Lakota (lakotaspråk: Lakȟóta/Lakhóta) er nordamerikansk urfolk. Lakotafolket, også kjent som teton sioux (fra Thítȟuŋwaŋ), er en av de tre framtredende underkulturene til siouxfolket, med Øst-Dakota (Santee) og Vest-Dakota (Wičhíyena). Deres nåværende land er i Nord- og Sør-Dakota. De snakker lakotaspråket, Lakȟótiyapi, det vestligste av tre nært beslektede språk som tilhører sioux- og catawbaspråkfamilien.
De syv gruppene eller «understammene» til lakotafolket er:[1]
- Sičháŋǧu (Brulé, «Burned Thighs»)
- Oglála («They Scatter Their Own»)
- Itázipčho (Sans Arc, «Without Bows»)
- Húŋkpapȟa (Hunkpapa, «End Village», Camps at the End of the Camp Circle)
- Mnikȟówožu (Miniconjou, «Plant Near Water"» Planters by the Water)
- Sihásapa («Blackfeet/Blackfoot»)
- Oóhenuŋpa («Two Kettles»)
Kjente personer fra lakotafolket er blant annet Tȟatȟáŋka Íyotake (Sitting Bull) fra Húnkpapȟa, Maȟpíya Ičáȟtagya (Touch the Clouds) fra Miniconjou; Heȟáka Sápa (Black Elk), Maȟpíya Lúta (Red Cloud) og Tamakhóčhe Theȟíla (Billy Mills), alle fra Oglála; Tȟašúŋke Witkó (Crazy Horse) fra Oglála og Miniconjou, og Siŋté Glešká (Spotted Tail) fra Brulé. Aktivister fra slutten av 1900-tallet og fram til dag er blant annet Russell Means (Oglála).[2]
Historie
Opphav
Sioux- og catawbaspråket kan ha hatt sin opprinnelse i den nedre regionen av Mississippi og deretter migrert til (eller har sin opprinnelse) i [[Ohio|Ohio-dalen]].[3] De var jordbrukere og kan ha vært en del av Mound Builder-sivilisasjonen i løpet av 800- og 1100-tallet e.Kr.[4] Lakotafolkets legender og andre kilder oppgir at de opprinnelig bodde i nærheten av de store innsjøene: «Stammene i Dakota før europeisk kontakt på 1600-tallet bodde i regionen rundt Lake Superior. I dette skogmiljøet levde de av å jakte, fiske og samle vill ris . De dyrket også litt mais, men lokaliteten deres var nær grensen for hvor mais kunne dyrkes.»[5]
På slutten av 1500- og begynnelsen av 1600-tallet bodde dakota-lakota-talende i den øvre regionen av Mississippi i områder som nå er organisert som delstatene Minnesota, Wisconsin, Iowa og Nord- og Sør-Dakota. Konflikter med anishnaabe- og creefolket presset lakotafolket vestover inn på De store slettene (Great Plains) på midten til slutten av 1600-tallet.[4]
Tidlig Lakota-historie er registrert i deres vintertellinger (lakota: waníyetu wówapi), billedkalendere malt på dyrehuder, eller senere registrert på papir. «Battiste Good winter count» registrerte lakotafolkets historie til 900 e.Kr. da den mytologiske Bøffelkvinnen (White Buffalo Calf Woman) ga lakotafolket en hellig pipe (White Buffalo Calf Pipe).[6][7]
Hestekultur
Rundt 1730 ble lakotafolket introdusert for hester avcheyennefolket,[8] som de kalte šuŋkawakaŋ («hund [av] kraft/mysterium/vidunder»). Etter at de tok i bruk hestekulturen, fokuserte lakotasamfunnet på bøffeljakten fra hesteryggen.
I 1660 beregnet franske pelsjegere og oppdagere den totale befolkningen i siouxstammen (lakota-, santee-, yankton- og yanktonaifolkene) til 28 000 mennesker.[9] I 1805 ble lakotabefolkningen anslått til å utgjøre 8500 mennesker; den vokste jevnt og trutt og nådde 16 110 i 1881. De var en av få indianerstammer som økte i befolkning på 1800-tallet, en tid med utbredt sykdom og krigføring. I 2010 hadde lakotafolkets antall økt til mer enn 170 000,[10] av disse var det kun rundt 2000 fortsatt snakket lakotaspråket (lakȟótiyapi).[11]
Etter 1720 delte Lakota-grenen av Seven Council Fires seg i to store grupperinger, saône, som flyttet til området rundt innsjøen Lake Traverse på grensen mellom Sør-Dakota – Nord-Dakota – Minnesota, og oglála-sičháŋǧu, som bosatte seg i elvedalen James River. Men rundt 1750 hadde saône forflyttet til østbredden av Missourielven, fulgt 10 år senere av oglála og brulé (sičháŋǧu).
