Amerikansk tungvektsbokser og aktivist From Wikipedia, the free encyclopedia
Muhammad Ali (født Cassius Marcellus Clay jr. 17. januar 1942 i Louisville i Kentucky, død 3. juni 2016 i Scottsdale i Arizona[14]) var en amerikansk profesjonell bokser som flere ganger var verdensmester i vektklassen tungvekt. Ali regnes for å være en av tidenes beste boksere. Han forsvarte tungvektstittelen i alt 19 ganger.
Muhammad Ali  | |||
|---|---|---|---|
 Muhammad Ali i 1967 | |||
| Født | Cassius Marcellus Clay, Jr. 17. jan. 1942[1][2][3][4]  Louisville, Kentucky, USA | ||
| Død | 3. juni 2016[5][2][6][3] (74 år) Scottsdale, Arizona, USA | ||
| Beskjeftigelse | Bokser | ||
| Utdannet ved | Santa Monica College Central High School | ||
| Ektefelle | Sonji Roi (1964–1966) (avslutningsårsak: skilsmisse) Khalilah Ali (1967–1977) (avslutningsårsak: skilsmisse) Veronica Porsche Ali (1977–1986) (avslutningsårsak: skilsmisse) Yolanda Williams (1986–2016) (avslutningsårsak: personens død) | ||
| Far | Cassius Marcellus Clay sr. | ||
| Mor | Odessa Grady Clay | ||
| Søsken | Rahman Ali (familierelasjon: yngre bror) | ||
| Barn | Maryum Ali (mor: Khalilah Ali) Muhammad Ali jr. (mor: Khalilah Ali) Hana Yasmeen Ali (mor: Veronica Porsche Ali) Laila Ali (mor: Veronica Porsche Ali) Rasheda Ali (mor: Khalilah Ali) | ||
| Nasjonalitet | USA[7] | ||
| Gravlagt | Cave Hill Cemetery[8] | ||
| Utmerkelser | 8 oppføringer
Presidential Citizens Medal (2001)
Presidentens frihetsmedalje (2005) Philadelphia Liberty Medal Arthur Ashe Courage Award Otto Hahns fredsmedalje (2005)[9] Library of Congress Living Legend (2000–)[10] Associated Press Athlete of the Year (1974) Stjerne på Hollywood Walk of Fame (2002)[11] | ||
| Kallenavn | The Greatest The People's Champion The Louisville Lip | ||
| Høyde | 6 ft 3 " (191 cm)[12] | ||
| Antall kamper | 61 | ||
| Seire | 56 | ||
| Tap | 5 | ||
| Seire ved KO | 37 | ||
| Vektklasse | Tungvekt | ||
| Rekkevidde | 78 " (198 cm) | ||
| Stil | Ortodoks stil[13] | ||
| Trener(e) | Angelo Dundee | ||
| Nettsted | http://www.ali.com/ | ||
Clay ble født og vokste opp i Louisville, Kentucky, og begynte å trene som amatørbokser i en alder av 12 år. Da han var 18 år, vant han en gullmedalje i lett tungvekt-divisjonen under Sommer-OL 1960 i Roma og ble profesjonell senere samme år. I 1964 vant han WBA, WBC og ubestridte tungvektstitler fra Sonny Liston i et storoppgjør i en alder av 22. Han konverterte deretter til islam og skiftet navn fra Cassius Clay, som han kalte sitt «slavenavn», til Muhammad Ali. Han ble et symbol på rasestolthet for afro-amerikanere og motstand mot hvit dominans.[15][16]
I would like to be remembered as a man who won the heavyweight championship three times, who was humorous, and who treated everyone right. As a man who never looked down on those who looked up to him, and who helped as many people as he could. As a man who stood up for his beliefs no matter what. As a man who tried to unite all humankind through faith and love. And if all that’s too much, then I guess I’d settle for being remembered only as a great boxer who became a leader and champion for his people. And I wouldn’t even mind if folks forgot how pretty I was.
