italiensk biltype From Wikipedia, the free encyclopedia
Lamborghini Diablo («Djevel» på spansk) er en superbil som ble bygget av den italienske bilfabrikken Lamborghini mellom 1990 og 2001.
| Lamborghini Diablo | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Produsent | Lamborghini | ||
| Produsert | 1991–2001 | ||
| Designer | Marcello Gandini | ||
| Klasse | Superbil | ||
| Karosserityper | Todørs coupé | ||
| Generasjoner | 1 | ||
| Forgjenger(e) | Lamborghini Countach | ||
| Efterfølger(e) | Lamborghini Murciélago | ||
| Tekniske data | |||
| Lengde | 4 460 millimeter | ||
| Bredde | 2 040 millimeter | ||
| Høyde | 1 100 millimeter | ||
| Motor | 5,7 / 6,0 liter V12 bensin | ||
| Akselavstand | 2 650 millimeter | ||
Lamborghini startet utviklingen av Diablo i 1989, som en erstatter for Lamborghini Countach. Bilen ble introdusert den 21. januar 1991, til en startpris på 240.000 amerikanske dollar. Bilen var utstyrt med en 5.7 liters versjon av den legendariske Lamborghini V12-motoren, med 48 ventiler, doble overliggende kamaksler og datastyrt, elektronisk bensininnsprøytning. Motoren leverte 492 hestekrefter (367 kW) og et dreiemoment på 597 Nm. Bilen klarte 0-100 km/t på rett over 4 sekunder, med en toppfart på 325 km/t. Akkurat som Countach var Diablo bakhjulsdreven, og hadde midtmontert motor for å forbedre vektfordelingen.
Til tross for prisen på 200.000 amerikanske dollar (rundt 1 400 000 kroner) var bilen relativt spartan, og hadde kun grunnleggende radiofunksjoner (med CD-spiller som ekstrautstyr), manuelle vinduer, justerbare (men ikke elektriske) seter og var ikke utstyrt med ABS-bremser, mest for å redusere bilens allerede høye vekt. Noe ekstrautstyr var tilgjengelig, blant annet å få laget førersetet spesielt etter bilens eier, en hekkspoiler, et bagasjesett (til 2.600 amerikanske dollar) og en eksklusiv Breguet-klokke til dashbordet (til 10.500 amerikanske dollar).
Etter å ha gjort små forandringer på Diablo i tre år bestemte Lamborghini seg i 1993 for en ny, enda mer spesialisert versjon av bilen for å lokke nye kunder. De tok utgangspunkt i den vanlige Diablo-plattformen, og utviklet et firehjulstrekksystem med viskosekobling, forbedret servostyring, endret størrelsen på forhjulene slik at det ville fungere bedre med firehjulstrekk, og et nytt, datastyrt understell med Koni støtdempere. Understellet kunne settes i automatisk modus, hvor det var helt og fullt styrt av en datamaskin, eller føreren kunne velge én av fire innstillinger via knapper i dashbordet. Bilen var fortsatt ikke utstyrt med ABS-bremser.
Lamborghini hadde vist en åpen versjon av VT (Viscous Traction) på bilutstillingen i Genève i 1992, sammen med coupé-utgaven da den debuterte, men det tok tre år før modellen ble satt i produksjon. Bortsett fra sitt avtagbare targa-tak var bilen identisk til coupéutgaven, med kun noen små utseendemessige endringer, stort sett i forbindelse med baklysene.
SE 30 ble solgt i et begrenset antall i 1993 for å feire Lamborghinis 30-årsjubileum. Bilen var en lettere og mer brutal versjon av Diablo.
Totalt ble kun 150 eksemplarer bygget, og åtte av disse var høyrestyrte. I tillegg introduserte Lamborghini en spesiell sportspakke, som, takket være nye luftfiltre, leverte 75 hestekrefter ekstra, noe som gav en ytelse på 600 hk. Den eneste visuelle forskjellen på bilen var to luftinntak øverst på taket, som hjalp til med å tvinge luft inn i sylinderne. Kun 10 av disse ble bygget som venstrestyrte utgaver, og kun 2 som høyrestyrte. En av de berømte personene som har eid en SE 30 var Jay Kay, vokalisten i bandet Jamiroquai.
