From Wikipedia, the free encyclopedia
Marxisme er en betegnelse for en rekke politiske og filosofiske teorier utarbeidet av de tyske filosofene Karl Marx (1818–1883) og Friedrich Engels (1820–1895), og senere tolkninger og videreføringer av disse teoriene.
Grunnsteinen i marxismen slik den er formulert i Det kommunistiske manifest fra 1848, er at det til enhver tid finnes to samfunnsklasser med motstridende interesser, mens bare én klasse dominerer samfunnet. I Marx' og Engels' tid sto klasseskillet mellom arbeiderklassen og det dominerende borgerskapet. Gjennom industrialiseringen har borgerskapet tilegnet seg produksjonsmidlene, som sentraliseres i de store fabrikkene. Som resultat av denne utviklingen tvinges arbeiderne til evigvarende lønnsarbeid.
Den marxistiske historieoppfatningen tar utgangspunkt i at samfunnets og individenes bevissthet er et resultat av de materielle forholdene de er en del av. Produksjonsmidler og deres fordeling – produksjonsforholdene – står dermed sentralt. Marx og Engels ser på arbeid som menneskets måte å virkeliggjøre seg selv på. Ifølge deres tenkning utfolder mennesket sine evner, for eksempel kreativitet, gjennom arbeid.
Industrialiseringen og automatiseringen den har medført hindrer arbeiderne i å virkeliggjøre seg selv gjennom arbeid. Arbeideren er blitt et tilbehør til maskinene, og arbeidets eneste mål er akkumulering av kapital. Denne prosessen er kjent under begrepet fremmedgjøring.
Det er samfunnets basis, bestående av produksjonsforhold, produksjonsmidler og produktivkreftene, som danner grunnlag for overbygningen. Det vil si at lover, politiske institusjoner og de herskende ideene i samfunnet alltid gjenspeiler maktforholdene i samfunnet.
Produktivkreftene er i stadig utvikling, og ifølge Marx og Engels vil overbygningen etter hvert bli et hinder for denne utviklingen. Engels spår økt monopolisering og sentralisering av kapital og statskapitalisme. Automatiseringen medfører økt produksjon, men samtidig økt arbeidsledighet. Fattigdommen på den ene siden og overproduksjonen på den andre er, ifølge marxismen, en av kapitalismens store selvmotsigelser. Stadig større deler av borgerskapet vil tape i konkurransen, fram til borgerskapet til slutt blir en overflødig klasse.
Når produktivkreftene står i konflikt med statens institusjoner og dens lover, vil den herskende klassen vise seg som reaksjonær og prøve å stoppe utviklingen med alle midler. Marx og Engels argumenterer for nødvendigheten av en sosialistisk revolusjon, der arbeiderklassen tar styringen over staten og produksjonsmidlene for å overføre dem til fellesskapet.
Denne typen tenkning har vært grunnlaget for samfunnssystemer som kommunisme og sosialisme, og har i større eller mindre grad påvirket alle samfunnsfag, særlig sosiologi, samfunnsvitenskap og medievitenskap, og påvirket den politiske samfunnsforståelse og moderne historie de siste hundre år.[trenger referanse]
Marx-kritikk er til politiske retninger eller idéstrømninger som stiller seg fiendtlig eller avvisende til marxisme og de politiske teoriene til Karl Marx.[1]
Helt siden marxismens unnfangelse og inntog i arbeiderbevegelsen og i samfunnsvitenskapene, har den blitt gjort til gjenstand for en rekke forskjellige former for kritikk og politiske angrep. Historisk har det vært vanlig å skille mellom to hovedformer for denne typen kritikk og angrep. I første omgang den borgerlige Marx-kritikken, typisk rettet mot selve det vitenskapelige fundamentet og grunnlaget for marxismen (eks. verditeorien), skjønt ikke nødvendigvis avgrenset til dette. Og dernest den revisjonistiske Marx-kritikken, som typisk angriper den marxistiske teorien «innenfra» i forsøk på å uskadeliggjøre eller fordreie dens revolusjonære karakter.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
