From Wikipedia, the free encyclopedia
Michael Gonzi (maltesisk: Mikiel Gonzi, italiensk: Michele Gonzi (født 13. mai 1885 i Birgu på Malta; død 22. januar 1984 i Gwardamanġa i Pietà på Malta) var en maltesisk katolsk prelat og fra 1943 til 1976 biskop (1943) og erkebiskop av Malta (1944-).[3]
| Mikiel Gonzi | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 13. mai 1885[1] Birgu | ||
| Død | 22. jan. 1984[1] (98 år) Malta | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1908–), politiker, katolsk biskop (1924–) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Malta | ||
| Utmerkelser | Kommandørridder av Order of the British Empire Storkors av Sankt Raimund av Peñaforts orden (1964)[2] | ||
Han ble født som Michele Gonzi, og var sønn av Giuseppe Gonzi (1840-1935) og Margherita Tonna. Han hadde en yngre bror, Lorenzo Gonzi (1888-1934), og fire eldre halvsøsken fra farens tidligere ekteskap med Maria Xerri. Lillebroren, Lorenzo ble farfar til Lawrence Gonzi, som ble statsminister i Malta (2004-2013).
Michael Gonzi vokste opp i Kalkara og ble presteviet 19. desember 1908.[4] Han ble valgt inn i den maltesiske lovgivende forsamling som senator for Maltas Arbeiderparti (Malta Labour Party - MLP, også: Partit Laburista) i 1921, men trakk seg halvveis i sin periode idet han var blitt valgt til biskop av Gozo.[5]
Øygruppen Malta har (2022) to bispeseter - Malta fra apostolisk tid og som i 1944 ble til metropolitanerkebispedømme - og dekker den største øya, øya Malta, og bispedømmet Gozo, utskilt i 1864, og som omfatter øya av samme navn.
Den 13. juni 1924 ble han utnevnt av pave Pius XI til biskop av Gozo, og den 20. juli samme år ble han ordinert til biskop av biskopen av Malta, Mauro Caruana; medkonsekratorer var biskopene Giovanni Maria Camilleri, biskop emeritus av Gozo, og Angelo Portelli, hjelpebiskop i bispedømmet Malta.
Som titulærbiskop av Lyrbe ble Michael Gonzi koadjutor for biskopen av Malta den 14. oktober 1943, og etterfulgte ham 17. desember 1943. Den 1. januar 1944 ble Malta elevert til erkebispedømme, og Michael Gonzi ble den første erkebiskopen av Malta. Som konsilfader deltok han på alle fire sesjonene av Det andre Vatikankonsil.
Den 17. mars 1961 la erkebiskop Gonzi Maltas Arbeiderpartis (MLP) sentrale politikere og støttespillere under interdikt, og befolkningenm oppfordret han til ikke å stemme på MLP. De som interdiktet rammet, skulle ikke motta sakramentene, og dsse skulle man ikke lenger kunne gravlegge på kirkelige vigslede gravlunder, men måtte gravlegges på «uhelliget jord» (maltesisk: Il-Miżbla). Dette var basert på den utbredte frykt for at MLP kunne utvikle seg til et «kommunistisk» parti. Blant dem som ble gravlagt i uvigslet jord var MLPs nestleder, den kjente forfatter Ġużè Ellul Mercer (1897–1961).[5]
Konflikten hadde utriklet seg over tid. Det bgynte i 1948 da Don Mintoff, den senere statsminister, fortsatt var nestleder for sitt parti. På en middag som Mintoff presederte overt, sang gjestene Det røde flagg og antiklerikale taler ble holdt. Forholdet begynte å forverres igjen under under itegrasjonskampanjen i 1956, da man skulle stemme over en integrering med Storbritannia. Gonzi fryktet at den katolske kirkes stilling ville gå tapt til fordel for den anglikanske kirke (at Church of Englands særstilling skulle følge med) når Malta eventuelt ble en del av Storbritannia, og ba om garantier som aldri kom. Kirken og dens støttespillere var kategorisk mot integreringsplanen og ba velgerne om å stemme 'nei' eller avstå fra å stemme i folkeavstemningen 14. februar 1956, og fløy bannere som Meta tivvota Alla jarak u jiġġudikak (Når du stemmer, vil Gud vil se deg og dømme deg).
Kirkens, og spesielt erkebiskop Gonzis, forhold til Arbeiderpartiet, forverret seg ytterligere i 1958 da det utviklet seg landsomfattende protester og gateuro da det ble kunngjort at verftet gradvis skulle bli nedlagt og antallet arbeidere drastisk redusert. Gonzi fordømte de voldelige protestene, og anklaget Arbeiderpartiet for å støtte dem. Arbeiderpartiet anklaget på sin side kirken for å fordømme de protesterende arbeiderne, mens de aldri fordømte den harde undertrykkelsen fra de britiske kolonimyndigheter.
De skarpe ordvekslinger ble ytterligere forsterket med Labours beslutning om å utvikle relasjoner med Afro-Asian Peoples' Solidarity Organization (AAPSO), som man antok å være en sosialistisk frontorganisasjon.[6] Det neste som fulgte, på St. Patrick's Day, 17. mars 1961, var Gonzis interdikt av sentrale aktører i Arbeiderpartiet, nærmere bestemt partiets eksekutivkomité, men også ab lesere, distributører og annonsører i partiavisene, partiets velgere og kandidater til partiet. Nøkkelspørsmålet skulle bliom staten skulle sekulariseres, eller om kirken skulle beholde sin privilegerte posisjon.
Interdiktet ble opphevet i 1964 og en forsoning mellom den katolske kirke på Malta og MLP fant sted i 1969 ved mekling av den maltesiske kuriebiskop og deretter koadjutorerkebiskop av Malta, Emanuele Gerada.[7]
Den 29. november 1976 trakk erkebiskop Gonzi tilbake seg i en alder av 91 år.
Den sigarrøykende[4] erkebiskop Gonzi døde på Saint Luke's Hospital i Gwardamanġa, da 98 år gammel.
Hans episkopalgenealogi er:
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