Bilen hadde svært lite av Diablos standardutstyr, noe som betød at den ble levert uten radio, klimaanlegg eller lyddemping, og var utstyrt med seter i karbonfiber. Alt dette sørget for at bilen ble 125 kilo lettere enn standardmodellen. Lamborghini valgte å levere modellen uten VT-utgavens avanserte elektroniske understell eller firehjulstrekk, men bilen fikk et avansert justerbart system kontrollert via en bryter i dashbordet, som umiddelbart kunne justere hardheten på demperne både foran og bak. I tillegg ble bilen levert med stabilisatorstag, og med større bremseskiver på alle fire hjul. Bilen ble fortsatt levert uten ABS-bremser.
SV (Super Veloce) varianten var en ekstrautstyrspakke til standardmodellen. Den manglet VT-utgavens firehjulstrekk og elektroniske understell, men var utstyrt med VTs oppdaterte dashbord og større bremser, samt en ny, tredelt justerbar hekkspoiler, og var utstyrt med en modifisert versjon av den 5.7 liter store V12-motoren, som leverte 510 hk (380 kW). Bilens luftinntak ble endret noe, og fra 1999 hadde bilen faste hovedlys i stedet for vippelyktene tidligere utgaver ble utstyrt med.
Det tyske tuningselskapet Auto König produserte en trimmet variant av SV, med ytterligere understellsmodifikasjoner, større bremser og doble turboladere, noe som økte bilens ytelser til over 800 hk (597 kW).
Den andre versjonen av VT coupé og roadster fikk for det meste kosmetiske endringer. Bilene hadde nå SVs faste hovedlykter, nye felger og et redesignet dashbord. På den mekaniske siden fikk bilen større bremser, den ble endelig utstyrt med ABS-bremser, og motoren ble oppgradert med et nytt variabel ventiltid-system. Ytelsene økte til 530 hk (395 kW), og bilens tid fra 0-100 km/t ble redusert til 3.9 sekunder. Til tross for investeringene Lamborghini hadde gjort i oppgraderingene gikk andre versjon av VT ut av produksjon etter bare ett år.
Akkurat som de oppdaterte versjonene av VT coupé og roadster ble SVs endringer i modellåret 1999 stort sett begrenset til kosmetiske endringer. Bilen fikk noen karosseriendringer (fortsatt med faste hovedlykter), nye felger og større bremser i tillegg til det nye variabel ventiltid-systemet som økte ytelsene til 530 hk (395 kW). Ellers forble bilen den samme. På samme måte som andre versjon av VT forble andre versjon av SV i produksjon i kun ett år.
SV-utgaven (Sport Veloce) var i bunn og grunn en racingklar versjon av Diablo, men GT, som ble produsert i et begrenset antall, gikk enda lenger i den retning. Den var utstyrt med en modifisert utgave av V12-motoren, hvor sylindervolumet var økt til 6.0 liter, slik at motoren leverte 575 hk (430 kW), mens større bremser, endret understell og spesialproduserte girutvekslinger var andre mekaniske endringer. Et mer aggressivt utseende og bredere dekk fikk den også. Kun 80 eksemplarer ble produsert totalt, og modellen ble offisielt kun solgt i Europa.
1999 Diablo GT ble kåret til den raskeste produksjonsbilen i verden; dens moderne design og motor var de mest teknisk avanserte i noen Diablo hittil:
Etter at Audi AG tok eierskap i Lamborghini fra deres tidligere eiere i 1998 gjorde de store endringer på Diablo, slik at modellen kunne opprettholde salget mens erstatteren ble utviklet. VT 6.0 var deres første (og siste) virkelige redesign av bilen, som var mer enn en kosmetisk oppgradering av den eksisterende modellen. Det ble gjort store utseendemessige forandringer både utvendig og innvendig; støtfangeren foran, luftinntak og front i tillegg til et nytt dashbord og nye seter. Motoren var en 6.0 liters versjon av Lamborghinis klassiske V12-motor, egentlig en videreutvikling av motoren fra Diablo GT, som igjen var en modifisert versjon av 5.7 literen som satt i tidligere Diablo-utgaver. Motoren fikk en oppgradert datastyring, nytt luftinnsug og et nytt eksosanlegg, samt et oppgradert variabel ventiltid-system med noe mer siviliserte kamaksler enn de som satt i tidligere modeller.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
