gikk over til vestlig tidsregning.
Et æranavn kunne kun proklameres av keiseren innen Republikken Kina ble opprettet. Republikken Kina (Taiwan) bibeholder fortsatt ærasystemet, og bruker navnet Republikk (民國) i sitt offisielle æra- og dateringssystem. Første år av republikkæraen var 1912. Dermed var 2008 «det 97. år av Republikkæraen» (民國97年).
Selv om ærasystemet er et mer tradisjonelt dateringssystem som er med på å bevare kinesisk og japansk kultur, representerer det problemer i det mer globaliserte asiatiske samfunn og i dagliglivet.
For eksempel er det slik at selv om et lands egne borgere godt vil vite hvilken æra man er inne i, så vil dette æranavnet være relativt upraktisk og uforståelig for folk i andre land. Dessuten oppstod det en dobbeldatering: Regjeringene i Japan og i Republikken Kina anerkjenner kun dokumenter datert etter ærasystemet, men deres traktater med andre land er datert i Anno Domini-systemet.
På hjemmebane er det også praktiske problemer tilknyttet ærasystemet. I Japan er det for eksempel vanskelig å holde orden på alderen på folk som ble født i den forrige æra. Og ettersom både Republikken Kina og Japan har tilpasset seg til den gregorianske kalender er det vanskeligere for dem å finne ut av 29. februar (skuddår) enn det er for de mer internasjonalt orienterte kulturer.
Dessuten er det – med unntak av i Republikken Kina (Taiwan), vanskelig å angi fremtidige datoer ettersom det er temmelig vanskelig å vite når inneværende æra vil komme til avslutning. Dette problemet gjaldt også i keisertiden.
Det er på den annen side dem som mener at «Anno Domini»-systemet har for meget kristen ballast, og som oppfatter det som kulturimperialistisk og påtvunget av europeerne på andre kulturer. Men på grunn av globaliseringens krav blekner denne innvendingen for den praktiske virkelighets krav, også i Japan og i Republikken Kina.
Moderne historieforskning benytter i liten grad æranavn. De kan imidlertid benyttes for å danne seg en oppfatning om en historisk forfatters eget ståsted (for eksempel rundt regimeskifter). Likevel er slike mottoer nyttige når man vil datere begivenheter som er unike for kinesisk historie.
Autoritetsdata
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