Muhammad Ali
Han er fortsatt den eneste som er blitt ubestridt tungvektsmester tre ganger etter å ha vunnet tittelen i 1964, 1974 og 1978. Fra 25. februar til 19. september 1964 regjerte Ali som ubestridt tungvektsmester i boksing. Han er den eneste bokseren som er blitt kåret til The Ring Magazine Fighter of the Year seks ganger. Han ble rangert som den største idrettsutøveren i det 20. århundre av blant annet Sports Illustrated og BBC.[17]
Cassius Marcellus Clay jr. ble født den 17. januar 1942 i Louisville, Kentucky.[18] Han hadde én søster og fire brødre. Han ble oppkalt etter sin far, Cassius Marcellus Clay sr. (1912–1990), som selv ble oppkalt til ære for den republikanske politikeren, Cassius Marcellus Clay, som også var fra Kentucky. Clays besteforeldre fra farssiden var John Clay og Sallie Anne Clay; Clays søster Eva hevdet at Sallie opprinnelig var fra Madagaskar.[19] Han var en etterkommer av slaver og var hovedsakelig av afrikansk avstamning med noen irske innslag[20] og engelsk arv.[21]
Clay vokste opp i raseskillets tid i USA. Hans mor fortalte om en episode da han ble nektet et glass vann i en butikk: «De ville ikke gi ham det på grunn av hudfargen hans. Det gikk virkelig innpå ham.»[15] Han ble også rystet av mordet på Emmett Till i 1955, noe som førte til at unge Clay og en venn ga utløp for sin frustrasjon gjennom vandalisering.[22]
Clay ble introdusert for boksing av Louisville-politimannen og boksetreneren Joe E. Martin,[23] som møtte den tolv år gamle Clay etter at han kom for å klage over at en tyv hadde stjålet sykkelen hans. Han fortalte offiseren at han skulle «ta» tyven. Politimannen fortalte Clay han det nok var best om han lærte å bokse først.[24] Clay tok ikke opp Martins tilbud, men etter å ha sett amatørboksere på det lokale TV-bokseprogrammet Tomorrow's Champions ble han interessert i mulighetene som en boksekarriere kunne åpne for. De siste fire årene av Clays amatørkarriere ble han trent av trenerlegenden Chuck Bodak.[25]
Clay hadde sin debut som amatørbokser i 1954 mot Ronnie O’Keefe. Han vant ved delt dommeravgjørelse.[26] Han fortsatte med å vinne seks titler i Kentuckys Golden Gloves, to nasjonale Golden Gloves-titler, den nasjonale Athletic Union-tittelen og lett tungvekt-gullmedaljen under Sommer-OL i Roma 1960. Clays amatørrekord var 100 seire med fem tap. Ali skrev i sin selvbiografi fra 1975 at han kort tid etter at han kom tilbake fra OL i Roma kastet gullmedaljen i Ohio-elven etter at han var blitt nektet adgang til en restaurant.[27] Ali mottok en erstatningsmedalje ved en seremoni under 1996-OL i Atlanta.[27]
Clay gjorde sin profesjonelle debut 29. oktober 1960 da han vant ved dommeravgjørelse over Tunney Hunsaker etter seks runder. Frem til slutten av 1963 hadde Clay en rekord på 19–0 med 15 seire ved knockout. Han beseiret boksere som Tony Esperti, Jim Robinson, Donnie Fleeman, Alonzo Johnson, George Logan, Willi Besmanoff, Doug Jones og Henry Cooper. Clay slo også sin tidligere trener og veteranbokser Archie Moore i 1962.
Disse tidlige kampene var ikke uten prøvelser. Clay ble slått ned både av Sonny Banks og Cooper. I Cooper-kampen ble Clay slått ned og gikk i kanvasen etter en venstrehook på slutten av fjerde runde og ble reddet av gongongen, Clay vant kampen i femte runde på grunn av Coopers stygge kutt over et øye. Kampen mot Doug Jones 13. mars 1963 var Clays tøffeste kamp i løpet av denne tiden. Clay og Jones var henholdsvis tittelutfordrer nummer to og tre, og de kjempet på Jones’ hjemmearena, New Yorks Madison Square Garden. Clay vant ved enstemmig avgjørelse, noe som ble møtt med buing fra publikum. Kampen ble senere utnevnt til «Fight of the Year» av The Ring Magazine.