Black Hills
De store og mektige landsbyene til arikaraene, mandanere og hidatsaene hadde lenge hindret lakotaene i å krysse Missouri-elven. Imidlertid ødela den store koppeepidemien 1772–1780[12] tre fjerdedeler av medlemmene av disse stammene. Lakotafolket krysset elven inn i de tørrere, kortgressede præriene på High Plains (vestlige delen av sletteområdet Great Plains). Disse nykommerne var saône, godt ryttere og stadig mer selvsikre, og som spredte seg raskt. I 1765 oppdaget et utforsknings- og angrepsparti av saônene, ledet av høvding Standing Bear, fjellområdet Black Hills (Paha Sapa), den gang territoriet til cheyennestammen.[13] Ti år senere krysset oglálaene og bruléne også Missouri. Under press fra lakotaene flyttet cheyennefolket vestover til området langs elven Powder River.[8] Lakotafolket gjorde Black Hills til deres hjem og kjerneområde.
Nasjonen USAs innledende kontakt med lakotafolket, som skjedde under Lewis og Clarks ekspedisjonen i årene 1804–1806, var preget av en fastslåst posisjon. Lakotagrupper nektet å la de oppdagelsesreisende fortsette oppstrøms, og ekspedisjonen forberedte seg på kamp, men den kom aldri.[14]
Innbyrdes krig
.png)
,_an_Oglala_Sioux,_standing_in_front_of_his_lodge,_Pine_Ridge,_South_Dak_-_NARA_-_530813.jpg)
Noen lag av lakotaene ble den første amerikanske urbefolkningen som hjalp den amerikanske hæren i en krig mellom ulike stammer vest for Missouri, under arikarakrigen i 1823.[15]
I 1843 angrep de sørlige lakotaene pawneelandsbyen til høvding Blue Coat nær elven Loup River i Nebraska, og drepte mange og brant halvparten av jordhyttene.[16] Neste gang lakotaene påførte pawneefolket et så alvorlig nederlag skjedde i 1873, under en massakre nær Republican River, omtalt som «Massacre Canyon».[17]
En gruppe pawneer reiste langs elven, da de ble angrepet. Antallet døde varierer, men en kilde oppgir at «71 pawneekrigere ble drept og 102 kvinner og barn», foruten at de ble lemlestet, skalpert og andre brent.[18]
Krig med hvite amerikanere
Nesten et halvt århundre senere, etter at USA hadde bygget Fort William (siden kalt for Fort Laramie) uten tillatelse på lakotaenes land, forhandlet de fram Fort Laramie-traktaten fra 1851 for å beskytte europeisk-amerikanske reisende på Oregon Trail (Oregon-ruten/sporet). Cheyennene og lakotaene hadde tidligere angrepet emigrantgrupper i en konkurranse om ressurser, og også ettersom noen nybyggere hadde gjort inngrep i deres land.[19] Fort Laramie-traktaten anerkjente lakotaenes suverenitet over Great Plains i bytte mot fri passasje for europeiske amerikanere på Oregon Trail «så lenge elven renner og ørnen flyr».[20]
Den amerikanske regjeringen håndhevet ikke traktatbegrensningen mot uautorisert bosetting, og lakotaene og andre urfolksgrupper angrep nybyggere og til og med vogntog med emigranter som en del av deres motstand mot dette inngrepet. I de amerikanske byene økte det offentlige presset for at den amerikanske hæren skulle straffe dem. Under Grattan-massakren i 1855 ble 29 soldater ble drept i kamp,[21] og som hevn angrep den amerikanske generalmajoren William S. Harney med 700 soldater den 3. september 1855 en lakotalandsby i Nebraska, og drepte rundt 100 menn, kvinner og barn. En rekke korte kamper fulgte, og i 1862–1864, da urfolkflyktninger fra dakotakrigen i 1862 i Minnesota flyktet vestover til sine allierte i Montana og Dakotaterritoriet.[22] Etter den amerikanske borgerkrigen resulterte økende bosetting av hvite på slettene, som var ulovlig, til konfliktene blusset opp på nytt og til ny krig med lakotafolket.
