Lengden til oppstigende knute

Lengden til oppstigende knute (☊ eller Ω, også forkortet knutelengden) er et av baneelementene brukt for å beskrive banen til et objekt i rommet, for eksempel en satellitt eller månen i bane rundt jorden. Lengden til den oppstigende knuten er vinkelen mellom knutelinjen og retningen til et veldefinert referansepunkt – for objekter i vårt eget solsystem som har baner nær ekliptikkens plan, bruker man typisk punktet for vårjevndøgn i stjernebildet Væren. Vinkelen måles fra referanseretningen og mot retningen til den oppstigende knute.

Lengden til oppstigende knute.

Vanlige baner

Lengden til oppstigende knute Ω beregnes slik:

Hvis ${\displaystyle n_{y}>0}$ brukes formelen ${\displaystyle \Omega =\arccos {{n_{x}} \over {\mathbf {\left|n\right|} }}}$

Hvis ${\displaystyle n_{y}<0}$ brukes formelen ${\displaystyle \Omega =2\pi -\arccos {{n_{x}} \over {\mathbf {\left|n\right|} }}}$

hvor ${\displaystyle n_{x}\,}$ og ${\displaystyle n_{y}\,}$ er henholdsvis x- og y-komponentene i vektoren mot den oppstigende knute.

Portal: Astronomi

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.