I hver av disse kampene klarte Clay å psyke ut motstanderne sine. Han kalte for eksempel Jones «en stygg, liten mann» og Cooper en «lasaron». Clay sa også at Madison Square Garden var «for liten for meg». Clays oppførsel fremkalte sinne hos mange bokseentusiaster.[28] Hans provoserende og ekstravagante oppførsel i ringen var blitt inspirert av den profesjonelle fribryteren «Gorgeous George» Wagner.[29] Etter at Clay hadde forlatt Moores leir i 1960, delvis på grunn av at han nektet å utføre huslige oppgaver som oppvask og feiing, hyret han inn Angelo Dundee, som han hadde møtt i februar 1957 i løpet av sin amatørkarriere,[30] som trener. I løpet av denne tiden hadde Clay lenge forsøkt å få idolet sitt Sugar Ray Robinson som leder, men var blitt avvist.[31]
Ved slutten av 1963 hadde Clay blitt toppkandidat til Sonny Listons tittel. Kampen ble berammet til 25. februar 1964 i Miami Beach. Liston var en skremmende personlighet, en dominerende fighter med en kriminell fortid og bånd til mafiaen. Basert på Clays uinspirerte innsats mot Jones og Cooper i sine to foregående kamper og Listons fullstendige dominans over tidligere tungvektsmester Floyd Patterson med to knock outs i første runde, var Clay en 7–1 underdog blant bookmakerne. Til tross for dette hånet han Liston før kampen og kalte ham blant annet «den store, stygge bjørnen». «Liston lukter til og med som en bjørn,» sa Clay.[32] Clay forvandlet innveiingen før kampen til et sirkus og ropte til Liston at «noen kommer til å dø i ringen i kveld». Clays puls ble målt til 120, mer enn dobbelt av hans normale 54.[33] Mange av de fremmøtte trodde Clays atferd skyldtes frykt, og noen kommentatorer lurte på om han ville møte til kampen i det hele tatt.
Utfallet av kampen var en sensasjon. I begynnelse av første runde gikk Liston hardt ut mot Clay. Han var øyensynlig sint og lette etter en rask knockout, men Clays overlegne hurtighet og bevegelighet gjorde det mulig for ham å unnvike Liston. Ved slutten av første runde åpnet Clay sitt angrep og traff Liston gjentatte ganger med jabs. Liston kjempet bedre i runde to, men i begynnelsen av den tredje traff Clay ham med en kombinasjon som åpnet et kutt under hans venstre øye. Dette var første gang Liston noensinne hadde fått et kutt. På slutten av runde fire, mens Clay var på vei tilbake til hjørnet sitt, begynte han å føle sterke smerter i øynene og ba sin trener Angelo Dundee om å kutte opp hanskene hans, noe som ville avbrutt kampen, men Dundee nektet. Det har vært spekulert i at problemet skyldtes en salve som ble brukt til å lukke Listons kutt, kanskje bevisst brukt i hanskene til Liston.[33] Selv om det er ubekreftet, hevdet Bert Sugar at to av Listons motstandere også klaget på deres øyne «brant».[34][35]
Til tross for Listons forsøk på å slå ut en blindet Clay var Clay i stand til å klare seg gjennom den femte runden før svette og tårer skyllet svien fra øynene hans. I den sjette dominerte Clay. Han traff Liston gjentatte ganger. Liston svarte ikke på klokken for den sjuende runden, og Clay ble erklært som vinner ved TKO. Liston uttalte at grunnen til at han tapte var en skadet skulder. Etter seieren stormet en triumferende Clay til kanten av ringen, pekte på ringside der pressen var og ropte: «Svelg ordene deres!» Han la til: «Jeg er verdensmesteren! Jeg er den største som noen gang har levd. Jeg er så storartet at jeg ikke har ett eneste merke i ansiktet. Jeg rystet verden! Jeg rystet verden!»[36]
Ved å vinne denne kampen ble Clay i en alder av 22 den yngste bokseren til å ta tittelen fra en regjerende tungvektsmester, selv om Floyd Patterson var den yngste til å vinne tungvekt som 21-åring, under en elimineringskamp etter at Rocky Marciano hadde lagt opp. (Mike Tyson slo begge rekorder i 1986 da han beseiret Trevor Berbick og vant tungvektstittelen i en alder av 20.)