I den nordlige delen av Black Hills var det viktige mineraler, hvor gull var det mest verdifulle, men det var også malmforkomster av blant annet sølv, bly, og sink.[23] Hvite amerikanere trengte seg inn på området for å starte gruvedrift, men Black Hills ble ansett som hellige av lakotaene. Mellom 1866 og 1868 kjempet den amerikanske hæren mot lakotafolket og deres allierte langs Bozeman-sporet over amerikanske militære befestninger bygget for å beskytte gruvearbeidere som reiste langs ruten. Oglalaenes høvding Red Cloud ledet folket sitt til seier i bozemankrigen (også omtalt som Red Clouds krig). I 1868 undertegnet den amerikanske staten Fort Laramie-traktaten fra 1868, og utelot Black Hills fra alle hvite bosettinger for alltid.[24] Men fire år senere ble gull oppdaget der, og på nytt dro hvite inn i området for å etablere gullskjerp. Lakotaenes angrep på nybyggere og gruvearbeidere ble møtt av militærmakt utført av slike hærførere som oberstløytnant George Armstrong Custer. General Philip Sheridan oppmuntret troppene sine til å jakte og drepe bøffelen som et middel til å ødelegge indianernes livsgrunnlag.[25]
Allierte grupper av lakotaere og arapahoere samt nordlige cheyenner var involvert i mye av krigføringen etter 1860. De kjempet mot en vellykket forsinkende aksjon mot general George Crooks hær i slaget ved Rosebud 17. juni 1876, og hindret Crook i å lokalisere og angripe leiren deres.[26][27] En uke senere beseiret de det amerikanske 7. kavaleriet i 1876 i slaget ved Little Bighorn ved Crow Indian Reservation (i henhold til grensene av 1868).[28] Custer angrep en leir med flere stammer, som var langt større enn han var klar over. Deres kombinerte styrker, ledet av høvding Crazy Horse, drepte 258 soldater, utslettet hele Custer-bataljonen og mer enn halvparten av regimentet ble drept eller såret.[29]
Selv om lakotaene beseiret Custers hær, fikk de og deres allierte ikke glede over seieren særlig lenge. Den amerikanske kongressen godkjente midler til å utvide hæren med 2500 mann. Den forsterkede amerikanske hæren beseiret lakotaene i en rekke kamper, og avsluttet til slutt den store sioux-krigen i 1877.[30] Lakotaene ble til slutt begrenset til reservater, forhindret fra å jakte bøfler utenfor disse territoriene, og tvunget til å akseptere statlig distribusjon av mat. De var stort sett spredte ut mellom Nord- og Sør-Dakota, så vel som andre steder rundt i USA.[31]
I 1877 signerte noen lakotaer en traktat som overførte Black Hills til USA. Imidlertid var arten av denne traktaten og dens vedtak kontroversielle. Antallet ledere fra lakotafolket som støttet traktaten er sterkt omstridt. Konflikter med lav intensitet fortsatte i Black Hills. Fjorten år senere ble Sitting Bull drept ved Standing Rock-reservatet 15. desember 1890 under et forsøk på å arrestere ham på et tidspunkt da myndighetene fryktet at han ville bli med i Ghost Dance-bevegelsen.[32] Den amerikanske hæren angrep høvding Big Foot (Si Tanka) og hans minicoujougruppe fra lakotafolket den 29. desember 1890 ved reservatet Pine Ridge, og drepte 153 av dem (andre anslag er høyere), her under også mange kvinner og barn, i massakren ved Wounded Knee.[33][34]
Lakotafolket i dag
I dag finnes lakotafolket hovedsakelig i de fem reservatene i vestlige Sør-Dakota:
- Pine Ridge Indian Reservation, hjemmet til oglála, det mest tallrike av lakotastammene.
- Rosebud Indian Reservation, hjemmet til øvre sičhánǧu eller brulé.
- Nedre Brule indianerreservat, hjemmet til nedre sičhaŋǧu.
- Cheyenne River Indian Reservation, hjemmet til flere andre av de syv lakotastammene, herunder mnikȟówožu, itázipčho, sihásapa og oóhenumpa.
- Standing Rock Indian Reservation, hjemmet til húŋkpapȟa og folk fra mange andre stammer.
Canada
Ni stammer fra dakotaene og lakotaene er bosatt i Manitoba og det sørlige Saskatchewan, med totalt 6000 registrerte medlemmer. De er anerkjent som den kanadiske urbefolkningen (First Nations), men regnes ikke som «traktatindianere», det vil si personer som tilhører urbefolkningen som har signerte en traktat med Kronen.[35][36] Som urfolk mottar de rettigheter og tilskudd gjennom avdelingen Crown-Indigenous Relations and Northern Affairs Canada. Men ettersom de ikke er anerkjent som traktatindianere, deltok de ikke i landbosettingen og naturressursinntektene.[37] Dakotafolket avviste et forlik på landrettigheter på 60 millioner dollar i 2008.[38]
Uavhengighetsbevegelse
Lakotaene er blant stammenasjoner som har deltatt i politiske aksjoner, i okkupasjoner og foreslått uavhengighetsbevegelser, spesielt siden epoken med økende aktivisme siden midten til slutten av 1900-tallet. De la inn landkrav mot den føderale regjeringen for det de definerte som ulovlig okkupasjon og overtagelse av Black Hills på 1800-tallet.
I 1980 avgjorde USAs høyesterett i deres favør og bestemte i saken United States v. Sioux Nation of Indians å tildele $ 122 millioner til åtte grupper av sioux-indianere som kompensasjon for deres landkrav på Black Hills. Siouxene har nektet akseptere pengene, ettersom det ville innebære at de aksepterte tidligere forliket lovlig og således avslutte kravene deres om tilbakelevering av Black Hills. Pengene forblir på en låst konto administrert av Bureau of Indian Affairs og som påløper rentes rente. Fra og med 2011 har kontoen vokst til over 1 milliard dollar.[39] [40]
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
