egyptisk politiker From Wikipedia, the free encyclopedia
Gamal Abdel Nasser Hussein (جمال عبد الناصر حسين, IPA: [ɡæˈmæːl ʕæbdenˈnɑːsˤeɾ ħeˈseːn], født 15. januar 1918 i Alexandria, død 28. september 1970 i Kairo) var en egyptisk statsleder og offiser. Han var Egypts president fra 1956 og til sin død i 1970.[7] Under Nassers lederskap inngikk Egypt i en union med Syria, Den forente arabiske republikk, fra 1958 til 1961.
| Gamal Abdel Nasser جمال عبد الناصر حسين | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 15. jan. 1918[1][2][3][4] Alexandria (Sultanatet Egypt) | ||
| Død | 28. sep. 1970[1][2][3][4] (52 år) Kairo (Den forente arabiske republikk)[5] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, militært personell, revolusjonær | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Kairo (studieretning: lov og rett) Egypts militærakademi | ||
| Ektefelle | Tahia Kazem (1944–1970) | ||
| Barn | Khalid Abdel Nasser Mona Gamal Abdel Nasser | ||
| Parti | Den arabiske sosialistunion | ||
| Nasjonalitet | Sultanatet Egypt (1918–1922) Kongedømmet Egypt (1922–1953) (avslutningsårsak: Den egyptiske revolusjonen i 1952) Republikken Egypt (1953–1958) Den forente arabiske republikk (1958–1970) (avslutningsårsak: død) | ||
| Gravlagt | Gamal Abdel Nasser Mosque | ||
| Medlem av | De frie offiserer | ||
| Utmerkelser | 12 oppføringer
Leninordenen
Helt av Sovjetunionen Ordenen O.R. Tambos følgesvenner Nilens orden Kongerikets kroneorden Republikkens orden Order of Merit Nishan al-Kamal Jugoslavias store stjernes orden Republikkens orden Storkors av Ordenen Polonia Restituta Storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1967)[6] | ||
| Egypts president | |||
| 23. juni 1956–28. september 1970 | |||
| Forgjenger | Mohammed Naguib | ||
| Etterfølger | Anwar Sadat | ||
| Egypts revolusjonære militærråds formann | |||
| 14. november 1954–23. juni 1956 | |||
| Forgjenger | Mohammed Naguib | ||
| Egypts statsminister | |||
| 19. juni 1967–28. september 1970 | |||
| Forgjenger | Muhammad Sedki Sulayman | ||
| Etterfølger | Mahmoud Fawzi | ||
| 18. april 1954–29. september 1962 | |||
| Forgjenger | Mohammed Naguib | ||
| Etterfølger | Ali Sabri | ||
| 25. februar 1954–8. mars 1954 | |||
| Forgjenger | Mohammed Naguib | ||
| Etterfølger | Mohammed Naguib | ||
| Organisasjonen av alliansefrie nasjoners generalsekretær | |||
| 5. oktober 1964–8. september 1970 | |||
| Forgjenger | Josip Broz Tito | ||
| Etterfølger | Kenneth Kaunda | ||
| Signatur | |||
 | |||
Gamal Abdel Nasser ble født i Bakos-distriktet i Alexandria hvor hans far var postsjef. Derfra flyttet han til den fattigslige landsbyen Al-Khatatba der han gikk på skole. I 1925 ble han sendt til Kairo for å bo hos en onkel. Som tenåring deltok han i demonstasjoner mot det britiske koloniregimet.[8]
Nasser ville opprinnelig studere jus, men da krigsskolen ble åpnet for egyptere fra fattigere kår i 1937, søkte han seg dit. Han ble en del av en krets unge, nasjonalistiske offiserer som ønsket å styrte det britiske koloniregimet. Under annen verdenskrig tjenestegjorde han på de alliertes side i El-Alamein i det nordlige Egypt.[9]
Utdypende artikkel: Den egyptiske revolusjonen i 1952
Nasser avanserte til oberst. Han deltok i planleggingen og gjennomføringen av statskuppet mot kong Farouk I i 1952, og inntok ledende posisjoner i det påfølgende militærstyret.[10] I juni 1953 ble han visestatsminister, februar 1954 statsminister og november samme år også statssjef. I 1956 ble han valgt til president og nasjonaliserte samtidig Suezkanalen. Dette skulle samme år lede til den såkalte Suezkrisen, der Nasser vant en politisk seier.
Utdypende artikkel: Den forente arabiske republikk
Nasser førte en meget aktiv nasjonalistisk politikk og arbeidet for å samle de arabiske land under Egypts førerskap. Hans dristige utenrikspolitikk og radikale innenrikspolitikk skaffet ham meget stor popularitet i Egypt og i andre land i Midtøsten. 5. februar 1958 ble Nasser president i Den forente arabiske republikk, en union mellom Egypt og Syria. Republikken var også i konføderasjon med Nord-Jemen. Den eksisterte fram til 5. oktober 1961.[11] Den forente arabiske republikk var høydepunktet for Nassers panarabisme.
I 1962 ble Nasser formann for Den arabiske sosialistiske union.
Utdypende artikkel: Seksdagerskrigen
I mai 1967 stengte Nasser Tiranstredet mellom Egypt og Saudi-Arabia for israelsk skipsfart, noe Israel betegnet som en krigshandling. Noen uker senere brøt den såkalte seksdagerskrigen ut. Israel hevdet at Egypt angrep først, noe israelske ledere og historikere i ettertid har medgitt var en løgn. Jordan og Syria kom Egypt til unnsetning og angrep Israel fra hver sin front, men fordi israelerne hadde satt landenes flyvåpen ut av spill, var de sjanseløse.[12] [13]
Da våpenhvilen ble undertegnet 11. juni 1967 hadde Israel annektert Sinaihalvøya og Gazastripen fra Egypt, Øst-Jerusalem og Vestbredden fra Jordan og Golanhøydene fra Syria, og mer enn 20 000 soldater hadde mistet livet.[14]
Etter nederlaget i krigen mot Israel juni 1967 erklærte Nasser at han fratrådte som president. Beslutningen ble imidlertid omgjort like etter, og han ble dessuten regjeringssjef.[15]
I 1970 var flere av araberstatene i krig med Israel. Nasser gikk med på et forsøk på å forhandle fram en fredsavtale, basert på et forslag fra USAs president Richard Nixon. 26. september kom partene sammen i Kairo. To dager senere klaget Nasser over svimmelhet, kvalme og vondt i brystet, og kvelden 28. september døde han av et hjerteinfarkt.[16]
I forbindelse med begravelsen tre dager senere var Kairos gater fylt av millioner mennesker fra hele Egypt.[17]
Nasser var gift med Tahia og de fikk fem barn: tre sønner, Khaled, Abdul Hamid og Abdul Hakim, samt to døtre, Mona og Hoda.
Nasser ble i 2004 posthumt utnevnt til den sørafrikanske Ordenen O.R. Tambos følgesvenner.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