Det har siden blitt spekulert i at Liston gikk i kanvasen med hensikt. Mulige motiver inkluderer at han hadde veddet mot seg selv og at han «lot seg falle» for å avbetale gjeld. Opptak spilt i langsom kino viser at Liston ble truffet av en rett høyre fra Ali, selv om det er uklart om slaget var tilstrekkelig til en knockout.
Like etter Liston-kampen skiftet Clay navn til Cassius X og senere til Muhammad Ali ved å konvertere til islam og knytte seg til Nation of Islam. Ali møtte Liston i en omkamp i mai 1965 i Lewiston, Maine. Den hadde vært planlagt å skulle finne sted i Boston i november 1964, men ble utsatt i seks måneder på grunn av Alis nødoperasjon for en brokk tre dager tidligere.[37][38] Kampen var kontroversiell. Midtveis i første runde ble Liston slått ned av et slag det var vanskelig å skimte; pressen skulle senere kalle det et «fantomslag» («phantom punch»). Ali nektet å trekke seg tilbake til et nøytralt hjørne, og dommer Jersey Joe Walcott begynte ikke tellingen. Liston reiste seg etter at han hadde vært nede i ca. 20 sekunder, og kampen fortsatte med det samme. Men noen få sekunder senere stoppet Walcott kampen og ga Ali seieren ved knockout. Hele kampen varte i mindre enn to minutter.[39]
Ali forsvarte sin tittel mot den tidligere tungvektsmesteren Floyd Patterson 22. november 1965. Før kampen ertet Ali Patterson, som var kjent for å bruke hans tidligere navn Cassius Clay. Ali selv kalte Patterson en «onkel Tom» og kalte ham «kaninen». Selv om Ali tydeligvis var Patterson overlegen, varte kampen i tolv runder før han ble utropt til vinner ved teknisk knockout. Sportsmediene kritiserte Ali for å ha lekt med Patterson i løpet av kampen.[40]
Ali og regjerende WBA-tungvektsmester Ernie Terrell hadde avtalt å møtes for en kamp i Chicago 29. mars 1966 (WBA, ett av to bokseforbund, hadde fratatt Ali tittelen etter at han ble med i Nation of Islam).
I februar 1966 ble Ali omklassifisert til 1-A fra 1-Y av forsvarets rekrutteringskontor i Louisville, slik at han kunne bli innkalt til militærtjeneste (på dette tidspunktet var Vietnamkrigen i full gang). Ali uttalte at han ville nekte å tjenestegjøre: «Jeg har ikke noe imot Viet Cong, ingen Viet Cong har noensinne kalt meg nigger.»[41] Medieomtalen og offentlighetens holding til Ali bidro til at Illinois Athletic Commission nektet å sanksjonere kampen under påskudd av teknikaliteter.
Muhammad Ali
Ali viste til sin religiøse tro og motstand mot amerikansk engasjement i krigen.[15]
Han returnerte til USA fra Frankfurt am Main i Vest-Tyskland, der han hadde vunnet mot Karl Mildenberger (i en kamp som var det første sportslige arrangementet noensinne overført i farger via satellitt),[42] for å møte Cleveland «Huge Cat» Williams i Houston Astrodome den 14. november 1966.[43] Kampen trakk 35 460 tilskuere, et rekordhøyt innendørs publikum. Williams var en gang ansett som en av de vanskeligste puncherne i tungvekt-divisjonen, men i 1964 var han blitt skutt på nært hold og skadet av en politimann fra Texas, noe som resulterte i tap av en nyre og tre meter av tynntarmen.[44] Ali dominerte Williams og vant i tredje runde ved teknisk knockout.
Ali møtte Terrell i Houston den 6. februar 1967. Terrell ble fremstilt som Alis tøffeste motstander siden Liston. Han hadde vært ubeseiret i fem år og hadde beseiret mange av bokserne Ali hadde møtt. Terrell var stor, sterk og hadde tre tommer bedre rekkevidde enn Ali. Under oppladingen til kampen navnga Terrell gjentatte ganger Ali som «Clay», mye til Alis irritasjon (Ali kalte Cassius Clay sitt «slavenavn»). De to kom nesten i håndgemeng på grunn av navnet i et intervju med Howard Cosell. Ali var bestemt på å ydmyke Terrell og sa «Jeg skal torturere ham!». «En ren knockout er for bra for ham.»[45] Kampen var jevn frem til den syvende runden da Ali ga Terrell et alvorlig kutt og nesten slo ham ut. I åttende runde gikk Ali til frontalangrep, traff ham med tallrike jabs, og mellom slagene ropte han «Hva er navnet mitt, onkel Tom ... hva er navnet mitt?» Ali vant en enstemmig avgjørelse etter 15 runder. Terrell hevdet at Ali med vilje prøvde å tvinge ham til å kjempe halvt i blinde, og at han hadde gnidd det sårede øyet mot tauene under en clinch.[trenger referanse] Siden Ali tilsynelatende hadde hatt en intensjon om å forlenge kampen for å påføre motstanderen maksimal straff, beskrev kritikere kampen som «en av de grimmeste boksekampene».[trenger referanse] Tex Maule skrev senere: «Det var en fantastisk demonstrasjon av boksekompetanse og en barbarisk oppvisning i grusomhet.»[trenger referanse] Ali benektet å ha vært grusom, men hans kritikere mente kampen var enda et bevis på hans arroganse.[trenger referanse]
Etter Alis tittelforsvar mot Zora Folley 22. mars 1967 ble han fratatt tittelen fordi han hadde nektet militærtjeneste.[18] Hans bokselisens ble også suspendert av delstaten New York. Den 20. juni ble han dømt for å ha unndratt seg verneplikten og ilagt fem års fengsel og en bot på $ 10 000.[46]
Han anket dommen til USAs høyesterett, som omstøtte den i 1971.[47] Ali ble ikke anholdt av politiet eller fengslet i forbindelse med saken. Da han hadde fått godkjent anken, hadde han ikke kjempet på nesten fire år, og dermed var han blitt fratatt muligheten til å utøve sin idrett mens han var på sitt fysisk beste. Alis opptreden som militærnekter og forkjemper for afro-amerikaneres selvbilde gjorde ham til et ikon for en større motkultur.[48][49]
På grunn av dette kunne han ikke delta i kamper fra mars 1967 til oktober 1970. Fra han var 25 til nesten 29 år gammel gikk hans ankesak gjennom klageprosessen før dommen ble opphevet i 1971. I løpet av denne tiden uten sportslig aktivitet dro han rundt hele landet og talte på høyskoler, hvor han kritiserte Vietnamkrigen og talte for likestilling mellom rasene.
Den 11. august 1970, mens saken fortsatt var under ankebehandling, ble Ali gitt en bokselisens av City of Atlanta Athletic Commission takket være statens senator Leroy R. Johnson.[50]
I midten av september 1970 tvang en seier i det føderale rettsvesenet New York State Boxing Commission til å gjenopprette Alis lisens.[51]
Alis første returkamp gikk mot Jerry Quarry 26. oktober og resulterte i en TKO-seier etter tre runder på grunn av et kutt Quarry hadde pådratt seg.
Han kjempet mot Oscar Bonavena i Madison Square Garden i desember samme år, en prestasjon som endte i teknisk knockout av Bonavena i 15. runde.[52] Seieren gjorde Ali til topputfordreren mot tungvekt-mesteren Joe Frazier.
10. juni 2016 ble Ali gravlagt i Lousville i Kentucky i en privat seremoni med familie og venner til stede.[53]
Til å tale ved minneseremonien (i Louisville) hadde Ali valgt blant annet Billy Crystal, Bryant Gumbel, rabbien Michael Lerner og Orrin Hatch.[54][55] Et brev fra Barack Obama ble lest opp av en av hans medarbeidere. Blant andre som talte, var Bill Clinton, en imam og en protestantisk prest.[53][56]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
